Transavantgardens forræderi

Transavantgarden gjenoppdaget på 70-tallet fortellingen om mennesket. Den lille og dagligdagse fortellingen om mennesket i en triviell multikulturell verden. Ifølge Achille Bonito Oliva er transavantgarden et uttrykk for den kulturpolitiske krisen Europa gjennomgikk på 70-tallet. Den utgjorde en epokeforandring ? skrittet fra modernismen og over i det postmoderne.

Transavantgarden er den siste kunstretningen i det tjuende århundre. En stille revolusjon som introduserer historiske fragmenter av liv i det non-figurative bildet. Transavantgardens «far», Achille Bonito Oliva, er professor i moderne kunst ved La Sapienza-universitetet i Roma. Han er kunstteorietiker og utstillingsleder, blant annet ved Venezia-Biennalen. Bonito Oliva gjestet nylig Norge i forbindelse med åpningen av en større utstilling om transavantgarden på Kistefos-Museet til Christen Sveaas på Jevnaker i Norge.
– Hva er egentlig transavantgarden for oss som i dag bare ser bildene?
– Politisk sett er transavantgarden en konsekvens av Kippurkrigen i 1972. Det var den gang araberlandene etter Israels okkupasjon av Golanhøyden brukte oljen som politisk pressmiddel for å kaste lys på undertrykkelsen i Palestina. Den økonomiske krisen som fulgte ødela for det vestlige industrisamfunnet, vareproduksjonen ble flyttet til Asia og arbeiderklassen fikk problemer – det sosialistiske prosjektet ble lagt dødt. Det kom som et sjokk på alle. Da det gikk opp for oss at den politiske optimismen sosialismen bygde på gikk under, måtte også kunsten – som samtidens kritiske blikk på verden – revurderes.
– Historisk sett er transavantgarden en gjentagelse av bruddet med klassisismen etter den tyske plyndringen av Roma i 1530. I protest mot undertrykkelsen av det frie uttrykket som kjennetegner renessansen begynte kunstnerne å kopiere Michelangelo, Rafael og Leonardo da Vincis måte å male på, for at den humanistiske arven ikke skulle bli borte – altså manierisme. Det samme ønsket om å frigjøre oss fra ensrettingen opplever vi i dag. Jeg sier derfor at transavantgarden er historisk begrunnet nymanierisme. Et forræderi mot en ideologisk tidsånd på 70-tallet kunstneren ikke lenger trodde på.
– Forræderi?
– Hadde vi den gang fulgt akademiets snevre visjon av hva kunst er, ville transavantgarden aldri sett dagens lys.
– Og hvordan begynte det?
Det begynte i 1978 med fem italienere, alle svært forskjellige fra hverandre. Enzo Cucchi, Sandro Chia, Francesco Clemente, Mimmo Paladino og Francesco De Maria (se illustrasjoner). En fantastisk blanding av forståelse av bildets nye innehold, ironi, tidløshet og motiver som øyeblikkelig slo gjennom i Italia. Men bare to år senere ble transavantgarden presentert som internasjonal bevegelse på Venezia-Biennalen, der bildene eksploderte i all verdens farger, former, stemninger og uttrykk. Alt fra fragmenter, tegn, bilder, linjer, rammer og rabling til landskap, kart, diagrammer, profiler, silhuetter, trykk, modeller, karikaturer, graffiti, litografier, etsninger, pastell og treskjæring ble trukket inn. Kunstens forankring i en bestemt ideologisk ide om verden var brutt.
– Du sammenlignet for en tid siden bombingen av Bagdad med plyndringen av Roma i 1530. De amerikanske soldatene som endevendte Saddams palasser som med keiser Karl den femtes lanseknekter. Er transavantgarden et politisk prosjekt?
Som reaksjon på ensrettingen av kunsten er den det, og det skal sies at frem til 80-tallet lå hegemoniet i malerkunsten i USA. Det gjør det ikke lenger.
Men hva er det synlige uttrykket på denne forandringen?
At kunsten stadig mer bryter inn i hverdagslivet. Kunsten og mennesket står langt nærmere hverandre i dag enn de gjorde for tjue fem år siden.
– Du har skrevet et essay om Marcel Duchamp der du lanserer uttrykket «likegyldighetens skjønnhet» som en ny fri form for protest. Hva legger du egentlig i dette uttrykket?
– Marcel Duchamp bruker likegyldigheten som et filter mot verden for å kunne dyrke sin nietzschianske nihilisme.
– Som protestform?
– Som protestform, men en atypisk protestform fordi den er løsrevet fra politikkens ideologiske romantikk.
– Mener du da aggresjonsløs?
– Ikke bare aggresjonsløs. Likegyldigheten blir et vennligsinnet, intimt uttrykk for Duchamps politiske engasjement. Han illustrerte dette med et bilde av seg selv og en naken kvinne på hver side av et sjakkbrett. Den nakne kvinnen er tilværelsen, sjakkbrettet er filteret mellom ham og verden – det synlige tegnet på at han kler virkeligheten naken uten selv å berøre eller skade den.
– Du kaller det «likegyldighetens skjønnhet». I Styles of Radical Will kaller Susan Sontag dette, med referanse til tenkningens sammenbrudd etter Holocaust, for «taushetens skjønnhet» – en erkjennelse som fikk henne til å oppgi sakprosa for fiksjon.
– Ja, det stemmer. Men jeg forstår ikke hvorfor hun som tenkte så godt begynte å skrive romaner. Transavantgarden verken oppgir eller bryter med noe. Transavantgarden gjenoppdager fortellingen om mennesket. Ikke den store fortellingen, den døde med ideologiene, men den lille og dagligdagse fortellingen om mennesket i en triviell multikulturell verden.

– Men hva er det med det kunstneriske språket, siden det hele tiden gjenoppstår rent og ubesudlet?
– Kunstneren innehar en særstilling. Tenkeren vil redde verden. Kunstneren stiller spørsmål om politikere kan redde verden, siden de bruker ideene som forføreriske masker i sine realpolitiske spill. Eksempelvis gjør Machiavellis «prins» tenkningen til en korrupt forførerisk fordreining av den gode vilje for maktens skyld. Kunsten avslører løgneren bak masken.
– Er det denne avsløringen kunsten handler om?
– Helt riktig. Kunstens privilegium er et udogmatisk forhold til verden, et privilegium som gir kunstneren en maksimal uttrykksform. I en tid som vår er det derfor ikke rart at kunsten mer enn noensinne taler enkeltmenneskets sak – redelig, uten løfte om frelse, uten ideologisk optimisme. Kunsten er verken optimist eller pessimist, verken borgerlig eller antiborgerlig, verken rik eller fattig, verken degenerert eller et redskap for noe regime. Kunsten har ingenting med ideologi å gjøre. Ideologisk kunst er ikke ekte – den lenker mennesket i stedet for å sette det fri.
– Er kunstens fortrinn å representere en udødelighet?
– Det kan du godt si, men ironisk nok – stilt opp mot sine verk – blir kunstneren en biologisk blunder fordi han som alle andre mennesker dør, i motsetning til kunsten som lever videre.
– Og hvor udødelig er transavantgarden, hvor står den i dag?
– Utstillingen her i Norge på Kistefos gjorde meg svært tilfreds. Bildene reiser verden rundt. Transavantgarden er blitt et inkluderende prosjekt hvor alle mennesker fritt kan glede seg over sitt eget møte med kunsten. Den utgjør en epokeforandring – skrittet fra modernismen og over i det postmoderne. En postmodernisme som fortsatt vil være aktuell fordi den gjennom stadig flere mangfoldige kunstneriske uttrykk sprer elementer av frigjørende handling.
– Er vi er vitne til en avmytologisering av verden?
– Virkeligheten er som Roland Barthes sier en verden av tegn. Det er blitt kunstens oppgave å formidle disse uttrykkene. Barthes var den første som – med referanse til det jeg nettopp sa om nymanierismen – tok i bruk utrykket «forræder» om den som oppgir den snevre lineære akademiske fortellingen om kunsten. Det hjalp meg å finne den nye intellektuelle kunstneren som type. Transavantgardens forræderi er sideblikket på verden, et sideblikk som fyller kunsten med metaforer og allegoriske fortellinger, men fremfor alt forståelsen av at det verken finnes antikk, kontemporær eller moderne kunst. Kunsten er fri. Det er derfor vi aldri gir slipp på den.

Bonito Oliva er kjent for å behandle kunstnerne han arbeider med, med faderlig omsorg. Hvordan vurderer han seg selv i forhold til dem?
– Mer som en gudfar enn far, positivt sett. Kunstnerne er unikt nok sine egne jomfrufødte barn, unnfanget og satt til verden av sin egen kreativitet. Så noen virkelig farsrolle får jeg aldri. Men eksempelvis som den første kunstkritikeren som så styrken i arbeidene til Per Barclay, var det selvfølgelig en stor glede for meg å møte ham igjen her på Kistefos i Norge.
– Men du har også fått mye kritikk for din sentrale rolle. Mange mener du med din teori om transavantgarden nærmest tar kunstnerens plass?
– Før var kunstkritikeren kunstnerens kammertjener. Jeg ga kritikeren en hovedrolle som kunstneren i dag må forholde seg til. Dette var nytt. Før var kritikeren en «drosje» kunstneren steg inn og ut av som han ville. Jeg har bevist at kritikeren er en «Rolls-Roys» det er et privilegium å få sitte på med. På den andre siden, trenger selv en Rolls-Roys drivstoff – i dette tilfellet verket, kunstnerens produkt. Med andre ord brakte jeg frem et komplementært forhold hvor kunstneren skaper og der jeg som kritiker plasserer hans verk der det hører hjemme, men heller ikke mer. Kunstnerne er fortsatt herrer over sine kunstverk, og har ingen ting å frykte.
– Likevel blir du kritisert.
– Det er klart, og svært ofte av kunstnerne selv, også de som er transavantgarde.
– Hvorfor?
– Fordi transavantgarden, det er meg!
– I essayet Poseringen snakker du om kunstneren som sitt eget kunstverk. Trekker du her en linje fra Sokrates til Duchamp?
– Som offentlig figur iscenesatte Sokrates sitt selvmord for å kunne felle sin dom over regimet i Athen. Det er derfor vi husker ham.
– Som et kunstverk?
– Nei, estetiseringen av en handling er ikke et kunstverk i seg selv, vi må helt frem til Duchamp før kunstneren blir en integrert del av verket fordi mennesket utenfor imiterer det.
– Som da Duchamp malte bart på Mona Lisa?
– Ja, det oppstår et kunstnerisk slektskap med Leonardo da Vinci gjennom denne handlingen.
– Der alt blir kunst?
– Ja, det er feil å fremstille kunstverket som noe isolert, rent, opphøyet og løsrevet fra helheten. Ideen om at kunsten oppstår av seg selv er en romantisk forestilling som til syvende og sist bygger på manglende kunnskap om hva kunst er. Ta Munch for eksempel. Han var teknisk sett ingen stor maler, men likevel forandret han kunsthistorien med sitt brudd med verden på en måte som fikk stor betydning for transavantgarden. Det er det kunst handler om, historien og bruddet med den, skaper fornyelsen i kunsten. Ethvert bilde bak oss er derfor forutsetningen for det som kommer.
– Så Salvador Dalí har altså rett når han sier et at et bilde som ikke bygger på et tidligere verk, er et plagiat?
– Dalí har rett. Utsagnet kunne like gjerne ha kommet fra en kunstkritiker. Er det noe vi vet, så er det at kunsten bygger på historien.

Italienske Ilona Staller tok et transavantgardistisk grep. Hun er også kjent som Jeff Koons ekskone. Staller både blottet brystet som parlamentsmedlem i Italia, og stilte opp i pornografiske scener på bildene til Jeff Koons.
Gjorde Staller den nakne kroppen sin til et kunstverk?
– Som sagt, med Duchamp blir også mennesket en del av selve kunstverket. Dette steget fremover var ikke bare viktig for Ilona Staller, men for svært mange andre av hennes kolleger, som ved å sette kvinneproblematikken inn i kunstens ramme, fant veien mot sin egen frigjøring. At kunsten på denne måten griper direkte inn i menneskets liv er fantastisk.
– Men kapitalen river til seg stadig større kontroll over markedet. Hvordan ser du på det?
– Penger har alltid vært en forutsetning for kunsten. Pengene er selve beviset på at kunsten ikke er guddommelig, men virkelig. Pengene holder kunstneren og kunsten i live. Ut over dette har pengene en voldsom praktisk og symbolsk makt. De fleste kunstnere er derfor svært opptatt av penger, fordi summene folk er villige til å betale for arbeidene understreker deres betydning. Fra Giotto og Rafael til Picasso har pengene vært målet på selve verket. Problemet i dag er at den kommersielle verdien fortrenger det kunstneriske innholdet, da markedet stadig mer gjør kunst til mote. Moteretninger eksisterte også før, men de ble bygd opp rundt kulturelle urbane sentre som Paris, Amsterdam og Roma. Kunsten ble imitert for at den skulle spre det kunstneriske budskapet. Men budskapet teller lite for de som kommersialiserer kunst i dag. For dem er kunst status som dyre klær. Men husk at mens motebransjen kler folk, kler kunsten dem nakne.
– Og hva med fremtiden?
– Verden er blitt en annen etter 11. september – men kunsten står i mot, holder stand. Kunsten er en essensiell heroisk kraft, en motvekt til kynismen i det politiske spillet. Kunstens oppgave er fremdeles å gi mennesket en personlig bekreftelse på de universale verdiene som holder livet oppe. Fremfor voldelige fiendebilder som Osama bin Laden, kan kunsten gi en gjensidig forståelse av likeverd.
© LMD Norge
Utstillingen varer til 25. september. Se også www.kistefos.museum.no

Achille Bonito Oliva skriver for ukebladet L'Espresso og avisen La Repubblica. Han har dessuten utgitt en rekke bøker og kataloger: Arte e sistema dell'arte (1975), L'ideologia del traditore (1976), Vita di Marcel Duchamp (1976), Le avanguardie diverse. Europa / America (1976); Autocritico, Automobile' attraverso le avanguardie (1977), Passo dello strabismo (1978), Arcimboldo (1978), Il mercante del segno scritti da Marcel Duchamp (1978); Autonomia e creativita della critica (1980), La transavanguardia italiana (1980), Monsu Desiderio (1981), Il sogno dell'arte (1981), L'Annunciazione del segno: Paol Klee (1982), La transavanguardia internazionale (1982), Manuale di volo (1982), Dialoghi d'artista (1984), Minori maniere (1985), Progetto dolce (1986), Antipatia (1987), Superarte (1988), Il tallone d'Achille (1988), L'Arte fino al 2000 (1991), Cosi fan tutti: l'arte assolutamente (1991), Propaganda Arte (1992), Conversation pieces (1993), Wim Wenders (1993), Lezioni di anatomia: il corpo dell'arte (1995), Oggetti di turno (1996), M.D. (1997), L'ideologia del traditore nuova edizione (1999), A bordo dell'arte (2000), L'Arte modema 1770-1970; L'arte oltre il 2000. (2002), Le nuove generazioni (2002), og Lezione di boxe (2004).