Hvor mange flyktninger tåler Norge?

Det finnes rundt 40 millioner flyktninger i verden. I Norge og store deler av Vest-Europa er det kraftig politisk strid om hvor mange flyktinger man skal ta imot. Skepsis mot flyktninger er et tema nesten alle politiske partier mobiliserer velgere på. Debatten om asylsøkere og flyktninger føres med skarpt politisk skyts, men kommer sjelden forbi enkeltskjebner og mytedannelser. Når man ser på verdens totale flyktningproblem, og hvor byrdene faktisk finnes, framstår debattene i Vesten om «hvor mange har vi plass til?» som relativt smålige. Så langt er nordmenns toleranse for ulikhet betydelig mindre nasjonalt enn internasjonalt. Kulturelt mangfold blir også brukt som argument mot flyktninginnvandring. Man skal være ganske paranoid for å tenke seg at en nasjons egenart trues av grupper som utgjør mindre enn en prosent av landets befolkning. Dessverre har situasjonen for mange flyktninger i Norge vært preget av passivitet, isolasjon og de facto utestengelse fra det ordinære arbeidslivet.

Det er tre gode varige løsninger for mennesker som er på flukt: tilbakevending til hjemlandet, integrering i landet de har flyktet til, eller gjenbosetting i et tredje land. Alt vi vet om flyktningers egne ønsker tyder på at det store flertall ønsker å vende hjem så snart som mulig, og de ønsker å komme seg vekk fra den klientstatusen som livet i flyktningleire eller andre mottak medfører. Erfaring fra områder som Sri Lanka og Sudan viser at folk ønsker og prøver å reise hjem igjen så snart de føler det er relativt trygt. Tilbakevending er ansett som den beste løsningen, men er slett ikke alltid mulig. Flyktninger flykter fra noe –– en farlig situasjon, trusler mot eget eller nær families liv, og kan ikke vende tilbake før situasjonen i hjemlandet er endret - selv om de vil. Det er lite som tyder på at det blir færre flyktninger med legitime beskyttelsesbehov framover. I mellomtiden må derfor en del flyktninger hjelpes til et anstendig liv utenfor hjemlandet.

Det store flertall av flyktninger i verden kommer ikke lenger enn til nabolaget til stedet de flykter fra. Iran, Tanzania, Venezuela og Pakistan har store flyktningbefolkninger, mens en mindre og nøye utvalgt gruppe kommer til land i OECD-området, deriblant Norge. En kilde til strid i hele Vesten er hvor mange som skal få lov til å slippe inn, og hvordan vi skal forholde oss til dem. En strid som tilsynelatende følger skarpt opptrukne moralske og ideologiske skillelinjer mellom de som vil hjelpe og de som ikke vil dele av våre goder - de siste ofte med en underliggende argumentasjon om at for mange flyktninger kan medføre dramatiske omveltninger i våre samfunn. Når man ser på verdens totale flyktningproblem, og hvor byrdene faktisk finnes, framstår debattene i Vesten om «hvor mange har vi plass til?» som relativt smålige. (…)