Er Belgia i ferd med å gå i oppløsning?

Belgia er kjent for sine surrealister, og hverdagslivet i dette landet er også ganske surrealistisk. En av landets hovedårer, motorvei E40, går langsetter den lingvistiske grensen som skiller Flandern og Vallonia. Den befinner seg et øyeblikk på den ene siden, det neste på den andre. Både flamlendere og vallonere benytter seg av E40, og man skulle følgelig tro at all informasjon langsmed denne veien var tilgjengelig på begge språk. Men den gang ei. Veiskiltene i Vallonia er på fransk, mens de i Flandern er på nederlandsk. Den flamske byen Tienen blir til Tirlemont i Vallonia, mens den vallonske byen Waremme heter Borgworm i Flandern. Dersom uinnvidde bilister skulle bli altfor forvirret av disse stedene som får nytt navn for hver mil, og ta av motorveien for å nyte landeveiens ro, burde de vite hvilken side de befinner seg på. På landeveien i Flandern er fartsgrensen nemlig som oftest 70 km/t, mens man i Vallonia kan kjøre i 90. Underlig? Kanskje er det fordi det føderale Belgia er blitt til nettopp i høy hastighet.

Belgia ble en forbundsstat i 1993, og består av tre regioner og tre språkområder.¹ Denne forbundsstrukturen er et resultat av en jevnt økende desentralisering som tok til rundt 1970 (se rammetekst). Føderalismen har gått svært langt i Belgia: Det er det eneste landet der delstater har makt til å undertegne internasjonale traktater innen de områder som angår deres institusjonelle kompetanse. Men denne ekstreme handlingsfriheten er likevel ikke nok for alle innbyggerne: Et økende antall flamske politikere krever mer autonomi, og de mest ytterliggående ønsker et selvstendig Flandern.
Lenge var det kun flamlenderne som talte separatistenes sak, men den siste tiden har også flere vallonere tatt til orde for separasjon. «Vi franskspråklige er lei av å bli fremstilt som profitører som hindrer en effektiv styring av dette landet. Det føles som om vi ikke aksepteres fullt ut […] Dersom et flertall av flamlenderne vil leve uten oss, må også vi spørre oss om det er noen mening i at vi fortsetter å leve sammen,» forklarer Béatrice Delvaux, sjefsredaktør for den franskspråklige dagsavisen Le Soir.² Flere franskspråklige politikere deler denne innstillingen. Vallonernes minister-president Jean-Claude Van Cauwenberghe fra sosialistpartiet (PS) uttalte i begynnelsen av mai: «Vallonia vil ikke godta hva som helst, og heller ikke forsvare Belgia til enhver pris.»³
Journalistene i det franskspråklige ukebladet Le Vif/L’Express er enda mer engasjerte: I en artikkelserie med tittelen «Og hva om flamlenderne gir oss på båten?» fremmer forfatterne følgende påstand: «Når tiden er inne vil franskspråklige og flamlendere måtte dele restene av det gamle Belgia seg imellom.» Alle ledende politikere forbereder seg på et fremtidsscenario der Belgia ikke lenger vil finnes. Og når man blar i landets aviser, får man inntrykk av at Belgia er ei kruttønne i hjertet av Europa. (…)