Kristendommens voldelige kjærlighet

New Age-inspirert buddhisme er blitt en sterk konkurrent til kristendommen, Vestlig buddhisme presenteres gjerne som botemiddel mot kapitalismens stressende spenninger, men fungerer det i stedet som det perfekte ideologiske supplement til dagens virtuelle kapitalisme? Star Wars-regissør George Lucas er også påvirket av disse strømningene. Det kommer frem i siste tilskudd til Star Wars-sagaen, Sithene tar hevn, som har verdenspremiere 18. mai. Og er det onde imperiet der ute et sted, eller vokser det ? som med «Krigen mot terror» ? nettopp frem gjennom måten vi, «de gode», bekjemper det på?

Med Star Wars Episode III – Sithene tar hevn, kommer vi endelig til selve omdreiningspunktet i sagaen: den «gode» Anakin Skywalkers forvandling til den «onde» Darth Vader. Her etablererer regissør George Lucas en parallell mellom det individuelle og det politiske nivå.

På det individuelle nivå forklares forvandlingen med henvisning til pop-buddhisme: «Han blir Darth Vader fordi han blir knyttet til ting,» forklarer Lucas. «Han kan ikke gi slipp på sin mor, han kan ikke gi slipp på kjæresten. Han kan ikke gi slipp på ting. Det blir man grådig av. Og når man er grådig, er man på vei over til den mørke siden, fordi man er redd for å miste tingene.»1 Som motstats til dette, blir Jedi-ordenen fremstilt som et lukket mannsfellesskap som ikke tillater sine medlemmer å ha romantiske bindinger – en ny variant av Gral-fellesskapet i Wagners Parsifal.

Men enda mer talende er den politiske parallellen: «Hvordan ble republikken til imperiet? Det er ikke slik at imperiet har erobret republikken – imperiet er republikken.» Imperiet vokste altså ut av republikkens iboende fordervelse: «En dag våknet prinsesse Leia og vennene hennes opp og sa, ‘dette er ikke republikken lenger, det er imperiet. Det er vi som er de slemme’.»

Star Wars-universets politiske konnotasjoner er mangfoldige og motstridende, og det er nettopp det som gir det «mytisk» kraft: Den frie verden versus Det onde imperiet; nasjonalstatenes tilbakegang (som kan forstås i høyrevridd betydning à la Pat Buchanan/Jean-Marie Le Pen); den symptomatiske motsigelsen som ligger i at personer av høy byrd (en prinsesse, medlemmer av Jedi-ordenens elite) forsvarer den «demokratiske» republikken mot Det onde imperiet; og til slutt den avgjørende innsikten om at «vi er de slemme» – det onde imperiet er ikke der ute et sted, det vokser frem nettopp gjennom måten vi, «de gode», bekjemper det på. I dagens «krig mot terror» er problemet hva denne krigen vil forvandle oss til?

En virkelig politisk myte er altså ikke først og fremst en fortelling med en bestemt politisk mening, men snarere en tom beholder med en mengde motstridende meninger. Det er feil å spørre «men hva betyr egentlig denne politiske myten», fordi dens «betydning» nettopp er å tjene som beholder for en mengde betydninger.

Allerede i Star Wars Episode I: Den skjulte trussel får vi et avgjørende hint for å kunne orientere oss i dette meningsmangfoldet: Den unge Anakins «kristologiske» trekk: Hans mor hevder å ha blitt gravid med ham etter en «ubesmittet unnfangelse», og kappløpet han vinner er en tydelig henvisning til det berømte vognløpet i «kristusfortellingen» Ben Hur.

Buddhismens altomfattende barmhjertighet må settes opp mot kristendommens intolerante, voldelige kjærlighet

Siden det ideologiske universet i Star Wars er det hedenske New Age-universet, er det helt på sin plass at dets sentrale ondskapsfigur minner om Kristus: Ifølge det hedenske verdensbilde er nettopp Kristus-hendelsen den ultimate skandalen. Ikke bare er djevelfiguren særegen for den jødisk-kristne tradisjon, men i den grad diabolos (å skille, å splitte Den ene i to) er det motsatte av symbolos (å samle, å forene), er Kristus den ultimate diabolske figuren: Han bringer «sverd, ikke fred» og rokker ved den eksisterende harmoniske enheten: «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja til og med sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel.» (Lukas 14:26)

Vi bør ha i bakhodet hvor heterogen den kristne holdningen er i forhold til den hedenske visdommen: Fra starten betrakter kristendommen som den mest opphøyde handling det som i hedensk tenkning er kilden til det onde, nemlig atskillelsen, oppdelingen, det å klamre til ett element som rokker ved balansen mellom alle.

Dette betyr at buddhismens (eller taoismens) altomfattende barmhjertighet må settes opp mot kristendommens intolerante, voldelige kjærlighet. Den buddhistiske holdningen er til syvende og sist likegyldighet, det å slokke alle lidenskaper som streber mot å etablere forskjeller, mens den kristne kjærligheten er en voldelig lidenskap som nettopp innfører en forskjell, et skille i værensordenen, ved å gi ett objekt forrang.

Kjærlighet er vold, ikke (bare) i den vulgære betydningen til dette ordtaket fra Balkan: «Hvis han ikke slår meg, elsker han meg ikke!» Volden ligger allerede i kjærlighetsvalget som sådan, som river sitt objekt ut av dets sammenheng, og opphøyer det til Tingen. I montenegrinsk folklore har ondskapen sitt utspring i en vakker kvinne: Hun får mennene rundt seg til å miste balansen, hun destabiliserer bokstavelig talt universet, og farger alle ting i forkjærlighetens nyanse.
Da Vinci-koden fører faktisk kristendommen tilbake til New Age-problematikk

I mars 2005 fordømte kardinal Tarcisio Bertone via Vatikanets radio Dan Browns Da Vinci-koden i særdeles kraftige ordelag. Boken ble anklaget for å spre en falsk lære basert på løgner (at Jesus var gift med Maria Magdalena og at de hadde etterkommere). Fordømmelsen var latterlig, men det bør ikke gjøre oss blinde for det faktum at innholdet i bunn og grunn er riktig: Da Vinci-koden fører faktisk kristendommen tilbake til New Age-problematikken om balanse mellom det maskuline og det feminine prinsipp.

Det bringer oss tilbake til Star Wars og Sithene tar hevn, som holder seg til de samme New Age-motivene. Dette skaper ikke bare ideologisk forvirring i filmen, det reduserer også dens narrative kvalitet: Disse motivene er til syvende og sist årsaken til at det avgjørende øyeblikket i hele serien – Anakins forvandling til Darth Vader – mangler den tragiske storslåttheten det burde ha. I stedet for å fokusere på Anakins hybris som et overveldende ønske om å gripe inn, leke Gud, gjøre alt for dem han elsker (Amidala) – og at han derfor faller ned på den mørke siden, blir han fremstilt som en ubesluttsom kriger som gradvis glir inn i ondskapen ved å gi etter for fristelsen om makt og havne i klørne på den onde Keiseren.

Med andre ord var ikke George Lucas i stand til virkelig å utnytte parallellen mellom overgangen «fra republikken til imperiet» og «fra Anakin til Darth Vader» som han selv foreslo: Anakin burde ha blitt et monster på grunn av sin høyst overdrevne hang til å se Det onde overalt og slåss mot det.

Hvor fører så alt dette oss hen? På et tidspunkt der «europeisk» teknologi og kapitalisme triumferer verden over, blir den jødisk-kristne arven truet av stormangrepet fra «asiatisk» New Age-tenkning.

I sine ulike forkledninger – fra «vestlig buddhisme» til ulike former for taoisme – fremstår denne tenkningen som den globale kapitalismens hegemoniske ideologi. En slags «vestlig buddhisme» presenteres som botemiddel mot kapitalismens stressende spenninger. Den skal hjelpe oss til å koble av og bevare en indre fred, og fungerer faktisk som et perfekt ideologisk supplement til kapitalismens dynamikk.

Menneskene er ikke lenger psykologisk rustet til å takle den teknologiske utviklingens overveldende rytme og de samfunnsendringer den fører med seg. Ting beveger seg rett og slett for fort. Taoisme og buddhisme tilbyr en vei ut av dette: I stedet for å forsøke å takle galopperende teknologiske fremskritt og samfunnsendringer, skal vi heller oppgi disse bestrebelsene og «gi oss hen», samtidig som vi bevarer en indre avstand til disse sosiale og teknologiske omveltningene som ikke egentlig angår den innerste kjernen av vår tilværelse…

Det er nesten så man fristes til å blåse liv i den beryktede marxistiske klisjeen om religion som «opium for folket», det imaginære supplement til jordelivets elendighet: Den «vestlige buddhismen» fremstår som den mest effektive måten vi fullt ut kan delta i den kapitalistiske dynamikken på, samtidig som vi opprettholder et skinn av mental helse. Hvis Max Weber hadde levd i dag, ville han uten tvil ha skrevet en oppfølger til Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd, med tittelen Den taoistiske etikk og den globale kapitalismens ånd.

Den virkelige ledsageren til Star Wars III er derfor dokumentaren Sandcastles. Buddhism and Global Finance av Alexander Oey (2005), en herlig tvetydig indikator på den vanskelige ideologiske situasjonen vi befinner oss i. Filmen blander kommentarer fra økonomen Arnoud Boot, sosiologen Saskia Sassen og den tibetanske buddhist-læreren Dzongzar Khyentse Rinpoche.

Sassen og Boot diskuterer det globale finanssystemets gigantiske rekkevidde, makt og sosiale og økonomiske virkninger: Kapitalmarkedene kan i løpet av noen timer blåse opp eller ødelegge verdien av selskaper og hele økonomier. Khyentse Rinpoche imøtegår disse betraktningene med grublerier omkring menneskelig sansning: «Gi slipp på din binding til noe som ikke er der i virkeligheten, men som er et sanseinntrykk», erklærer han. Og Saskia Sassen hevder på sin side at «det globale finanssystemet er egentlig bare en rekke kontinuerlige bevegelser. Alt forsvinner og dukker opp igjen…»

I et buddhistisk perspektiv er den overdådige globale finansrikdommen illusorisk, atskilt fra den objektive virkeligheten – altså den høyst reelle, menneskelige lidelsen skapt av avtaler som inngås på børsgulv og i styrerom. Finnes det noe bedre bevis på virkelighetens ikke-substansielle karakter enn det at en gigantisk formue kan forsvinne i løpet av et par timer? Hvorfor klage over at finansspekulasjoner er «atskilt fra den objektive virkeligheten», når det grunnleggende premisset i buddhistisk ontologi nettopp er at det ikke finnes noen «objektiv virkelighet»?

Slik gir denne dokumentaren nøkkelen til Sithene tar hevn. Den «kritiske» lærdommen er at vi ikke bør engasjere oss med kropp og sjel i det kapitalistiske spillet, men delta i det med en indre avstand. For den virtuelle kapitalismen konfronterer oss med det faktum at årsaken til vår trelldom ikke er den objektive virkeligheten (det finnes ikke noe slikt), men vårt begjær, vår trang til materielle ting og vår overdrevne tilknytning til dem. Alt vi trenger å gjøre etter å ha kvittet oss med den falske forestillingen om en substansiell virkelighet, er dermed å gi avkall på vårt begjær, å innta en holdning preget av indre fred…

Det er ikke til å undres over at en slik buddhisme kan fungere som det perfekte ideologiske supplement til dagens virtuelle kapitalisme: Den lar oss delta i den med en indre avstand, mens vi krysser fingrene.