Ny kurs i Nederland

Innvandringsdebatten i Nederland har beveget seg fra å legge vekt på sosiale og økonomiske spørsmål til å konsentrere seg om kultur og religion. Skiftet kom lenge før drapet på regissør Theo van Gogh.

Den omstridte islam-fordømmeren og provokatøren Theo van Gogh mottok drapstrusler etter at hans kortfilm Submission ble sendt på nederlandsk TV i slutten av august 2004.1 Den 2. november ble han drept på åpen gate i Amsterdam, av en radikal nederlandsk-marokkansk islamist, Mohammed Bouyeri.

Drapet skapte sterke spenninger i Nederland, og antimuslimske angrep økte. Flere kjente personligheter uttrykte bekymring for den voksende islamofobien i landet, og en av Nederlands mest kjente rabbinere, Awraham Soetendorp, nølte ikke med å sammenligne muslimenes situasjon med jødehetsen i mellomkrigstiden, og tok avstand fra et klima der alle muslimer blir betraktet som ekstremister og terrorister.
Situasjonen tatt i betraktning, er sammenligningen mellom islamofobi og antisemittisme overdreven,2 og må heller tolkes som en advarsel. Etter de første angrepene mot et titalls moskeer og koranskoler (og også mot kristne kirker) stilte Nederlands kristeligdemokratiske statsminister Jan Peter Balkenende opp for å uttrykke solidaritet med det muslimske samfunnet. Den 12. november møtte dronning Beatrix rundt 50 ungdommer i Amsterdam, de fleste av dem med marokkansk bakgrunn, der hun klart og tydelig fordømte ethvert angrep på muslimer.
Likevel har rabbiner Soetendorp all grunn til å komme med sin advarsel. Forskere ved Anne Frank-stiftelsen ved Universitetet i Leiden viste i rapporten Monitor racisme en extreem-rechts, publisert 15. desember 2004, at etter mordet på Theo van Gogh ble det registrert 174 rasistiske hendelser, hvorav mer enn 60 prosent var rettet mot det muslimske samfunnet. Forskerne bekreftet en oppblomstring av aktiviteten blant høyreekstreme grupper, som skal ha stått bak 15 prosent av voldshandlingene, det vil si en og en halv gang så mye som i 2003 og to ganger så mye som i 2002.
De fire høyreekstreme smågrupperingene i Nederland (Nederlandsk folkeunion, Nasjonalalliansen, Det nye høyre og Det nye nasjonale parti) har intensivert sine utfall mot islam. Etter drapet på van Gogh har tre av disse gruppene opplevd en svak, men likevel reell, medlemstilstrømming. Dette er bekymringsverdig i et land som har kunnet vise til ubetydelig høyreekstremisme i valgsammenheng, der disse partiene ikke har kommet over tre prosent – til tross for et fordelaktig valgsystem (fullstendig proporsjonalitet).

Før han ble drept 6. mai 2002 av en «innfødt» nederlandsk dyrevernaktivist, var den markante politikeren Pim Fortuyn blitt berømt for sin kraftige kritikk av nederlandske myndigheters multikulturelle politikk og sine advarsler mot trusselen om «islamisering» av samfunnet. Nypopulisten Geert Wilders, tidligere medlem av Det liberale parti, har latt seg inspirere av Pim Fortuyns raske popularitetskurve, og har nylig grunnlagt et nytt parti, Wilders-gruppen, som åpent fremstiller seg som Fortuyns arvtakere.
Frem til begynnelsen av 90-tallet handlet den offentlige og politiske debatten om innvandrerbefolkningen i Nederland først og fremst om deres vanskelige sosiale og økonomiske situasjon. Etter at Pim Fortuyn dukket opp, dreide debatten over på kulturelle og religiøse aspekter og muslimenes manglende evne til integrering. Drapet på Theo van Gogh – etter drapet på Pim Fortuyn og attentatene i New York og Madrid – har på ny gjort disse spørsmålene ekstremt brennbare. I så stor grad at parlamentsmedlemmet fra det liberale partiet VVD, Ayaan Hirsi Ali, som er av somalisk opprinnelse og var medforfatter av manuset til Submission, har mottatt drapstrusler og ble nødt til å leve i skjul i 75 dager under høy beskyttelse.
Geert Wilders frykter også for sitt liv, og andre nederlandske personligheter lever med politibeskyttelse. Det gjelder blant annet Amsterdams sosialdemokratiske borgermester Job Cohen, en glødende tilhenger av interkulturell dialog, og en av hans nærmeste medarbeidere, Ahmed Aboutaleb.3 Sistnevnte er muslim av marokkansk opprinnelse, og ansvarlig for integreringspolitikken i Amsterdam. Han mener at (muslimske) innvandrere må gjøre en innsats for å integrere seg: 4. november ga han den marokkanske befolkningen i Nederland streng beskjed om å varsle myndighetene om personer som «kunne komme til å trå over grensen».
Disse hendelsene har rystet dette fredelige landet, som er blitt betegnet som «toleransens høyborg», fordi både folkeopinion og politikere, uansett politisk farge, hittil har vært overbevist om at vold ikke kunne bli en del av den politiske debatten. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Ny kald krig?

Default thumbnail
Neste sak

Fra populærkultur til kunst

Andre saker om Nederland

0 kr 0