Når alle kan ta bilder

Dokumentasjonen av mishandlingen i Abu Ghraib, i likhet med amatørbilder av tsunamiens kraftige ødeleggelser i Sørøst-Asia, ble i stor utstrekning publisert i media, både på tv og i pressen. I et forbløffende tempo ble bildene spredt verden over. Dette er selvfølgelig helt på sin plass, tatt i betraktning de dokumenterte hendelsenes spesielle karakter og omfang. Samtidig markerer antakelig disse bildene slutten på en epoke for fotojournalistikken som fremste leverandør av dokumentariske vitnesbyrd. I det minste innvarsler de en ny etappe i fotojournalistikkens historie.

Det som kjennetegner begge hendelsene, er at de er blitt dokumentert av amatører og spredt ved hjelp av digital teknologi. At ikke-profesjonelle på den måten har kunnet bevitne historiske hendelser, er ikke i seg selv noe nytt. Men den umiddelbare overføringen og publiseringen av disse bildene, og den sterke innvirkningen de dermed har på den offentlige opinion, er noe radikalt nytt.
Selv om offentliggjøringen av torturbildene fra Irak til syvende og sist ikke fikk konsekvenser for utfallet av det amerikanske presidentvalget, innebar de likevel et alvorlig og varig tilbakeslag for posisjonen til «verdens største makt» (i muslimske land og spesielt i Midtøsten). Det er unektelig vanskeligere å betrakte George W. Bushs Amerika som demokratiets arnested etter å ha sett disse bildene. Kan det virkelig være for å få irakerne til å respektere menneskerettighetene at de utsettes for seksuelle ydmykelser som minner om dårlige remakes av sadomasochistiske amatørpornofilmer, der nakne menn blir holdt i bånd, terrorisert av hunder og utstilt som jakttrofeer med fangevokterne poserende ved siden av sitt bytte?

Kan de avskyelige bildene fra Abu Ghraib sammenlignes med bildene av kjempebølgen som tok livet av opp mot 300 000 mennesker i Sørøst-Asia – de fleste av dem fattige fiskere og folk som hadde flyktet fra rismarkene til strendene langs kysten for å forsøke å livnære seg av vestlig turisme?
Ja, fordi det billedmessig dreier seg om akkurat det samme. I begge tilfeller er dokumentet i seg selv, uansett hvem som har laget det, tilstrekkelig for å bevitne og legitimere en hendelse, og dette står i motsetning til den hundre år gamle tradisjonen som kun har gitt profesjonelle journalister det privilegium å kunne levere sannferdige vitnesbyrd.
Det er for øvrig talende at det franske magasinet Paris Match umiddelbart brukte 24 sider på tsunamiens oversvømmelse av kysten i Sørøst-Asia. Men ukebladet kunne ikke ryste oss mer enn tv-kanalene allerede hadde gjort – daglig hadde de kunnet skryte av å ha mottatt nye «amatørbilder», riktignok imponerende sådanne.
La oss i denne sammenhengen forsøke å se bort fra den motbydelige prioriteringen av utenlandske statsborgere (turistene) og den faktiske «relativiseringen» av «lokale» ofre (minst hundre ganger så mange). Vi er pent nødt til å ta for oss det vi har fått se, og vurdere hva som kjennetegner det.
Forsidebildet til Paris Match er karakteristisk: Det dreier seg om en reproduksjon av et digitalt bilde som viser den enorme bølgen rett før den feier over land (alt er relativt og de blå-grønne fargene er fortsatt idylliske). Brukt på denne måten er bildet – i likhet med fotografiet i sin tid – ment å representere en «objektiv virkelighet», fordi denne er visuelt tilgjengelig for oss ved hjelp av teknologi som ikke gjør annet enn å «registrere» hendelsen. Men det virkelig nye med dette er de tydelige pikslene, som de siste fire-fem årene har dukket opp i alle deler av nyhetsbildet.
I dette tilfellet dreier det seg rett og slett bare om det opprinnelige bildets natur – det er tatt med digitalkamera av en amatør. Indirekte leker det med de mange variantene av digital «uskarphet» som av mange forskjellige grunner – fra beskyttelse mot offentlig utlevering til malplassert moralisme – jevnlig brukes for å sensurere bildene som publiseres i pressen. I forbifarten kan det jo nevnes at «utviskingen» av Abu Ghraib-ofrenes kjønnsorganer bare bidro til å rette mer oppmerksomhet mot de skjulte partiene… (…)