Nykolonialisme i Elfenbenskysten

Ifølge en utbredt, men ikke helt tydelig formulert idé, har voldskulturen dype røtter i Afrika. Slike fordommer bidrar til oppfatningen om at maktkampene på dette kontinentet ikke har et politisk grunnlag, men bunner i uoverensstemmelser og gammelt hat mellom forskjellige folkegrupper. Det er derfor ikke så rart at vestlig presse tviholder på vanlige klisjeer i sin dekning av konflikten i Elfenbenskysten: president Laurent Gbagbo beskrives som brutal og slu, ja, til og med litt smågal, opprørerne som «flinke til å kommunisere» og massene som «brølende unge patrioter».

To uker før konflikten i Elfenbenskysten brøt ut 16. september 2002, la Frankrikes daværende utenriksminister Dominique de Villepin frem sin «bruksanvisning» for det franske senatet: «Dagens situasjon bunner i tradisjonelle problemstillinger. Den etniske og religiøse sammensetningen i Elfenbenskysten, som særlig preges av skillet mellom nord og sør, har vært i krise helt siden Houphouët-Boigny forsvant.»1 Med andre ord: «Mine damer og herrer, vårt gode, gamle Afrika er fremdeles den samme suppedasen.»
Sett med slike øyne blir alt mulig. Selv noe så rystende som oppsplitting av et betydelig land og rettferdiggjøring av et væpnet opprør, blir nesten akseptabelt. Vel er det viktig å ta avstand fra den svært skadelige raseorienterte diskursen som pågår i Elfenbenskysten,2 men man skal ikke la seg blinde bare av dette, uansett hvor voldsomme og kritikkverdige konsekvensene måtte være. Det fører ingen steds hen å skyve under teppet det «franskafrikanske» aspektet ved enkelte konflikter på det afrikanske kontinentet. Situasjonen i Elfenbenskysten er ikke slik den er i dag bare fordi folkegruppene Dioula og Bete, blant andre, har oppdaget at de ikke kan leve sammen. Paris har fremdeles et sentralt og stadig tydeligere ansvar i denne krisen.

Franske interesser utgjør en tredjedel av alle utenlandske investeringer i Elfenbenskysten og 30 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP).3 Helt siden 1960 har franske selskaper hjemført 75 prosent av den rikdommen de produserer i den tidligere kolonien, takket være lukrative kontrakter. I 1994 forsøkte president Félix Houphouët-Boignys etterfølger, president Henri Konan Bédié, å rette på denne uholdbare situasjonen ved å inngå eksportavtaler for kaffe og kakao med store amerikanske selskaper. Han ga også det amerikanske oljeselskapet Vanco tillatelse til prøveboring utenfor Elfenbenskysten. Bédié ble avsatt ved statskupp i slutten av desember 1999.
Også president Laurent Gbagbo ønsker å løsne franske selskapers grep om landet. Selskaper som Saur, EDF, Orange og Bouygues har kontroll over transport, vann, strøm og telekommunikasjon, mens banksektoren domineres av Société Générale, BNP og Crédit Lyonnais. Gbagbo har villet åpne landets markeder for større internasjonal konkurranse: i anbudsrunder for bygging av en bro i Abidjan og flyplassen i San Pedro, viste franske Bouygues seg langt mindre konkurransedyktig enn sørafrikanerne og kineserne. Og et større oljefunn i Jacqueville, ikke langt fra Abidjan, kommer helt sikkert ikke til å virke dempende på konfliktnivået.
Presset mot Gbagbo, som forøvrig også mistenkes for å ønske nærmere kontakt med USA, ble mot slutten av 2004 så stort at han ble tvunget til å gjøre retrett og undertegne flere kontrakter med franske selskaper.4

Alt dette hører vi påfallende lite om. Og mange afrikanske intellektuelle nøyer seg med å rette søkelyset mot presidenten. Det er sant at Laurent Gbagbo har gjort Elfenbenskysten til et farlig sted å være både for opponenter, utlendinger og journalister. I mars 2004 ble en fredsmarsj slått ned med vold. FN talte 120 døde og anklaget regimet for alvorlige brudd på menneskerettighetene. Den 4. november 2004, rett før angrepene mot hovedkvarteret til opprørstyrkene «Forces nouvelles» i Bouaké, ble kontorene til Elfenbenskystens demokratiske parti (PDCI) og Republikanernes samlingsparti (RDR), samt redaksjonslokalene til tre opposisjonelle aviser, brent ned.
Dødsskvadroner har drevet en rekke uakseptable og utenomrettslige henrettelser. Men tross alt dette har man likevel følelsen av at indignasjonen er selektiv: President Gbagbo blir, akkurat som president Robert Mugabe i Zimbabwe, først og fremst kritisert fordi han har rokket ved interessene til et vestlig land.
Opptøyene i Elfenbenskysten i november 2004 rettet ikke på noe av dette, men de bidro likevel til å vise en helt annen side ved denne konflikten. Man hadde på en måte vendt seg til å se afrikanere drepe hverandre, men nå ble franske statsborgere i Afrika for første gang etter førti år med postkolonial sameksistens utsatt for trusler av virkelige dimensjoner.
Med bildene av fortvilte franskmenn som ankom flyplassen i Paris, glemte man nesten at franske soldater hadde drept sivile i Elfenbenskysten, og at en utenlandsk president – Jacques Chirac – hadde gitt ordre om å tilintetgjøre flyvåpenet i en uavhengig stat for å trygge 15.000 franske statsborgere og hevne ni døde soldater.
Selv de mest skeptiske blir nødt til å innrømme at Paris er en viktig aktør i maktkampen som utspiller seg i landets gamle kolonier. Tidligere var franske myndigheter vant til å trekke i trådene bak teppet, men urolighetene i Abidjan tvang dem frem i lyset. Det er beklagelig at franske sivile, som ikke er ansvarlige for den franske stats politikk, har måttet betale en så høy pris for denne klargjøringen.
Frankrike greide ikke å beskytte sine landsmenn der ute på valen til tross for store militære styrker. Og myndighetene viklet seg inn i mer og mer tvilsomme fornektelser omkring sine defensive operasjoner. Endelig fikk afrikanerne se at keiseren virkelig er naken.

I det franske senatet 4. oktober 2002 antydet daværende utenriksminister Villepin i dulgte vendinger at opprørerne ikke hadde handlet helt på egen hånd: «Situasjonens utvikling gjør at man stiller seg spørsmålet om de har støttespillere i utlandet.»
Når det gjelder temaet «Françafrique», vet en fransk utenriksminister alltid hva han snakker om. Ved slike anledninger teller hvert ord han bruker – og hver utelatelse blir hørlig: Villepin glemte å opplyse om at Frankrike selv var mistenkt for å ha gitt økonomisk støtte til opprørerne. Plutselig sitter dette landet som til nå har vært enerådende i «sitt» Afrika, på tiltalebenken.
De korte sammenstøtene mellom Elfenbenskystens nasjonale styrker (FANCI) og de franske Licorne-styrkene 7. november 2004, hadde ingen militær betydning. Men det ville være uklokt å undervurdere kampenes symbolske verdi for afrikanerne. Licorne-styrkene ble allerede før opptøyene ansett som en okkupasjonshær, og deres brutale motangrep 7. november ble oppfattet som en bekreftelse på dette – en tydelig beskjed, også til andre potensielt obsternasige klientstater.
Det er typisk for en hær på fiendtlig område å statuere et eksempel på denne måten. Og historiens makt kan altfor lett få de unge franske soldatene til å tro at de er på post hos et folkeslag underlagt imperiet. Men det er viktig å legge merke til at selv om afrikanske statsoverhoder – store demokrater som alle vet de er – tok parti for presidentpalasset i Paris, var det mange energiske stemmer i hele det fransktalende Afrika som fordømte det som skulle bli et blodig kolonialistisk felttog.
Allerede i januar 2003 kom Afrikas sosiale forum i Addis-Abeba med en advarsel: «Dersom franskmennene fortsetter sin nåværende imperialistiske politikk, er det stor fare for at de vil utføre flere militære inngrep på det afrikanske kontinentet i løpet av kommende år. Dette er noe afrikanerne ikke vil tillate. Folkemordet i Rwanda i 1994, borgerkrigen i Kongo i 1997 og konfliktene som for tiden pågår i Den sentralafrikanske republikk og i Elfenbenskysten, gjør det ytterst viktig at alle fransktalende afrikanske stater revurderer sitt forhold til den tidligere kolonimakten.»

Utviklingen av konflikten i Elfenbenskysten bør også føre til at franske velgere stiller seg spørsmålet: Hva gjør vår hær i Elfenbenskysten? Franske myndigheters vanlige svar er nesten komisk, men mange mennesker er likevel rede til å sluke det de blir fortalt. Mange franskmenn tror derfor at Frankrike har plassert 3800 soldater i Elfenbenskysten av etiske grunner. At uten dem ville «machetefolkene» for lengst ha ødelagt sitt eget land. Enkelte bruker i den forbindelse Rwanda som eksempel, men glemmer å nevne Frankrikes ansvar i forbindelse med folkemordet der i 1994.5
Elfenbenskysten er av aller største betydning for den franske regjeringen og for flere multinasjonale selskaper. Det er ikke av fredshensyn at de franske Licorne-styrkene er tre ganger så mange som styrkene fra De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS).
De franske soldatene er for mange og for godt utrustet til å bare skulle beskytte noen tusen franskmenn. Og det er interessant å huske at det allerede fra krisens første stund var utelukket å organisere en massiv hjemsendelse av franskmennene. Det viktigste for Paris er nemlig å opprettholde sin plass i spillet, selv om det skulle koste noen franskmenn livet.
Frankrikes regjeringer, både fra venstre og høyre, har alltid kunnet gjøre hva de vil i de tidligere koloniene. Vi har sett målrettede politiske mord, «lovlig» plyndring av økonomiske ressurser i flere land og støtte til blodtørstige diktatorer. Til nå ble denslags alltid utført i det skjulte. Men skytingen i november 2004 skjedde i fullt dagslys.

På under ett år har både president Paul Kagame i Rwanda og Laurent Gbagbo brukt de aller sterkeste ord i sine anklager mot Frankrike. Dette er ikke en tilfeldighet. Signalene fra Elfenbenskysten er ikke av ny dato, og de burde vært tolket riktig for lenge siden.
Anti-franske holdninger er ikke noe som plutselig oppsto i november 2004. Bare i Elfenbenskysten ble den videregående skolen «Jean-Mermoz» og det franske kultursenteret plyndret første gang mai 2004, journalisten Jean Hélène fra Radio France internationale ble drept 21. oktober 2003 og journalisten Guy-André Kieffer har vært savnet siden 16. april 2004. Både ambassaden og Den 43. sjøbårne infanteribataljon er blitt beleiret flere ganger.
Alt dette har sitt utspring i avtalen som ble undertegnet i Linas-Marcoussis i Paris 24. januar 2003. Den franske regjeringen, som sto som avtalens høye beskytter, utviste en påfallende arroganse i de formene som ble brukt. Hvordan kan man tillate seg å samle et lands ansvarlige politikere i en gymsal og overlate ansvaret til en hvilken som helst statsfunksjonær fra Paris? Og hvilket statsoverhode med noe stolthet kan akseptere at statsministeren, den respekterte og nøytrale Seydou Diarra, utnevnes utenfor landets grenser, eller at forsvarsministeren og innenriksministeren blir bedt om å akseptere utnevnelsen av ledere for en bevæpnet opprørsstyrke?
Siden januar 2003 har situasjonen gått fra galt til verre. Den grunnleggende forakten for nasjonalfølelsen i Elfenbenskysten har ført til flerfoldige bommerter. Etter et møte med Laurent Gbagbo, kom Dominique de Villepin med følgende uttalelse: «Jeg har bedt presidenten om å kvitte seg med leiesoldatene og holde flyene på bakken.» Hvilket en fransk journalist oppsummerte på denne måten: «Villepin har vært i Abidjan for å sette Gbagbo på plass.»

Provokasjoner av denne typen får katastrofale følger. Og de franske statsborgerne i Elfenbenskysten blir nødt til å stille seg spørsmålet om hvorfor. Det er vanskelig å leve i et nytt fedreland med frykt hengende over seg. Kanskje blir disse menneskene ofret på realismens alter; det har vært lite snakk om dem etter at de store følelsene la seg. Under vanlige omstendigheter – om man kan kalle det det – ville Laurent Gbagbo blitt drept eller fjernet ved et godt planlagt statskupp. Men i dag er det for risikabelt.
Er da klokken slagen for «La Françafrique»? Nei, det er nok for enkelt. Og likevel er det helt feil å tro at sammenstøtene i Abidjan bare var en isolert affære. Tilsvarende opptøyer kan bryte ut i mange av de tidligere franske koloniene.
Forargelsen øker overalt på det afrikanske kontinentet, og president Gbagbo har visst å utnytte dette. Men ingen tar ham for å være en Thomas Sankara eller Patrice Lumumba.6
Dessuten strever han også med den svakheten det er å sitte med makten etter et ikke helt demokratisk valg. Skjønt hans aller største problem er nok det utbredte fremmedhatet som fordreier forståelsen av den reelle politiske situasjonen i landet. Dersom han virkelig ønsker å bryte med den nykolonialistiske modellen, må han aller først klargjøre spørsmålet om «ivoirité» (de strenge kravene til statsborgerskap, overs.anm.) Panafrikanisme, slik personer som Kwame Nkrumah (Ghanas første statsleder) og Cheikh Anta Diops (senegalesisk historiker) forsto det, var jo først og fremst en form for humanisme.
Man kan ikke få folket i Elfenbenskysten til å tro at president Gbagbo er en romantisk helt som kommer med frihet. De vet at de har å gjøre med en listig, hårdnakket og noen ganger effektiv politiker. Men han har vist større mot enn de fleste av sine kolleger i Afrika, og greide derfor å bruke konflikten til sin egen fordel. Elfenbenskysten er ikke lenger fransk oversjøisk område. Det er en stat under angrep av væpnede opprørere. Man kan ikke kritisere landets president for hans krav om at disse retter seg etter loven. Hvem som helst i hans sted ville ha beordret dem til å legge ned våpnene.

Siden Laurent Gbagbo er i sin rett som statsleder, kommer de som vil gjøre ham til den store synderen, alltid til kort. Og man kan også stille spørsmål ved moralen til franskmenn som kritiserer Gbagbo, men som ikke har latt seg opprøre av hjerteskjærende vitnesbyrd om deres eget lands innblanding i folkemordet i Rwanda. Elleve år senere er Abidjan og Bouaké åsted for nye blodige militæroperasjoner anført av den franske hær.
Og man velger å beskrive skandalen som en litt stor, men ellers helt ordinær hendelse. Denne fornektelsen avsløres i fraværet av bilder fra Licorne-soldatenes «opprydning» i Abidjan. Disse scenene ble vel å merke ikke gjort synlige i Paris, men innbyggerne i Elfenbenskysten så dem, og kommer aldri til å glemme. Den perfekte forbrytelses tid er kanskje forbi – selv i «La Françafrique». 1 Felix Houphouët-Boigny var president i Elfenbenskysten fra landet ble uavhengig i 1960 og til han døde i 1993.
2 Se Colette Braeckmans artikkel «Grande fatigue des Ivoiriens», i Le Monde diplomatique, september 2004.
3 Se Bernard Ahuas artikkel «La France se taille la part du lion dans l'économie ivoirienne», i Manière de voir nr. 79, januar-februar 2005.
4 Kontrakter med Bouygues om fornyelsen av containerhallen i havnen i Abidjan, og med Société de distribution d'eau, en filial av Saur, om konsesjon på distribusjon av drikkevann helt frem til 2007.
5 Se L´Etat français et le génocide au Rwanda, av Laure Coret og François-Xavier Verschave, Karthala, 2005.
6 Thomas Sankara: President i Burkina Faso fra 1983 til han ble drept i 1987. Gjennomførte en «revolusjon» mot eliteprivilegier og for utvikling av landsbygda. Patrice Lumumba var den første folkevalgte sosialdemokratiske statsministeren i det frie Kongo i 1960, drept under mystiske omstendigheter. Overs.anm.