Libanon på bristepunktet

USA ønsker å gjøre Libanon til et laboratorium for «demokratisering». Sedertreets land skal få «frihetens vind» til å blåse over hele regionen. Men situasjonen i Libanon er mer kompleks enn som så, og Syria spiller fortsatt en viktig rolle i den arabiske opinionen.

Etter at Rafik Hariri, som var statsminister i Libanon i periodene 1992-98 og 2000-2004, ble drept 14. februar, ble sedertreets land brått gjenstand for nærmest daglige erklæringer fra president George W. Bush og hans utenriksminister Condoleezza Rice. Men også europeiske statsledere kastet seg inn, anført av Frankrike. Dermed kom Libanon for fullt tilbake i internasjonale mediers søkelys.

Resolusjon 1559, som ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd 3. september 2004, gikk nærmest upåaktet hen (bortsett fra i Libanon, der den skapte sterke spenninger), men drapet på en libanesisk statsleder med regional og internasjonal prestisje, etterfulgt av amerikansk og fransk agitasjon ispedd erklæringer fra Israel, har kastet landet ut i uroligheter som vekker bekymring for landets fremtid.
FN-resolusjonen inneholdt en imponerende rekke forordninger som satte søkelys på Libanons status slik den ble utformet av Taif-avtalen fra 1989,1 og deretter overlatt til syrisk styre som belønning for at Damaskus samarbeidet med militærkoalisjonen som jaget Irak ut av Kuwait i 1991. Resolusjonen krevde at det libanesiske parlamentet ikke vedtok et grunnlovstillegg som gjorde det mulig å forlenge mandatet til president Emile Lahoud fra seks til ni år – samtidig som hans forgjenger, Elias Hraoui, som var alliert med Damaskus og Rafik Hariri, oppnådde dette privilegium i 1995 uten protester verken fra Washington eller Paris.
Dette kravet var ganske overraskende i seg selv, i og med at FN-charteret forbyr enhver innblanding i medlemsstaters interne anliggender. Men resolusjonen krevde også at den syriske hæren skulle trekke seg ut av Libanon, utplassering av libanesiske styrker langs hele grensen til Israel, og avvæpning av de væpnede libanesiske militsene til Hizbollah og de palestinske bevegelsene i flyktningleirene. Disse kravene måtte åpenbart rokke ved stabiliteten i Libanon og igjen gi landet en rolle som bufferstat – en rolle det har hatt mange ganger i historien, når landets territorium og profesjonelle politikere er blitt satt til å tjene makter som har ønsket å kontrollere regionen.

Fra 1975 til 1990 spilte Libanon den blodige rollen som miniatyrsjakkspill for de store konfliktene som utspilte seg i regionen (den kalde krigen, den arabisk-israelske konflikten, mellomarabiske konflikter, konflikten mellom Iran og Irak og dens regionale og internasjonale ringvirkninger). Heller enn å eksplodere i stor skala, utkrystalliserte disse konfliktene seg på det libanesiske territoriet, der enkelte politiske ledere aksepterte å spille den lite ærefulle rollen som innleide fullmaktshavere – betalt og bevæpnet av de ulike regionale og internasjonale maktene.
De religiøse befolkningsgruppene de påberopte seg å representere, tjente som påskudd og kanonføde for disse maktene, men også som røykteppe for arabiske og internasjonale medier som jaktet på stoff om det såkalte «sekulære hatet» som splittet trossamfunnene.
En siste oppblussing av de mange krigene i Libanon, kom i 1988-1990, da den kristne generalen Michel Aoun kastet seg inn i en «frigjøringskrig» mot syriske tropper. Han ble oppmuntret til det av komiteen i Den arabiske liga som hadde ansvar for å finne en løsning på krisen, men også av våpenleveranser fra Irak og av massiv politisk og moralsk støtte fra Frankrike (etter alt å dømme også en viss militær bistand).
Denne episoden fikk et katastrofalt resultat, spesielt for de kristne trossamfunnene som ble holdt som gissel av generalen og hans mektige rival Samir Geagea, leder for den kristne militsen. Kampene mellom denne militsen og troppene til general Aoun, som kom på toppen av kamper mot den syriske hæren, endte med å marginalisere den kristne befolkningsgruppen i den nye regionale orden som var på trappene.
Og pax syriana, som ble stiftet i oktober 1990 med USAs velsignelse og stilltiende samtykke fra den israelske regjeringen, ble da også tatt imot med et lettelsens sukk. I de femten påfølgende årene opplevde Libanon en uvant stabilitet, som bare ble avbrutt av to massive israelske angrep sør i landet (i 1993 og i 1996) – rettet mot Hizbollah som hadde ledet en svært effektiv geriljamotstand mot den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon siden 1978.
I mai 2000 måtte den israelske hæren trekke seg ut takket være motstandsbevegelsen, som i nært samarbeid med hæren og etterretningstjenestene i Libanon klarte å hindre Israel i å så dødelig splid mellom kristne og muslimer, slik tilfellet var etter invasjonen i 1982, under tilbaketrekningen fra Chouf i 1983 og fra området rundt byen Saida i 1985.

I 1991 og 1992 lyktes regjeringene til Salim El Hoss og Omar Karame å avvæpne militsene og innlemme dem i hæren, gjenforene landet med hovedstaden, og å få den offentlige administrasjonen på bena. En tredje regjering, ledet av Rashid El-Solh, organiserte det første valget siden 1972 (som dessverre ble boikottet av en stor del av befolkningen, derav et flertall kristne). De påfølgende regjeringene besto av representanter fra alle grupperinger (med unntak av tilhengerne til general Aoun, som var tvunget i eksil i Paris), og det var snakk om å be Syria om å trekke sine tropper tilbake til Bekaa-dalen, i tråd med Taif-avtalen.
Det var på dette tidspunktet Rafiq Hariri entret scenen, og fremsto som en velgjører som kunne gjenoppbygge landet, spesielt det historiske handelssenteret i Beirut, som var hardt prøvet etter femten år med kamphandlinger. Utnevnelsen av Hariri som statsminister skapte eufori i Libanon: Det utviklet seg en usedvanlig persondyrkelse rundt ham, som ble opprettholdt av hans legendariske sjenerøsitet, medier som tilba ham eller var kontrollert av ham, det eksepsjonelle vennskapet han utviklet med Jacques Chirac og den urokkelige støtten fra Saudi-Arabia. Ingen bekymret seg lenger over tilbaketrekningen av syriske tropper, og heller ikke en uttrekning av soldatene etter avtale mellom den libanesiske og den syriske regjeringen.
Rafik Hariri mistet makten mot slutten av 1998, men kom triumferende tilbake i oktober 2000, etter å ha vunnet en overlegen seier i sommerens valg. Ingen hevdet på den tiden at valget ikke var fritt eller at Syria hadde en finger med i spillet. Og gjenoppbyggingen Hariri satte i gang, vekket beundring fra mange libanesere så vel som utlendinger som besøkte Beirut – til tross for skyhøye kostnader og et omdiskutert resultat.
Hvem kunne forestilt seg for to år siden at Beirut, som endelig hadde funnet sin plass på det politiske, turistindustrielle og kulturelle sjakkbrettet i regionen takket være frigjøringen av Sør-Libanon, skulle bli åsted for så spektakulære og farlige begivenheter?

Alt dette skjedde vel å merke før USAs invasjon av Irak og deres lansering av «Stor-Midtøsten»-initiativet – der orden og demokrati vil herske og terrorismen er utryddet.
Ettersom argumentene som skulle legitimere invasjonen mistet enhver troverdighet, satte den amerikanske administrasjonen seg fore å overbevise verden om at dens intensjon hele veien hadde vært å bringe frihet og demokrati til folkene i regionen: Intervensjonen for å frigjøre det irakiske folket fra Saddam Husseins diktatur var bare første steg i innføringen av demokratiske reformer i hele denne delen av verden.
Stilt overfor økende væpnet motstand i Irak, begynte USA å rette sin anklagende finger mot Syria, et annet Baath-regime som stammer fra en epoke alle vil sette sluttstrek for. I strid med alle løfter om radikale reformer som ble erklært av Syrias unge president Bashar al-Assad – som tok over da hans far Hafez al-Assad døde i juni 2000 – har det syriske regimet vanskeligheter med å finne ny glød og sette i gang en rask overgang til politisk og økonomisk liberalisme, etter modell av landene i Sentral-Europa. I Damaskus har den politiske liberaliseringen vært svært relativ og flyktig, mens den økonomiske liberaliseringen først og fremst har ført til fremvekst av en privat banksektor der libanesiske bankfolk spiller en sentral rolle.
Det er ingen tvil om at det syriske regimet nå på begynnelsen av det 21. århundre ikke lenger er en undertrykkelsesmaskin som drukner all motstand i blod. Men den amerikanske invasjonen i Irak og anklagene fra Washington har satt regimet på defensiven, og det bidrar ikke til raskere liberalisering.
I desember 2003 innførte USA (lettere) sanksjoner mot Syria i forbindelse med loven Syrian Accountability Act som ble vedtatt av den amerikanske kongressen. Dette er et mektig redskap for å øve press på Damaskus, spesielt den libanesiske fløyen. Loven krever nemlig også at Syria skal gi Libanon full uavhengighet. Den 11. mai 2004, da denne loven trådte i kraft, forsterket instruksjoner fra presidenthold tiltakene om økonomiske sanksjoner mot Syria, som frem til da hadde vært relativt myke.
General Aoun i Paris og en libanesisk pressgruppe i Washington (som ønsker løsrivelse for de kristne i Libanon eller en omgjøring av landet til føderasjon) hilste de amerikanske sanksjonene velkommen, i likhet med resolusjon 1559 – og de hevder å ha bidratt til å blåse liv i USAs i utgangspunktet lunkne interesse for Libanons suverenitet.

Under valgkampen i Libanon sommeren 2000, skapte Walid Joumblatt, frem til da en svært trofast alliert for Syria, «uvennskap» ved å kritisere Syrias jerngrep på Libanon. Noen så dette bare som en valgmanøver for å oppnå stemmer fra den kristne delen av befolkningen – ikke desto mindre fordi druser-lederen senket stemmen mot Syria etter at valget var gjennomført. I september samme år ble det sirkulert et glødende kommuniké fra biskopene i det maronittiske trossamfunnet, som anklaget Damaskus for å være ansvarlig for alle Libanons problemer (utbredt korrupsjon, gjeld og sosial krise, samt marginalisering av visse politiske krefter).
For første gang i den kristne befolkningsgruppens historie, ble en biskop utpekt til å delta i en gruppe bestående av flere sentrale personer – representanter fra den oppløste militsen til de Libanesiske Styrker (LS), representanter for general Aoun, noen maronittiske parlamentarikere og den tidligere falangistiske presidenten i Libanon, Amin Gemayel. Denne gruppen definerte seg som en klar opposisjon, ikke mot Rafik Hariris regjering, men mot Libanons president og mot Syria. Gruppens program krevde blant annet at hæren skulle sendes til Sør-Libanon for å overta for Hizbollah, løslatelse av LS-militsens tidligere leder Samir Geagea (arrestert i 1993 og dømt for flere attentater), samt tilbaketrekning av den syriske hæren i henhold til Taif-avtalen.
Etter frigjøringen av Sør-Libanon i 2000 krevde faktisk USA og de fleste europeiske stater at den libanesiske hæren skulle utstasjoneres langs grensen til Israel og at Hizbollah ble plassert lenger inn i landet, sågar avvæpnet. Men Vestens løfter om hjelp til gjenoppbygging av dette området, som hadde vært okkupert i 22 år, ble ikke innfridd. Og invasjonen i Irak skjøv etter hvert dette sensitive spørsmålet til side. I tillegg skapte USAs trusler mot Syria og Hizbollah en bølge av protester, som til og med den maronittiske patriarken sluttet seg til, noe som bidro til å minske spenningene.

Rafik Hariris tragiske bortgang utløste en alvorlig krise på et tidspunkt der de to regimene, Syria og Libanon, befinner seg i en fastlåst situasjon. Sedertreets land er på ny kastet inn i det regionale geopolitiske spillet, og gjenfinner sine gamle reflekser og demoner. Dette nye dramaet, som inntraff bare noen måneder etter attentatet mot parlamentarikeren Marouan Hamade, som sto både Joumblatt og Hariri nært, har åpnet opp sår som ikke var leget. For mange libanesere er et viktig symbol på stabilitet og velstand blitt revet bort. På tross av kritikken mot Hariri, symboliserte den gamle statsministeren for sine mange tilhengere håpet om et normalisert land, som kunne komme seg ut av den israelsk-arabiske konflikten som har påført landet så store lidelser.
Det er grunnen til at Bushs og Chiracs gjentatte appeller om syrisk tilbaketrekning og en rask og fullstendig iverksettelse av resolusjon 1559, finner såpass stort gehør i Libanon. Joumblatt er blitt opposisjonens ubestridte leder, og motstanden har også gruppert seg rundt Hariris familie, parlamentarikere som var hans støttespillere, enkelte politiske grupper og NGOer, samt et stort antall studenter, de fleste av dem – men ikke alle – fra den kristne middelklassen.
Den amerikanske presidenten og en rekke europeiske ledere ønsker å gjøre Libanon til et laboratorium for «demokratisering»: Etter valget i Irak og Palestina, begge avholdt under okkupasjon, kommunevalget i Saudi-Arabia, og det annonserte presidentvalget med flere kandidater i Egypt, mener de at et valg i sedertreets land kommer til å få «frihetens vind» til å blåse over hele regionen.
Dette er selvsagt å se bort fra Libanons kompleksitet, men også hvilken rolle Damaskus fortsatt spiller for den arabiske opinionen – på tross av antipatien og den skarpe kritikken som det syriske regimet kan erte på seg. Syria oppfattes som en av de siste hindringene for amerikansk dominans i Midtøsten og en «løsning» på den israelsk-palestinske konflikten som går på palestinernes bekostning – og på Syrias bekostning, siden Golan ble okkupert av Israel i 1967 og annektert i 1981.
Om «opposisjonen» kan skryte av å være representativ for det sentrale Libanon, er det andre politiske retninger som dominerer i sør, i nord og i Bekaa-dalen – delt mellom maksimalister som ønsker at det haltende regimet som ble innsatt etter Taif-avtalen skal avskaffes, og mer moderate ledere.

Disse ser imidlertid ut til å være fanget av maksimalistenes «revolusjonære» tankegang, med tidligere radikale militante – arabiske og pro-palestinske kommunister og nasjonalister – i spissen. Stilt overfor «opposisjonen»s permanente sit-in på Martyrplassen i Beirut, organiserte Hizbollah en massiv motdemonstrasjon 8. mars i Beirut og 13. mars i Nabatieh.
Hizbollah er styrket av prestisjen den fikk i Libanon og i hele den arabiske verden etter frigjøringen av Sør-Libanon, og utgjør et symbolsk element som skaper enhet rundt en annen strømning i Libanon, som er antiimperialistisk og nasjonalistisk, og som har gjenklang i regionen.
Det er altså et høyt spill som er satt i gang, ikke bare for libaneserne selv, men for denne regionens fremtidige forhold til USA og EU. Bush og Chirac har høynet innsatsene maksimalt. Det er bare å håpe at klokskapen får råde og at situasjonen på bakken ikke kommer ut av kontroll. Men hvor lang tid vil det gå før krisen fører til at Libanons sårbare økonomi imploderer eller at profesjonelle agitatorer heller bensin på bålet?
De kristne trossamfunnene, som med den maronittiske kirken i spissen, har kastet seg inn på minelagt område, vil ikke de være de første til å betale prisen for en destabilisering, slik tilfellet har vært under de gjentatte krisene Libanon har opplevd siden 1840? Vil ikke en fortsatt syklus av demonstrasjoner støttet av Vesten og motdemonstrasjoner som protesterer mot vestlig innblanding, føre landet inn i en eksplosiv situasjon?
En tredje gruppering, rundt den svært respektable tidligere statsministeren Selim El Hoss, forsøker å roe gemyttene. Men det er ikke sikkert at staten greier å stå imot de prøvelser den regionale politikken på ny tvinger på den. Politikerstanden er omskiftelig og utsatt for ulike former for utenlandsk press. Og det er vanskelig å glemme hvordan visse medlemmer av denne «eliten» gjorde seg ansvarlige for massakrer og fordrivelse av befolkningsgrupper i perioden 1975-1990, uten noen gang å ha blitt stilt til ansvar overfor en domstol – som i Rwanda og det tidligere Jugoslavia – eller ha deltatt i et kollektivt og nasjonalt forsoningsarbeid, som i Sør-Afrika.


13. april 1975:
Borgerkrigen i Libanon starter.
Juni 1976: Den syriske hæren intervenerer massivt i Libanon mot PLO og Libanons nasjonale bevegelse.
14. mars 1978: Israel igangsetter operasjon «Litani» i Sør-Libanon. Troppene trekker seg ut i juni etter utplassering av FNs midlertidige styrker.
6. juni 1982: Israels invasjon i Libanon starter (Operasjon «Fred i Galilea»). Beleiringen av Beirut starter noen dager senere. I slutten av august forlater PLO Beirut under beskyttelse fra en flernasjonal styrke.
14.-18. september 1982: Den nye presidenten i Libanon, Beshir Gemayel, blir drept. Israel rykker inn i Vest-Beirut. Massakrer i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila.
17. mai 1983: President Amin Gemayel undertenger en avtale med Israel.
Februar 1984: Opposisjonsfronten (den sjiamuslimske Amal-militsen og venstrepartiene) tar over Vest-Beirut. Den 7. mars opphever president Gemayel avtalen med Israel.
1. mai 1984: Etablering av en nasjonal samlingsregjering i Beirut.
Juni 1985: Israel gjennomfører sin «etappevise» tilbaketrekning fra Libanon, bortsett fra en «buffersone» i sør, som forblir under israelsk kontroll sammen med Den sørlibanesiske hæren (SLA) ledet av general Antoine Lahad.
22. oktober 1989: Libanesiske parlamentarikere inngår «Taif-avtalen» (i Saudi-Arabia) for å få slutt på borgerkrigen. Avvæpning av militser, bortsett fra Hizbollah.
Oktober 1990: Den syriske hæren angriper troppene til general Aoun, som flykter til Frankrike. Slutt på dobbeltmaktsituasjonen i Beirut.
6. september 1992: Det avholdes valg, men de boikottes av en rekke kristne bevegelser. Hizbollah blir det største politiske partiet i landet. Nabih Berri, leder for Amal-bevegelsen, blir valgt til president for nasjonalforsamlingen og Rafik Hariri blir statsminister.
April 1996: 10. april gir Shimon Peres grønt lys til den israelske hæren for «Operasjon Vredens druer» mot Libanon, som reaksjon på Hizbollahs rakettangrep mot Nord-Israel. 18. april blir et hundretalls sivile flyktninger i FN-leiren i Cana drept. Våpenhvile inngås 27. april.
Mai 2000: Israelsk tilbaketrekning fra Sør-Libanon etter Hizbollahs offensiv og SLAs sammenbrudd.
14. februar 2005: Rafik Hariri blir drept.