Samme bakgrunn, samme ideer?

Reproduksjon av Internasjonale eliter.

Sosiologien har fortsatt mye ugjort i globaliseringsdebatten.1 Analysene spanderer mye plass på anerkjennende eller kritiske diagnoser, men er svært ordknappe når det gjelder praksisen til eksperter og moteksperter som er helt sentrale globaliseringsaktører.
Temaet «globalt styresett» representerer et innbringende og høyt verdsatt marked for produsenter av juridiske, økonomiske og statsvitenskapelige analyser.2 Disse produsentene har ulike faglige og ideologiske ståsteder, men har det til felles at de tar globaliseringen på alvor. Ved å behandle den som en realitet – som bør fremmes, bekjempes eller kontrolleres – mobiliserer de sosiale og institusjonelle ressurser som bidrar til å videreføre den. Både som politisk innsatsområde og som en «byggeplass» som ekspertene kan flokke seg rundt.
Selv om disse ekspertene gyver løs på hverandre i ulike diskusjonsfora, har de altså felles interesse av å opprettholde denne nye maktarenaen. Konfrontasjonslogikken legger til rette for nettopp det, ettersom den innebærer at man skyver frem sine beste talspersoner – personer som svært ofte besitter samme type kombinasjon av intellektuell kompetanse og sosial kapital. Og de fremmer strategier som er til forveksling like hverandre.
Det internasjonale ekspertisemarkedet er nemlig svært elitistisk og beskyttet. For å få innpass her, må man inneha en spesiell kulturell og språklig kompetanse. «Internasjonale anlegg» er som oftest et privilegium forbeholdt medlemmer av kosmopolittiske familier – og disse anleggene blir utviklet og legitimert gjennom kostbar internasjonal utdanning.
Dette gjelder også enkelte globaliseringskritikere, som inngår i internasjonale nettverk der den nordamerikanske innflytelsen er sterk. For også de store ikke-statlige organisasjonene (NGOer) rekrutterer sine unge medarbeidere blant de fremste kandidatene fra USAs prestisjetunge Ivy League-universiteter.3 Disse prestisjeskolene – som kan koste over 40 000 dollar i året (rundt 250 000 kroner) – er hovedsakelig forbeholdt etterkommerne til et liberalt establishment som i tråd med det gamle valgspråket «adel forplikter», alltid har dyrket en viss form for idealisme og universalisme.

Takket være denne rekrutteringsbasen har noen aktivistorganisasjoner og NGOer tilgang til et miljø der kompetansen stadig blir fornyet. Anerkjente og motiverte som de er, blir disse organisasjonene kritiske konsulenter for multinasjonale selskaper og stater. Dette samarbeidet, som er lite innbringende men gir verdifull erfaring, utelukker på ingen måte en senere karriere i statlige institusjoner, store ekspertorganer, og gjerne også multinasjonale selskaper. Der treffer yrkesaktivistene igjen sine gamle studiekamerater, og klatrer gjerne forbi dem på karrierestigen.
Gjennom en «aktivistisk læretid» kan man faktisk skaffe seg noen av de viktigste trumfkortene i «globaliseringens tidsalder»: en fyldig adressebok, en politisk manøvreringsevne som kombinerer synlighet i media med diskret lobbyvirksomhet, og ikke minst et omdømme som kommer godt med hvis man senere vil gjenoppstå som «moralsk entreprenør».
Benjamin Heineman er et godt eksempel på denne typen karriereprofil: Med eksamen fra Harvard, Oxford og Yale, begynte han sin yrkeskarriere ved non profit-institusjonen Center for Law and Social Policy (CLASP), finansiert av Ford-stiftelsen. Der arbeidet han som advokat i tre år. Dette brakte ham videre til viktige poster i Carter-administrasjonen, før han ble juridisk direktør i General Electric, et av verdens største multinasjonale selskaper. Denne stillingen hadde han i 17 år, og i dag er han visepresident i samme selskap. Heinemans eksemplariske bakgrunn gir ham en sterk troverdighet i næringslivsledernes verden, når han fremmer ideer om pliktetikk og et større sosialt ansvar.
Kjennetegnene ved den nye generasjonen globale aktører gjelder i like stor grad for den foregående generasjonen. Språklig og kulturell kyndighet, ofte dyrket frem fra tidlig alder ved eliteinstitusjoner som tospråklige skoler (spesielt i utviklingsland), tjener som passerseddel til senere utdanning ved utenlandske universiteter. Denne kostbare utdanningen, som i de fleste tilfeller dekkes av familiene, forsterker den sosiale utvelgelsesprosessen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

I sivilisasjonens navn

Default thumbnail
Neste sak

«Plan B»

Andre saker om Ideologikritikk

Default thumbnail

Utopiske utsagn

Reform eller revolusjon. I sin nye bok Krise til Opstand gir Mikkel

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.