Hvor mange flyktninger tåler Norge?

Det finnes rundt 40 millioner flyktninger i verden. I Norge og store deler av Vest-Europa er det kraftig politisk strid om hvor mange flyktinger man skal ta imot. Skepsis mot flyktninger er et tema nesten alle politiske partier mobiliserer velgere på. Debatten om asylsøkere og flyktninger føres med skarpt politisk skyts, men kommer sjelden forbi enkeltskjebner og mytedannelser. Når man ser på verdens totale flyktningproblem, og hvor byrdene faktisk finnes, framstår debattene i Vesten om «hvor mange har vi plass til?» som relativt smålige. Så langt er nordmenns toleranse for ulikhet betydelig mindre nasjonalt enn internasjonalt. Kulturelt mangfold blir også brukt som argument mot flyktninginnvandring. Man skal være ganske paranoid for å tenke seg at en nasjons egenart trues av grupper som utgjør mindre enn en prosent av landets befolkning. Dessverre har situasjonen for mange flyktninger i Norge vært preget av passivitet, isolasjon og de facto utestengelse fra det ordinære arbeidslivet.

Det er tre gode varige løsninger for mennesker som er på flukt: tilbakevending til hjemlandet, integrering i landet de har flyktet til, eller gjenbosetting i et tredje land. Alt vi vet om flyktningers egne ønsker tyder på at det store flertall ønsker å vende hjem så snart som mulig, og de ønsker å komme seg vekk fra den klientstatusen som livet i flyktningleire eller andre mottak medfører. Erfaring fra områder som Sri Lanka og Sudan viser at folk ønsker og prøver å reise hjem igjen så snart de føler det er relativt trygt. Tilbakevending er ansett som den beste løsningen, men er slett ikke alltid mulig. Flyktninger flykter fra noe –– en farlig situasjon, trusler mot eget eller nær families liv, og kan ikke vende tilbake før situasjonen i hjemlandet er endret – selv om de vil. Det er lite som tyder på at det blir færre flyktninger med legitime beskyttelsesbehov framover. I mellomtiden må derfor en del flyktninger hjelpes til et anstendig liv utenfor hjemlandet.

Det store flertall av flyktninger i verden kommer ikke lenger enn til nabolaget til stedet de flykter fra. Iran, Tanzania, Venezuela og Pakistan har store flyktningbefolkninger, mens en mindre og nøye utvalgt gruppe kommer til land i OECD-området, deriblant Norge. En kilde til strid i hele Vesten er hvor mange som skal få lov til å slippe inn, og hvordan vi skal forholde oss til dem. En strid som tilsynelatende følger skarpt opptrukne moralske og ideologiske skillelinjer mellom de som vil hjelpe og de som ikke vil dele av våre goder – de siste ofte med en underliggende argumentasjon om at for mange flyktninger kan medføre dramatiske omveltninger i våre samfunn. Når man ser på verdens totale flyktningproblem, og hvor byrdene faktisk finnes, framstår debattene i Vesten om «hvor mange har vi plass til?» som relativt smålige.

Tross dette er debatten om hvordan vi, som borgere i den rikeste delen av verden, skal forholde oss til de flyktingene som kommer hit svært viktig. Men det er sjelden at debatten kommer dit som substansen fortjener.I forrige utgave bragte LMD en artikkel av den italienske filosofen Giorgio Agamben.1 Han går løs på den særdeles vanskelige relasjonen mellom begrepene «menneskerettigheter» og «borger». Agamben hevder at de to begrepene i praksis betyr det samme i moderne nasjonalstater: Rettighetene tildeles borgerne, ikke menneskene. For å bøte på dette tar Agamben til orde for et felleseuropeisk rom der treenigheten mellom stat-nasjon-territorium løses opp, der flere politiske samfunn kan sameksistere innenfor samme territorium, og der fødsel ikke lenger avgjør hvilken nasjon du tilhører (han gjør selvsagt et poeng av den felles etymologiske opprinnelsen til det latinske «natio» (fødsel) og nasjon). Agamben berører ikke direkte hvordan dette felleseuropeiske rommet skal håndtere sine yttergrenser, men behovet for å bedre situasjonen for flyktninger og «såkalte illegale» immigranter er blant Agambens hovedargumenter for å etablere et slikt rom. Ifølge spanske menneskerettighetsorganisasjoner omkom i 2004 rundt 500 mennesker i forsøket på å krysse Gibraltarstredet for å komme seg inn i Europa.

Tanken er unektelig besnærende. Men Agamben unnlater å nevne at menneske- og borgerrettigheter ikke utelukkende handler om politiske rettigheter, men kanskje vel så mye om de økonomiske. Dette er kanskje ikke så påfallende i Italia, der myndighetene ser gjennom fingrene med omfattende illegal innvandring, og overlater til frivillige å ta hånd om flyktningene. I Norge har ikke-norske borgere langt på vei samme økonomiske rettigheter som nordmenn –– så fremt de befinner seg på norsk jord. Selv tidligere asylsøkere som har fått endelig avslag på asylsøknad har krav på økonomisk sosialhjelp (nødhjelp). I Norge lar vi rett og slett ikke folk sulte i hjel – her.

Norge har ambisiøse målsettinger om politisk og økonomisk integrering av innvandrere. Vi ønsker verken en apartheid-stat eller en farget underklasse. Men omfattende velferdsrettigheter til alle kan vanskelig la seg gjennomføre uten en nokså streng grensekontroll. Selv om økt flyktningeinnvandring legger press på velferdsordningene, vil en økt befolkning over tid sannsynligvis føre til at kaken som skal deles blir større. Hva som er den etisk mest høyverdige løsningen kan selvsagt også diskuteres –– å slippe inn mange med få eller ingen økonomiske rettigheter, eller få med utstrakte rettigheter.Så langt er nordmenns toleranse for ulikhet betydelig mindre nasjonalt enn internasjonalt –– muligheten til å gjennomføre det er selvsagt langt større nasjonalt. Dermed kretser diskusjonen i stor grad rundt hvem som er de verdig trengende og hvordan disse ivaretas av norske myndigheter.

I Norge er dette en debatt som ofte er initiert av enkeltskjebner, gjerne tragiske, og som sjelden kommer til et mer prinsipielt og overordnet politisk nivå. Historiene er av tre typer: Enten er verdig trengende – og gjerne godt integrerte – flyktninger utsatt for vilkårlig utkasting og øvrig hjerterå behandling fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og norsk politis side. Eller dreier de seg om utspekulerte «grunnløse asylsøkere» med kriminell legning innkvarteres under luksuriøse forhold i månedsvis av naive og dumsnille innvandringsmyndigheter. Eller at farlige psykisk syke asylsøkere blir sluppet løs på den norske befolkningen uten behandling eller tilsyn.

Politikere uttaler seg gjerne og ofte om slike enkeltsaker, men svært sjelden om politikken som ligger til grunn for praksis. Og gjennom en slags uhellig allianse mellom tabloidjournalistikken og sentrale politikere av alle avskygninger har forvaltningsorganet UDI fått oppgaven som alles favorittfiende. At UDI er en del av byråkratiet som skal implementere norsk flyktningpolitikk, innenfor politisk gitte rammer, norsk lov og bindende internasjonale avtaler, i et komplekst samspill med et bosettings- og integreringsregime som langt på vei ligger under det kommunale selvstyret, glemmes oppsiktsvekkende ofte.
På denne måten blir norsk flyktningdebatt ofte en diskusjon om UDIs kynisme framfor en diskusjon om politikken som ligger til grunn. Videre rotes diskusjonene til av at helt ulike fenomener og kategorier blandes sammen etter egne behov, eller fordi man ikke vet bedre. Arbeidsinnvandring slås sammen med asylsøkere og kvoteflyktninger, muslimer generelt holdes ansvarlig for gale fundamentalisters handlinger, mens begreper som fremmed-/fler-/multi-kulturell brukes som meningsløse omskrivninger for å slippe å ta opp mer problematiske sider ved «de andre».Norge har de siste årene gitt opphold på grunnlag av beskyttelsesbehov (asyl, humanitære grunner, kvoteflyktninger) til omtrent 4.000 hvert år. Dette tallet har ligget temmelig stabilt, mens antallet søknader har variert sterkt og er generelt synkende –– slik det er i hele resten ev Vesten. Til en sammenlikning ble det gitt X tusen andre til sammen rundt 50 000 oppholdstillatelser i 2004, fordelt på sesongarbeidere, lengre arbeidstillatelser og familiegjenforeninger –– hovedsakelig med norske borgere. For eksempel kom omkring 2000 russiske, filippinske og thailandske kvinner for å gifte seg med norske menn. , iI tillegg har 270 millioner EUeu borgere rett til å komme til Nnorge. Det er altså nokså god plass til andre innvandrere.

Men hvor mange flyktninger tåler vi? Innvandringspolitikk er blitt et tema som brukes til å slå politisk mynt på mer eller mindre grumsete fremmedfiendtlige holdninger i folkedypet. Det å føre en streng innvandringspolitikk er derfor for noen – i forhold til å sanke disse stemmene – et mål i seg selv, og trenger ikke begrunnes substansielt.

Spørsmålet om «hvor mange» åpner opp for ulike typer av vurderinger og spekulasjoner. For det første er mottak av flyktninger et spørsmål om økonomi. Det er vanskelig å tenke seg at dagens norske økonomi er noe som helst i nærheten av et kritisk punkt når det gjelder antall flyktninger vi kan ta mot og ta ansvar for. Likevel er statsbudsjetter selvsagt alltid et spørsmål om prioriteringer mellom ulike trengende grupper. På kort sikt –– og kanskje også på lang sikt –– er mottak av flyktninger en utgift. Hvor store de langsiktige utgiftene blir avhenger av hvor vellykket den økonomiske integreringen er, noe som igjen har sammenheng både med norsk integreringspolitikk, det norske arbeidsmarkedet og egenskaper ved de flyktningene som kommer hit. Syke og traumatiserte flyktninger er mindre arbeidsdyktige enn de friske. Beskyttelsesbehovet er imidlertid ikke mindre.

En annen form for utgift er andre samfunnmessige kostnader som kan følge med mottak av flyktninger. Dette kan være vinningskriminalitet knyttet til personer som misbruker asylinstituttet eller organisert kriminalitet som følge av at markedet for såkalte menneskesmuglere øker. Psykiske lidelser hos traumatiserte flyktninger kan gi seg utslag i voldelig utagering. Norge er heller ikke nødvendigvis et land som flyter av melk og honning – for innvandrere.

Traumatiserte flyktninger trenger å rekonstruere mening i tilværelsen, og gjenerobre i hvert fall litt kontroll over eget liv. Dessverre har situasjonen for mange flyktninger i Norge vært preget av passivitet, isolasjon og de facto utestengelse fra det ordinære arbeidslivet.Men det handler selvfølgelig ikke kun om utgifter, men også om hva slags samfunn Norge skal og bør være. Mottak av flyktninger gir Norge mulighet til å være en human stat. Verdien av at et enkeltmenneske på flukt får beskyttelse kan vanskelig måles, uavhengig av hvor mange millioner som står på vent. Et av verdens rikeste land som også ønsker å bli likt må dessuten passe seg vel for å bli oppfattet som gjerrig –– et Sveits med olje.

Norge kan også tjene på å få nye grupper til landet. Det norske engasjementet på Sri Lanka, som om ikke annet har gitt Norge mye internasjonal PR, hadde neppe funnet sted om det ikke hadde vært en stor tamilsk eksilgruppe i Norge. Og fordi flyktinger kan komme fra hele verden, representerer de en gruppe som byr på et bredere mangfold enn det et par tusen svensker kan gjøre.

Kulturelt mangfold blir også brukt som argument mot flyktninginnvandring. Rask vekst av etniske minoriteter som har et verdisyn som står svært langt fra «det norske» kan åpenbart være en utfordring for det norske samfunnet. Vil en slik utvikling bidra til økt fremmedfrykt og rasisme? Hvilke konsekvenser vil større pluralisme få for viljen til å bidra til det nye fellesskapet, for eksempel via skatteseddelen? Hva skal være det «sosiale limet» i samfunn som tilsynelatende gjennomgår en overgang fra å være homogene til å bli heterogene? Slike spørsmål kan neppe besvares av sosialfilosofer alene, og politikere kan ikke beslutte hvem vi skal føle solidaritet overfor. Større kunnskap om vilkårene for en slik solidaritet bør være en utfordring for samfunnsforskningen.

Det kan være at det finnes både en økonomisk og en sosial tålegrense for hvor mange flyktninger rike land i Vesten kan ta imot. Men sett fra de landene som tar i mot flyktinger i hundretusenvis – land som uten unntak tilhører den fattige delen av verden, er problemstillingen absurd. Rike land tar imot en forsvinnende liten del av verdens flyktninger –– og man skal være ganske paranoid for å tenke seg at en nasjons egenart trues av grupper som utgjør mindre enn en prosent av landets befolkning.

Norge er svært langt unna å nå en økonomisk tålegrense for flyktningeinnvandring. Den sosiale tålegrensen er vanskeligere å vurdere, ikke minst fordi det er avhengig av hva slags forestilling en selv har av hva vårt samfunn skal være. Holdningene til flyktninger og innvandrere i den norske befolkningen ser imidlertid ut til å være nokså stabile, noe som tilsier at vi i hvert fall ikke har tråkket over så langt. Sammenliknet med Sverige har vi dessuten nokså få flyktninger, uten at det ser ut til at svenskene har gjennomgått dramatiske samfunnsendringer av den grunn. Svaret avhenger sterkt av både hvordan flyktinger integreres i arbeidsmarkedet og andre sosiale arenaer, og ikke minst av hvilke flyktninger som kommer. Hvor ulike oss er de, og på hvilken måte er de det? Hva er bakgrunnen for at de kom hit og hva er Norges rolle?

Saken rundt Mullah Krekar utfordret nok manges rettferdighetssans. Skal virkelig en mann som ikke selv respekterer det vi oppfatter som grunnleggende menneskerettigheter få den norske stats beskyttelse? Vi mener det vil være ytterst betenkelig å operere med andre beskyttelsesregler for personer vi er uenige med, og at dette ville undergrave hele asylordningen. Er det ikke heller noe flott ved at Mullah Krekar søker – og får – tilflukt i et land under henvisning til et rettighetsregime som ville være utenkelig under hans eget styre?

Bosetting av flyktninger forutsetter selvsagt også en viss effektivitet i mottaks- og integreringsapparatet. I fjor avslo den norske regjeringen FNs anmodning om å øke kvoten for overføringsflyktninger fra 750 til 1500 personer. Et hovedargument fra Erna Solberg var at «først må vi integrere de som er her». Blant annet er det et problem at det til en hver tid sitter hundrevis av flyktninger i statlige asylmottak og venter på «å få kommune». I Norge er det faktisk slik at det enkelte kommunestyre har avgjørende beslutningsmyndighet når det gjelder hvor mange flyktninger som skal få komme til kommunen. Med andre ord: først må du søke asyl i Norge, deretter i en kommune. Med et stadig press på den kommunale bosettingen fra asylmottakene er det selvsagt vanskelig å få bosatt overføringsflyktninger i tillegg. Det er likevel paradoksalt at vårt selvvalgte, ineffektive bosettingsregime skal brukes som argument mot å ta i mot de flyktningene FN anmoder oss om.Norge kan ikke løse verdens flyktningproblem alene. Det er heller ingen målsetting å hente flest mulig flyktninger hit. Integrering av flyktninger som har en helt annen erfaringsbakgrunn enn oss, lite kunnskaper om det norske samfunnet og lite formell utdanning er svært krevende. En vanskelig situasjon som flyktning i vesten må likevel holdes opp mot en i mange tilfeller uholdbar situasjon i verdens flyktningleire. Norge har sammen med resten av de rike vestlige landene utvilsomt økonomisk evne til å hjelpe langt flere flyktninger enn vi gjør per i dag. Dette kan ikke være en enten/eller løsning, men både/og, ved at antallet flyktninger som slipper inn i vesten økes, samtidig med en intensivering av innsatsen for konfliktløsing samt økonomisk støtte til nærområdene der de store antallene flyktninger oppholder seg. Norge har åpenbart også en jobb å gjøre nasjonalt, med en klargjøring av både premissene for og ansvarsforholdene i flyktningepolitikken. Hvis ikke kan Are Kalvøs Bondevik fortsette sitt private introduksjonskurs for flyktninger: «Vi politikerne er hyggelige og medmenneskelige mot de som kommer hit, og overlater til UDI å kaste dem ut.»

© LMD Norge