Hvilket Europa vil vi ha?

Avstemningen i Frankrike er et monument over den politiske elites manglende evne til å artikulere, oversette til en politisk visjon, folkets lengsler og misnøye. Nei-et er et uttrykk for håp om at politikken fortsatt er levende og mulig. For vil vi leve i en verden hvor det eneste valget er mellom den amerikanske sivilisasjonen og den fremvoksende autoritært kapitalistiske kinesiske? Hvis svaret er nei, er Europa det eneste alternativet.

Amish-samfunnene praktiserer institusjonen rumspringa (fra det tyske «herumspringen», å hoppe rundt): Når de er 17 år gamle blir barna deres (som hittil har vært underlagt streng familiedisiplin) satt fri, og får lov til, og blir til og med oppfordret til, å dra ut for å lære om og oppleve skikkene i den «engelske» verdenen rundt dem – de kjører biler, hører på popmusikk, ser på TV, begynner med drikking, dop, vill sex… Etter noen år blir det forventet at de tar en avgjørelse: Vil de bli medlemmer av Amish-samfunnet, eller vil de forlate det og bli vanlige amerikanske borgere?

Dette er på ingen måte en tolerant løsning som gir ungdommene et virkelig fritt valg, en sjanse til å bestemme seg på bakgrunn av fullstendig viten og erfaring om begge valgalternativene. Det er en ordning som er tendensiøs på en svært brutal måte, og et valg som i aller høyeste grad er falsk. Når Amish-ungdommene plutselig og uforberedt blir kastet inn i den utenforliggende «engelske» verdenen, etter lange år med disiplin og fantasier om de overskridende, forbudte gledene den tilbyr, kan de selvsagt ikke annet enn å hengi seg til ekstrem transgressiv adferd, «prøve alt», og vie seg totalt til et liv bestående av sex, dop og alkohol. Og siden de mangler ethvert begrep om begrensning eller beherskelse i et slikt liv, slår en slik valgfrihet ubønnhørlig tilbake og skaper en nagende angst. Det er derfor trygt å anta at de, etter noen år, vil returnere til isolasjonen i sitt eget samfunn. Ikke så rart at 90 % av ungdommene gjør akkurat det.

Dette er et perfekt tilfelle av vanskelighetene som alltid følger med ideen om et «fritt valg»: Samtidig som Amish-tenåringene formelt blir gitt et fritt valg, gjør omstendighetene de befinner seg i, mens de foretar valget, at valget blir ufritt.

For å kunne ta et valg som faktisk er fritt, måtte de blitt skikkelig informert om alle alternativene, fått undervisning om dem – men den eneste måten å gjøre dette på ville være å ta dem ut fra fastgroddheten i Amish-samfunnet, med andre ord å få dem til i praksis å bli «engelske».

Dette demonstrerer også tydelig begrensningene i liberale standardholdninger til muslimske kvinner som bærer slør: De kan gjøre det hvis det er deres frie valg og ikke har blitt tvunget på dem av ektemennene eller familiene deres. Imidlertid forandres meningen av det å bære slør fullstendig idet kvinner gjør det som resultat av frie individuelle valg (for eksempel for å realisere sin egen spiritualitet): Det er ikke lenger et tegn på deres tilhørighet til det muslimske fellesskapet, men et uttrykk for deres idiosynkratiske individualitet. Forskjellen er den samme som mellom en kinesisk bonde som spiser kinesisk mat fordi man har gjort det i landsbyen hans i uminnelige tider, og en innbygger i et vestlig megalopolis som bestemmer seg for å spise middag på en lokal kinesisk restaurant.

Et valg er derfor alltid et «meta-valg», et valg av valgets egen modalitet: Det er bare kvinnen som velger å ikke bære slør som faktisk velger et valg. I våre sekulære samfunn av valg er dette grunnen til at mennesker som holder fast på en dyp religiøs tilhørighet er i en underordnet posisjon: Selv om de får lov til å beholde sin tro, blir denne troen tolerert som deres idiosynkratisk personlige valg/mening. I det øyeblikket de presenterer hva det er for dem offentlig (nemlig dyp tilhørighet), blir de beskyldt for «fundamentalisme»…

Så hva har alt dette å gjøre med det franske NEI-et til den europeiske grunnloven? Alt. De franske velgerne ble behandlet nøyaktig som Amish-ungdommene: De ble ikke gitt et klart, symmetrisk valg. Selve vilkårene for valget privilegerte ja-et: Eliten la frem et valg for folket som i realiteten ikke var noe valg i det hele tatt – folket ble kalt inn for å ratifisere det uunngåelige, et resultat av opplyst ekspertise. Media og den politiske eliten presenterte det som valget mellom kunnskap og ignoranse, mellom ekspertise og ideologi, mellom post-politisk administrasjon og gamle politiske strømninger fra høyre- og venstresiden. Nei-et ble på denne måten forkastet som en kortsynt reaksjon som var uvitende om sine egne konsekvenser: En dunkel fryktreaksjon mot en ny postindustriell verdensorden i emning, et instinkt til å klamre seg fast til og beskytte de komfortable velferdsstatstradisjonene – en fornektende gest uten noe positivt alternativt program.

Ikke så rart at de eneste politiske partiene som hadde Nei som sitt offisielle standpunkt var partiene i hver sin ytterkant av det politiske spekteret: Le Pens Front National til høyre og trotskistene til venstre. Videre, får vi høre, er nei-et egentlig et nei til mange andre ting: til den anglosaksiske nyliberalismen, til Chirac og den sittende franske regjeringen, til innstrømmingen av fremmedarbeidere fra Polen som senker lønningene til franske arbeidere, osv., osv.

Selv om det skulle være et element av sannhet i dette, er imidlertid selve faktumet at nei-et ikke var opprettholdt av en samstemt politisk visjon, den sterkeste kondemneringen man kan tenke seg av eliten i politikk og media: Et monument over deres manglende evne til å artikulere, oversette til en politisk visjon, folkets lengsler og misnøye. I deres reaksjon til nei-et behandlet de isteden folket som tilbakestående elever som ikke klarte å ta til seg lærdommen fra ekspertene: Selvkritikken deres var som om den kom fra en lærer som innrømmer at han mislyktes i å utdanne elevene sine skikkelig.

Så selv om valget ikke var et valg mellom to politiske alternativer, var det heller ikke et valg mellom den opplyste visjonen om et moderne Europa, klart til å gli inn i den nye verdensordenen, og gamle forvirrete politiske strømninger. Da kommentatorene beskrev nei-et som en melding om forvirret frykt, tok de feil. Den viktigste frykten det dreier seg om her er frykten nei-et i seg selv fremprovoserte i den nye europeiske politiske eliten, frykten for at folk ikke lenger vil kjøpe deres «post-politiske» visjon så lett. For alle andre er nei-et en melding om, og et uttrykk for, håp: håp om at politikken fortsatt er levende og mulig, om at debatten om hva det nye Europa skal og burde være fortsatt er åpen. Dette er grunnen til at vi, på venstresiden, burde avvise de hånlige insinuasjonene fra liberalerne om at vi, i vårt nei, har funnet oss underlige, nyfascistiske sengekamerater. Venstresiden og den nye populistiske høyresiden deler bare en ting: bevisstheten om at politikken i ordets rette forstand fortsatt lever.

Det var et positivt valg i nei-et: valget av valget i seg selv. Avvisningen av utpressingsforsøket til den nye eliten som bare tilbyr oss valget mellom å bekrefte deres ekspertkunnskap eller å blottlegge vår egen «irrasjonelle» umodenhet. Nei-et er den positive avgjørelsen om å starte en virkelig politisk debatt om hva slags Europa vi egentlig vil ha. Sent i livet spurte Freud det berømte spørsmålet «Was will das Weib?», der han innrømte sin perplekshet i møtet med den kvinnelige seksualitetens gåter. Vitner ikke det innfløkte forholdet til den europeiske grunnloven om den samme forvirringen: Hvilket Europa vil vi ha?

For å si det rett ut: Vil vi leve i en verden hvor det eneste valget er mellom den amerikanske sivilisasjonen og den fremvoksende autoritært kapitalistiske kinesiske? Hvis svaret er nei, er Europa det eneste alternativet. Den tredje verden klarer ikke å generere sterk nok motstand mot den amerikanske drømmens ideologi; i den nåværende tilstanden er det bare Europa som kan gjøre det. Den sanne opposisjonen i dag er ikke mellom den første verden og den tredje verden, men den mellom hele den første og tredje verden (det amerikanske globale imperiet og dets kolonier) og den gjenstående andre verden (Europa).

Apropos Freud: Filosofen Theodor Adorno hevdet at i dagens «administrerte verden» og dens «repressive desublimering», får vi ikke lenger den gamle logikken med undertrykkelse av Id og dens drifter. Men heller en pervers direkte pakt mellom Superego (samfunnsmessig autoritet) og Id (forbudte aggressive drifter) på bekostning av Ego. Er det ikke noe strukturelt tilsvarende som skjer i dag på det politiske nivået. Den selsomme pakten mellom den postmoderne globale kapitalismen og de førmoderne samfunnene på bekostning av den egentlige moderniteten?

Det franske nei-ets melding til alle oss som bryr oss om Europa er: Nei, anonyme eksperter som selger oss sine varer i fargesprakende liberal-multikulturalistisk innpakning forhindrer oss ikke fra å tenke. Tida er inne for oss, innbyggerne i Europa, til å bli oppmerksomme på at vi må ta en virkelig politisk avgjørelse om hva vi vil. Ingen opplyst administrator vil gjøre jobben for oss.
© LMD Norge