Realpolitikkens hverdagshelter

Det er en bombe i London. En gruppe studenter protesterer mot mangelen på u-hjelp til Afrika. De har laget bomben som inneholder en ekstremt smittsom variant av Ebola-virus. Går bomben av, dør halvparten av storbyens befolkning. Slik sparker den britiske manusforfatteren Warren Ellis i gang en av historiene i serien Global Frequency.

Tegneserien er utgitt samlet i de to bøkene Planet Ablaze og Detonation Radio (Wildstorm/DC Comics 2004). Den skulle også bli TV-serie med premiere i USA nå i mars, men Warner Brothers likte tydeligvis ikke den innspilte pilotepisoden og dumpet serien. Produksjonsselskapet Cloudbreak Entertainment fikk samtidig tilbake rettighetene, men til tross for mange godord fra Ellis selv er det tvilsomt om serien noen gang kommer på TV.
Seriens hovedperson Miranda Zero har bedre styring på produksjonsmidlene og kommunikasjonskanalene. Hun har knyttet til seg 1001 personer fra hele verden i et enestående effektivt informasjons- og etterretningsnettverk. De utvalgte personene er vanlige borgere av alle slags nasjonaliteter, livssyn, alder og kjønn. Alle er dyktige spesialister på sine felt, som smittevern, skarpskyting, magi og parkour. Global Frequency, som nettverket heter, tilhører ikke et bestemt land eller noen internasjonal myndighet. Det er et ad hoc siste skanse-forsvar, som skal beskytte det sivile samfunnet mot bivirkningene av det internasjonale politiske spillet.

De 1001 aksjonistene kjenner ikke hverandre. Ellis beskriver Global Frequency som «verdens lille åpne hemmelighet»; folk flest kjenner til organisasjonen, men ikke hvem de er eller eksakt hva de gjør. Den er heller ikke offisielt anerkjent av myndighetene, men får være i fred for politi og forsvar. Miranda Zero finansierer operasjonene med oppsparte midler fra tiden som amerikansk agent og lysskye overføringer fra G-8-landene.
Aksjonistene blir kontaktet via en avansert mobiltelefon. «You're on the Global Frequency,» erklærer Zero, og man har bare minutter på seg for å redde verden. Nettverket er en «smart mobb», for å låne et begrep fra IT-filosofen Howard Rheingold. I boken Smart Mobs: The Next Social Revolution (Basic Books 2003) beskriver Rheingold hvordan bruken av trådløs teknologi muliggjør en ny type maktutøvelse. «Smart mobs» består av folk som ikke kjenner hverandre, men likevel kan agere sammen ved å utnytte datakraften og kommunikasjonsmulighetene i den nye bærbare teknologien.
Zero bruker denne makten til å rydde opp etter det 20. århundret: feller fra den kalde krigen (en russisk agent som er bryter til en bombe under San Fransisco, eller en cyborg utviklet av det amerikanske militæret som går berserk), etisk tvilsom vitenskap (stamcelleforskning), romvesener (invasjonsforsøk via et datavirus) og mer uforklarlige fenomener (forårsaket av lavfrekvent sortmetallmusikk i Norge!). (…)