Det klinger falskt

Den kapitalistiske organiseringen av konkurransen i dag, som styres av ultraliberal ideologi, produserer i massiv grad demotivering og pessimisme. Hvordan kan det utvikle seg et fellesskap når de folkene som dette fellesskapet skal bestå av, kun blir satt i et konkurranse- og motsetningsforhold til hverandre?

Verden har store forventninger til Europa. Flere nye bøker gir i alle fall inntrykk av det, deriblant Jeremy Rifkins The European Dream. Appellene om «et annet Europa», som fremmes av den sosiale bevegelsen på det gamle kontinentet, ser ut til å bekrefte disse forventningene. Europa kan ikke konstituere seg uten å gi seg selv muligheten til å innfri disse forventningene. Men hva er det egentlig som forventes?

Verden nøyer seg ikke med gode intensjoner. Den forventer at Europa finner opp en ny industrimodell som kan sette en stopper for en gjennomgripende av-individuering, en prosess som er i ferd med å undergrave de vestlige samfunnene. Individuering er den differensieringsprosessen som går ut på å utvikle individuell personlighet – altså å forme det psykologiske individet til å skille seg fra helheten. Filosofen Gilbert Simondon bruker betegnelsen psykososial individuering om dette fenomenet når det dreier seg om utviklingen av et «kollektivt individ», for eksempel en nasjon. Den europeiske konstruksjonen dreier seg i dette perspektivet om å skape en ny prosess for psykisk og kollektiv individuering av innbyggerne på kontinentet, der man får de eksisterende individueringsprosessene – de europeiske nasjonene – til å smelte sammen.

Men den industrielle psykiske og kollektive individueringen som har sine røtter i den moderne kapitalismen, befinner seg i dyp krise. Den lider av en alvorlig og farlig sykdom, nemlig av-sublimering. Det vil si at produsentenes og forbrukernes begjærsmessige eller libidinale energi fanges inn og utnyttes grenseløst på alle områder. Og når den libidinale energien til grupper og individer på hegemonisk vis avledes til forbruksvarer, blir alt annet som har vært gjenstand for libido – og da spesielt det som gjorde det mulig å etablere en sivilisasjon – avskrevet og alvorlig truet.

Dette gjelder familien, utdanning – og dermed skolevesenet og kunnskapen som helhet – men også politikk, juss, og alle kultur, frukter av det som tyskerne kalte Bildung. Den kapitalistiske og industrielle individueringsprosessen har kommet i konflikt med seg selv og tenderer til selvdestruksjon gjennom en reduksjon av den libidinale energien, noe som fører til tap av individuering. Individene fratas muligheten til å eksistere, og dette vil før eller siden være dødbringende for det kommersielle samfunnet som helhet fordi libido og overskridelse (sublimering) er grunnleggende både for markedet og produksjonen.1

Hvis Europa skal konstituere seg, og eksistere, bør man derfor først og fremst kjempe mot gjennomgripende av-individuering. Med andre ord forventer hele verden og også europeerne selv at Europa gjenoppfinner ideen om en industriell sivilisasjon, og stadfester at det ikke er industri som uunngåelig fører til regresjon.

Den europeiske union har imidlertid de siste årene systematisk gitt forrang til en gammeldags industrimodell, og latt den få komme ubegrenset til uttrykk. Og den har gjort markedsforvandlingen av alle former for sosial praksis – som dermed reduseres til simpel forbrukeratferd – til sin eneste målsetning.
Resultatet er at europeerne i stadig større grad opplever konstruksjonen av Europa som en destruksjon av Europa. Denne følelsen av at Europa er truet, blir forsterket av at den enerådende målsetningen om spredning av markedstenkningen til alle deler av tilværelsen. Og stadig mer eksplisitt knyttet til en ideologi der det er et absolutt prinsipp at de europeiske nasjonene skal konkurrere med hverandre. Dette skjer uten at det løftes frem noen sterk, felles horisont som hever seg over mulige interessekonflikter.

Europeerne vet imidlertid hva konkurranse mellom nasjonene har ført med seg opp igjennom historien: to verdenskriger på 1900-tallet, i tillegg til krigene i de foregående århundrene. Følelsen av at Europa er truet blir desto mer nærværende fordi av-sublimering – en konsekvens av ubegrenset konsumerisme som eneste målsetning – styrker dødsdriften.2

Konkurranse er åpenbart en grunnleggende dynamisk faktor i alle psykososiale individueringsprosesser. Kritikken av planøkonomi baserer seg helt rettmessig på at de kommunistiske landene var preget av lavt ytelsesnivå og manglende motivasjon. Dette brukes til å vise at konkurranse mellom individuelle interesser er en forutsetning for en livskraftig økonomi. Men den kapitalistiske organiseringen av konkurransen i dag, som styres av ultraliberal ideologi, produserer også – og det i massiv grad – demotivering og «pessimisme».

Innbyggerne i Europa frykter altså mer og mer en destruksjon av Europa. Det gjør de fordi de med rette stiller seg skeptisk til den feilaktige og farlige tanken om at man kan konstituere Europa gjennom å tvinge landene til å konkurrere med hverandre. Hvordan kan det utvikle seg et fellesskap når de folkene som dette fellesskapet skal bestå av, kun blir satt i et konkurranse- og motsetningsforhold til hverandre?

Det konkurransebegrepet som her settes ut i livet fremstår som en skjebnesvanger forenkling av stridsbegrepet slik grekerne oppfattet det – det de kalte eris. Det at strid er grunnleggende for den interne dynamikken i ethvert økonomisk og politisk fellesskap, er ikke bare forståelig, men også uunngåelig. Denne «striden» bør imidlertid heve de som deltar i dynamikken, over særegenhetene og dermed fungere som en grunnleggende drivkraft for inkludering og integrasjon.

Strid kan ikke være det fremste prinsippet, og enda mindre det eneste, for et nytt politisk og økonomisk fellesskap. Forholdet mellom medlemslandene i et politisk fellesskap kan ikke reduseres til økonomisk utveksling og konkurranse. Da heller en felles interesse som overskrider særinteressene ved at man skiller mellom en politisk union og rent økonomiske sammenslutninger – som for eksempel Hansaforbundet eller Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) og andre frihandelsområder. Det dreier seg altså om å bringe frem en europeisk idé på tvers av innbyggerne i de nasjonene som utgjør Europa, det vil si å stadfeste en europeisk måte å leve på.

Dette europeiske levesettet bør gi uttrykk for en europeisk ånd, som er historisk etablert gjennom ideen om fornuften – en særegen europeisk arv, men langt i fra et rent formelt begrep. Fornuften bør, i tråd med Freud, forstås som begjær uttrykt gjennom motivasjon. Begjæret er imidlertid selv en iboende drivkraft for sublimering. Det som hos den greske dikteren Hesiod gjorde eris, striden, til selve drivkraften i polis – noe som gjorde så sterkt inntrykk på den unge Nietzsche – er at eris forstås som det som hever noe til å bli best: på gresk aristo. Bonden i Hesiods læredikt Verk og dager konkurrerer utvilsomt med en annen bonde, men det er for selv å bli bedre.

Dette «bedre», som i Hellas bærer gudenavn, viser til det de greske oppdagerne av rettstenkning kalte dike og aidos – rettferdighet og skam – som ikke bare er «verdier», men grunnleggende prinsipper. Aidos, som også blir oversatt til «anstendighet» eller «ære», skal ligge til grunn for eris. Hvis det ikke er tilfellet, er eris ikke lenger «den gode eris», som Hesiod sier. Striden blir da en selvdestruktiv kraft, den lar dødsinstinktet komme frem – og det er dette som fører til krig.

Men den ubegrensede konkurransen, som altså ikke begrenses av prinsipper som forener, er det som skaper en skamløs verden. Det er det som i effektivitetens navn hele tiden senker en ned til et lavere nivå. Det er det som «utjevner nedenfra» – og det kan dreie seg både om tv-programmer3 og sosial lovgivning.

Europa har ulykkeligvis vært et krigenes kontinent, og en politisk konstituering av Europa er nødvendig først og fremst for å hindre at det skjer igjen. Men europeerne frykter at en konstitusjon som bygger på ubegrenset konkurranse, tvert imot vil føre landene inn i nye konflikter. De tror ikke at «verdiene» som det europeiske grunnlovsprosjektet postulerer gjør at en politisk union kan stå imot den atskillelsen som alltid ligger latent i strid og konkurranse. Slike verdier opprettholde ikke en varig motivasjon. Det er derfor retorikken rundt verdier, som er tema for artikkel to i grunnlovstraktaten, klinger falskt i europeernes ører: De tror ikke på den, fordi de ikke kan se at den uttrykker noen som helst motivasjon.

Oversatt av G.E.