/

De hater makthaverne

Bistanden fra internasjonale giverland utgjør årlig mer enn en tredel av bruttonasjonalproduktet i Etiopia. Regjeringspartiet EPRDF holder landsbygda i et jerngrep. En nådeløs og arrogant planøkonomi, med fangarmer over hele det etiopiske samfunnet, legger beslag på bondens arbeidskraft, tøyler hans bedriftsånd når den dukker opp, tvinger ham til en barnaktig underordning. Bøndene har bare bruksrett til jorda, og vet at den lett kan tas fra dem. Selv om opposisjonen vant valget i Etiopia 15. mai, tok Meles Zenawis sittende regjering et flertall av setene i parlamentet. Regjeringspartiet gikk fra dør til dør for å få folk til å signere en protokoll til støtte for partiet - ellers ville det få «konsekvenser». Opposisjonen dominerte i byene, maktens kraftsentrum, og forvirringen var enorm i forbindelse med opposisjonens fremvekst og makthavernes voldelige motreaksjon. Det endelige valgresultatet skal etter planen annonseres 8. juli, etter at granskningen opposisjonen har bedt om, er gjennomført.

«Vi orker ikke mer!» Vi har gått i flere timer fra Debre Sina, den nærmeste større landsbyen, som ligger 20 mil nordøst for Addis Abeba. Det er like før parlamentsvalget 15. mai, og åket fra partistaten til People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF) er blitt uutholdelig for dette lokalsamfunnet på rundt fem tusen koptiske og amhariske jordbrukere. Vi tar oss frem på en sti som er i dårlig forfatning og avstengt av uoverkommelige elver etter kraftig regnvær.
Selv om det kan være verre andre steder, er fattigdommen i Etiopia bunnløs.1 Kronisk sult rammer så godt som alle utenom det mindretallet som kaller seg «rike» fordi de spiser tre måltider om dagen hele året. «Hvis vi fikk kjøtt en gang i måneden,» utbryter en gammel bonde, «ville man kunne se det på oss!»
Befolkningstettheten er på over 150 innbyggere per kvadratkilometer. Det betyr at bøndene må dyrke stadig skrinnere jord. Dårlige avlinger og miljøproblemer, samt den dårlige tekniske utrustningen, gjør at en jordbruker i gjennomsnitt dyrker 0,8 hektar og høster 800 kilo korn for fem-seks personer. Man hadde trengt ti-tolv hundre kilo for å dekke behovet. «Vi får det stadig verre», sier de fleste jordbrukerne. Årsinntekten per innbygger på landsbygda var betydelig høyere i 1974, da keiserdømmet til Haile Selassie tok slutt.
Likevel er Etiopia et av de få landene i Sør som baserer sin utvikling på landsbygda, der 85 prosent av befolkningen bor. Landets «sterke mann» er statsminister Meles Zenawi, leder for geriljaen som veltet det kommunistiske diktaturet til Mengistu Haile Mariam i 1991, det såkalte Derg-regimet (se også artikkel av David Rieff). Styresettet kalles «revolusjonært demokrati», som man hevder overgår det «borgerlige» representative demokratiet ved at lokalsamfunn på landsbygda blir involvert i daglige avgjørelser i saker som angår dem – samtidig som man retter seg etter føringer ovenfra.
I virkeligheten er det mengist-regimet – regjeringen, ettpartistyret (så godt som) og staten – med dets medlemmer og agenter, som gir ordrene. Bonden, gebäre («den som er forpliktet til leilendingsarbeid»), utfører dem. Kollektivt arbeid og «frivillige» bidrag (som er obligatoriske), utgjør sammen med skatter og avgifter minst tre måneder av bøndenes årlige arbeid. En nådeløs og arrogant planøkonomi, med fangarmer over hele det etiopiske samfunnet, legger beslag på bondens arbeidskraft, tøyler hans bedriftsånd når den dukker opp, tvinger ham til en barnaktig underordning – kort sagt, lammer de evnene han måtte ha. Den latente konfrontasjonen mellom mengist og gebäre nøytraliserer begges muligheter for utvikling.

Jorda, som er et spørsmål om liv eller død i Etiopia, er fortsatt offentlig eiendom. I tråd med landets historie er det slik at den som eier jorda, har makten. Bøndene har bare bruksrett til jorda, og vet at den lett kan tas fra dem. De som tilhørte birokrasi under Derg-regimet – det vil si alle som hadde noen som helst ansvarsoppgaver i forbindelse med styringen av landet på den tiden – ble i stor grad fratatt sin jord etter jordreformen i 1997. De ble anklaget for å ha misbrukt sin makt. Denne «straffen» av omtrent 10 prosent av befolkningen fungerer fortsatt som en «advarsel til alle».
I tillegg kan lokale myndigheter etter eget forgodtbefinnende nekte folk tilgang til livsnødvendige tjenester og lån, som de nærmest har monopol på. Denne utsattheten har fremmedgjort bøndene fullstendig: «Du gjør som du får beskjed om hvis du vil overleve.»
På tross av den utbredte misnøyen med tingenes tilstand, så det i utgangspunktet ut til at valget 15. mai kom til å forløpe som vanlig: en formalitet for regimet, nok et pliktarbeid for resignerte velgere på landsbygda. «Vi blir styrt av denne regjeringen, hvordan skal vi kunne stemme imot den?»
Riktignok var det forventet at opposisjonen ville vinne frem i byene. United Ethiopian Democratic Forces (UEDF) er en «føderalistisk», hovedsakelig etnisk basert koalisjon med fotfeste i den sørøstlige tredjedelen av landet der mer enn halvparten av befolkningen bor. Og den nyetablerte Coalition for Unity and Democracy (CUD) er liberal og mer «enhetsorientert» enn UEDF. Sistnevnte har fått et lynraskt gjennombrudd. Fellestrekket ved CUDs tilhengere i storbyene – intellektuelle, næringslivsfolk og millioner av arbeidsledige – er hatet mot makthaverne som de betrakter som et politisk og økonomisk oligarki. Makthaverne står for en underlig blanding av business, gammel føydal kultur og rester av den Albania-inspirerte marxisme-leninisme som Mengistu-geriljaen sto for.2 CUD kritiserer overvekten av tigreanere (folkegruppe som utgjør sju prosent av befolkningen) i maktapparatet, noe som kan føre til en farlig tilspissing av etniske spenninger i landet, ettersom en del av CUD ønsker revansj for amharaene, den dominerende folkegruppen i kolonitiden. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0