Den nye folkeunderholdningen

400 yrkesaktive vestfoldinger sitter tett i tett inne bankettsalen på Rica Hotell Klubben i Tønsberg. De venter på å få oppleve Ingebrigt Steen Jensen og Mikael Andersons foredrag Tankens Kraft. De fleste, enten de er ansatt i Posten, Vestfold fylkeskommune, Holmestrand kommune, Mazda eller Telenor, har nok sluppet å betale inngangsbilletten på 990 kroner fra egen lomme. Arbeidstakerens streben etter selvutvikling og personlig frihet er en viktig ressurs for bedriften.

Steen Jensen og Anderson er midt i en landsomfattende turné som startet i Oslo Konserthus den 27. mai og som avsluttes samme sted 9. juni. De er blant Nordens mest suksessrike foredragsholdere og reiser rundt og sprer fremskrittsfortellinger innen bedriftskultur og livsfilosofi.
Arrangøren har grunn til å smile fornøyd – dette er big business. Han konstaterer kledelig forbauset at «dette er den nye folkeunderholdningen!» Ikke ut i bankettsalen, men med lav stemme på telefon til Le Monde Diplomatiques journalist. Ordene tilhører den unge Hortensmannen Kjetil Kristoffersen, daglig leder i firmaet Publicom. Publicom er i dag landets fremste leverandør av selvhjelpsprodukter, først og fremst som et resultat av suksessen til en annen kjent figur, svenske Lasse Gustavsson. I fjor tjente Publicom drøye 40 millioner kroner på Lasse Gustavssons fortelling som vansiret brannmann. Over 25 000 nordmenn så foredraget hans og flere enn 45 000 har i dag lest boka Gjennom Ilden – den mest leste biografien i Norge i 2004.
Steen Jensen har også grunn til å smile. Hans bok Ona Fyr fra hans eget Dinamo Forlag har solgt mer enn 140 000 eksemplarer siden den kom ut i 2002 og er fortsatt blant de 20 mest solgte paperbackene i Norge. Markedet for fortellinger om «teambuilding» og «selvutvikling» har aldri vært større. Det er ikke nødvendigvis noe spesifikt skandinavisk eller sosialdemokratisk over denne trenden. Snarere tvert imot. Den går gjerne hånd i hånd med innføringen av en ny form for liberal styringskunst av globalt omfang. En styringskunst knyttet til psykologiens «sannheter» om det individuelle selvet.
I USA og Storbritannia oppstod en massiv etterspørselen etter denne typen produkter på 70- og 80-tallet, og mange har gjort seg styrtrike på å skrive og utgi bøker med titler som Corporate religion eller Elsk deg selv, the sky’s the limit.
Mens man kan høre at dette er den mest solgte litteraturen i Singapore, har jeg opplevd at ingen av de ansatte i Budapests største bokhandel forsto hva jeg mente da jeg snakket om «self-help» og «popular psychology» nylig. Men i Oslo er det slående hvor store hyllene for populærpsykologi har blitt hos bokhandlene.

Akkurat i dag viser trenden seg i en fullsatt bankettsal på Rica Hotell Klubben i Tønsberg i Vestfold. Jeg sitter her inne ved siden av en tidligere landslagssjef i fotball. Klokka er ti om morgenen og vi omkranses av andre yrkesaktive vestfoldinger på jakt etter å øke bedriftens yte- og konkurranseevne eller gi mening til egen livssituasjon.
Tankens Kraft er delt inn i der Steen Jensen først skal formidle sin innsikt om teambuilding, fulgt av Anderson som gir sin versjon av selvutviklingsfortellingen.
Litt over ti trer en kvinne med harpe frem på hovedscenen. Hun spiller og synger irske og norske folketoner. De er så lengtende og sentimentale at melankolien nesten innhenter meg. Jeg tenker at dette er musikkformen som sterkest representerer forestillingene om fremmedgjøring og individuell autentisitet. Det er noe veldig folkelig over denne situasjonen. Musikken tar slutt, folk klapper og opp fra publikum spretter Ingebrigt Steen Jensen – den karismatiske «kommunikasjonsguruen» fra Bærum, den litt lubne slækker-sossen med stemmen som sier høyt blodtrykk og potensial for møter med veggen.
Steen Jensen holder foredrag fra en liten alternativ scene i amfiet nærmere publikum:
«Hei! Jeg heter Ingebrigt…», sier han og bekrefter den nå intime og litt alvorlige stemningen i rommet. Han virker så vanlig der han står, nesten ordinær. Men jeg opplever ham som for vanlig, jeg synes å merke at han har et gjennomgående utstudert uttrykk. Jeg kommer på hva han skriver på første side i boka si: «Vit hvem du snakker til, form kommunikasjonen deretter».
Erfaringen av å dele rom med mediepersonen Ingebrigt Steen Jensen er mektig. Den symbolske makten som i dag er konsentrert i medieverden kan faktisk føles på kroppen her og nå. Folk får rare ansikter, de på første rad vet ikke riktig hvor de skal gjøre av armene sine, hvordan de skal plassere bena. Men det tar ikke lang tid før Ingebrigt gjør sitt første innøvde forsøk på å bryte isen, det jeg antar er en standardøvelse: Han tiltaler en av publikummerne ved fornavn. Men Ingebrigt har for mye å gjøre om dagen, mange navn å huske, og tiltaler personen ved feil navn. Så vidt jeg forstår oppleves dette som høyst ubehagelig her oppe i amfiet. Det blir tydelig at Ingebrigt ikke er som oss andre likevel. Denne pinlige episoden handler egentlig ikke om guruens hukommelse, men om den hektiske og spennende virkeligheten han lever i. Han tilgis raskt. Og hele salen bryter ut i latter etter den første av mange obskøne vitser som etter hvert finner veien ut munnen til stand up-Ingebrigt.
Men før jeg rekker å formulere disse tankene på notatblokken er Ingebrigt forvandlet. Nå slår han ikke lenger ut med armene og hoier, men resonnerer rasjonelt og lar tommelfinger møte langefinger. Han er først gravalvorlig: «Det skal være demokratisk og moro», før han igjen bygger opp stemningen med en velplassert opphisselse: «Bedriften må ha Big Hairy Goals!», sier han på engelsk. Selvfølgelig, dette lukter av det overbevisende utlandet, tenker jeg, og forestiller meg kraften i amerikanske argumenter. Ingebrigt er i full gang nå, det går unna, dette kan han: «Fordi samfunnet vårt er et stammesamfunn skal bedriften også være det! Litt sånn som VIF-Klanen, litt indianerfølelse!!». «Go gammal rellion!», synger Klanen, ikke? Jeg gir Steen Jensen et svakt «halleluja» før det slår meg at han nå bruker to av mine egne favorittsosiologer, Michel Maffesoli og Zygmunt Baunan. Sånn kan det altså gå.
Etter nesten halvannen time tegner Ingebrigt så en barnetegning med tykk sprittusj som skal forestille et lysende fyr. Ona Fyr. Veiviseren inn i fremtiden, til indianerfølelse og økt konkurranseevne på en og samme tid.
Ingebrigt høster stor applaus og forsvinner ut av salen, ut av hotellet, ut av byen. Utpå ettermiddagen dukker han opp i Telenors lokaler på Jeløya utenfor Moss. Der husker han det utvalgte navnet helt rett: «Hei! Mitt navn er Ingebrigt Steen Jensen. Rolf Erik, han som sitter der…».

Vi i Tønsberg går til lunsj og får servert dobbelt pålegg, majones og salat på en seng av et spennende rundstykke. Vi slurper i oss en masse kaffe, nirøyker sigaretter utpå gata og inntar plassene våre, klar for andre omgang.
Musikken strømmer på ny ut av høyttalerne, den enslige kvinnen med harpen er tilbake. Nå legger hun også ord til tonene: «Det er så mykje som dreg oss ned… ned i kne…», synger hun fra den store scenen mens Mikael Anderson kjører baklengs opp til den lille scenen. «Velg livet!», står det på storskjermen bak. Vekk fra Ingebrigts gruppefokus, vekk fra sosiologien, og inn i selvet – inn i psykologien.
Nå fortelles det at da Mikael Andersons mor var gravid ble hun offer for skogmyndighetenes miljøpolitikk i Gøteborg. Mens hun gikk rundt i skogen med Mikael i magen, sprøytet fly veksthemmende kjemikalier ned over dem. Slik har det seg at Mikael Anderson ble født uten ben og armer (se ill.). I dag er han likevel full av selvtillitt. Han har klart å overskride sine kroppslige begrensinger ved hjelp av tankens kraft. I dag er han «i kontakt med livet» og oser av formidlingsglede og lykke der han svinser rundt på scenen i sin elektriske rullestol.
Vi ser bilder og filmsnutter med Mikael i hovedrollen: Omsorgs-Mikael, gymtime-Mikael, ansvarlige-Mikael, entreprenør-Mikael… Alltid i kroppslig utfordrende situasjoner som bygger opp under forestillingen om at han har en sann og evig selvutviklingsfortelling å selge oss. Livsfilosofen.
Ved hjelp av psykologiske selvfortellinger og selvutviklingsteknikker er Mikael Anderson blitt et godt eksempel på det frie individet slik det er «konstruert» – ikke bare psykologisk, men også liberalistisk:
«Jeg anvendte tankens kraft! Og nå lurer dere sikkert på hvor drivkraften kom i fra?», spør han retorisk.

Ja, det lurer vi alle på akkurat nå. Her jeg sitter antar jeg at de fleste forventer å høre om et sted inne i ham selv, et sted vi alle kan finne. Selv tenker jeg på den britiske sosiologen Nikolas Rose og forestiller meg han svare at den kommer fra en vilje som tar form gjennom psykologiens fortellinger og begrepsapparat, blant annet gjennom selvutvikling. I fjor da Rose på London School of Economics påpekte at vår psykologi ikke er et eksistensielt rom som alltid har ligget der. Det er heller er et abstrakt rom konstruert i en spesifikk historisk kontekst med helt bestemte politiske og økonomiske formål. Menneskene kan fra øyeblikket de godtar psykologiske «sannheter» om menneskesinnet gjøres til maktens subjekter og styres effektivt. Makten virker ikke individet, men gjennom det.
Roses argumenter – som bygger på franske Michel Foucault – er at dagens arbeidsgivere ikke når sine mål ved å dominere, disiplinere og true, men gjennom individets egne aspirasjoner for lykke, frihet og selvutvikling. En form for «regjeringsmakt». Jo mer budskapet i et foredrag av typen Tankens Kraft spres og aksepteres blant norske arbeidstagere, jo større blir arbeidsgivernes muligheter for å «regjere».1

Jeg sitter spent og grubler sammen med de om lag 400 andre på Hotell Klubben: «Hva er hemmeligheten din Anderson, hvordan ble du så fri?».
Litt etter litt ruller svarene ned i digitale Powerpoint presentasjoner. Flere rundt meg trekker opp notatblokkene sine, alle er stille, ingen vil gå glipp av Den Store Innsikten. I store tydelige bokstaver står det å lese: «Når jeg innser at ingen kommer, leder det til en omveltende innsikt. Jeg forstår at jeg må ta ansvar for hva jeg skal få ut av livet. Man må være villig til å ta risiko».
Risiko (Mikael tok den), konkurranseinnstilling (Mikael ga aldri opp) og fleksibilitet (Mikael byttet arbeidsgiver og livsvei mange ganger) er alle verdier som fremheves i suksessrike selvutviklingsfortellinger fra arrangøren Publicom. Steen Jensens siste ord før applausen regnet ned over ham var: «Summen av disse to foredragene er noe du kan ta med deg tilbake til skattekontoret». Det er kanskje verdt å spørre hvorfor?
En lykkelig og realisert treenighet mellom objektiv vitenskap, økonomiske behov og individuell lykke? Uansett er det ikke regelrett hjernevask, all den tid etterspørselen etter denne typen produkter synes å springe ut av et reelt behov i befolkningen: Å gi mening til en stadig mer individualisert og uforutsigbar livssituasjon – også på arbeidsplassen.
Det synes likevel åpenbart at disse fortellingene hindrer oss i å tenke alternative måter å være menneske på. Ellers vil enhver kjenne moralske strupetak om man mister Ona Fyr ut av siktet, eller som en av de frafalne «cowboyene» i løpet av de første åtte indianerturene til fyret…
© LMD Norge


1 Begrepet «regjering» er hentet fra boka Regjering i Norge, Makt- og globaliseringsutredningen som kom ut på Pax i fjor. Forfatterne bruker der denne maktforståelsen på en rekke forskjellige felt her hjemme. Iver B. Neumann oversatte Foucault og Roses begrep «government» til «regjering».