Dumhetens apostler

Karl Kraus kjempet mot den dumheten som begås av de kloke, den elegante og distingverte dumhet, den utdannede og veltalende. Den offentlige diskurs er ofte et virkemiddel for å skjule den offentlige tankens tomhet. For mange mennesker er ikke lenger tale- og skriveevnen midler for å søke sannhet og rettferdighet, men for å forføre og lyve, både for seg selv og andre. Språket er blitt et domineringsinstrument blant mange.

De som tar seg tid til å fordype seg i den østerrikske satirikeren Karl Kraus’ (1874-1936) to store verk Menneskehetens siste dager og Tredje Valpurgisnatt, som nylig kom i fransk oversettelse, vil uten tvil si seg enig i følgende uttalelse fra den franske filosofen Jacques Bouveresse: «Få forfattere er til så stor hjelp i den kampen vi fører i dag.»

Bouveresses forord til den franske oversettelsen av Tredje Valpurgisnatt er den beste introduksjon en leser kan få til Karl Kraus’ verk. Bouveresse forklarer tydelig hvilket syn Kraus hadde på sin samtid, og belyser særlig betydningen og omfanget av hans satiriske stil. Menneskehetens siste dager og Tredje Valpurgisnatt ble begge til «i kampens hete»: Den første i tiden rett etter Den første verdenskrig, for å stigmatisere krigen og krigshisserne; den andre under nazismens fremvekst i Tyskland og Østerrike, for å avsløre den galskap og grusomhet som gjemte seg bak en slik ideologi. Budskapet Kraus fremmer i disse to bøkene er fremdeles av stor betydning for dagens europeere, nå i begynnelsen av dette 21. århundre, denne «æra av fred, velferd og frihet for alle».

En kritikk i Kraus’ ånd ville søke å avsløre hvordan de vestlige stormakter i handling og tanke ikke bedriver annet enn spill for galleriet. For skinnet bedrar: I denne «utviklede», moderne verden finnes verken fred, velferd eller frihet for alle. Dette er et privilegium et dominerende mindretall nyter godt av, en illusjon som skjuler en virkelighet der vold, ulikhet og undertrykkelse er grunnleggende elementer. Det moderne barbariet er ikke mindre barbarisk. Det er bare bedre sminket.

Det blir klarere for hver dag som går at denne kritikken allerede ligger til grunn for mange menneskers motstand mot systemet. Flere enkeltpersoner – og til og med små militante grupperinger – viser et klarsyn, en intelligens og et moralsk og intellektuelt mot som er Kraus verdig, skjønt de ikke alltid besitter hans satiriske vidd. Selv om slik radikal kritikk faktisk eksisterer også i våre dager, er Kraus’ største fiende, den han bare kalte «dumheten», mektigere nå enn noensinne. Nærmest alle ingrediensene som hører til den foruroligende stupiditet han uten stans stigmatiserte i sine bøker og i sitt eget tidsskrift Die Fackel (Fakkelen), er fremdeles til stede den dag i dag. Og ofte er de sterkere nå enn de var da.

Det var ikke en metafysisk oppfatning av dumheten Kraus gikk til angrep på. Han tok for seg dens synlige tilkjennegivelser og konkrete inkarnasjoner i samtiden. Han plukket fra hverandre de mange formene som omga den, og viste dens grunnleggende aspekter, som vi helt klart kan dra kjensel på i dagens samfunn. Fellestrekket er at dumhetens apostler ikke er i stand til å analysere virkeligheten rasjonelt, og heller ikke trekke slutninger av en slik analyse. Hitlers doktrine var for eksempel for Kraus et sammensurium av ideologisk galskap og skamløse løgner som ikke hadde kunnet stå imot en rasjonell undersøkelse. Dette deliriet var likevel uimotståelig i 30-årenes Tyskland, for tyskerne mestret til fulle kunsten å begrave intellektet i affekt – kunsten å rasjonalisere menneskenes mørkeste følelser, kunsten å «la det virke som om dumheten, som har tatt fornuftens plass, som egentlig er fornuft, få noe kreativt ut av en fadese, kort sagt: Fordumme». Ifølge Jacques Bouveresse var resultatet av denne fordummingen at ofrene for slik propaganda «mistet all virkelighetssans».

Dagens propaganda setter verdensbefolkningen nøyaktig i en slik tilstand. Systematisert og forenklet, med nye navn som «kommunikasjon» og «informasjon», tjener propagandaen de dominerende kastene. Det må innrømmes at i dag som i går – og kanskje også i morgen – har fordummingen trengt dypt inn i hele kulturer og samfunnsliv, og forårsaket fryktelig skade. All kritisk tankegang kveles; vi overøses med slagord som hyller driftene, det umiddelbare, det impulsive; språket reduseres så det ikke lenger kan brukes annet enn i reklameøyemed. Kort sagt: Vårt intellekt utarmes.

Offentlig diskurs er kun et virkemiddel for å skjule den offentlige tankens tomhet. Det er en måte å legge frem villedende eller direkte uriktige argumenter med den største selvsikkerhet, en måte å fremstille fornektelsen av all rasjonell logikk som sunn fornuft, å få oss til å beundre og akte handlinger og tanker som egentlig er nederdrektige og foraktelige. For mange mennesker er ikke lenger tale- og skriveevnen midler for å søke sannhet og rettferdighet, men for å forføre og lyve, både for seg selv og andre. Språket sprer altså ikke lenger annet enn demagogisk manipulasjon, det er blitt et domineringsinstrument blant mange, i de mektiges tjeneste. Derfor er det ekstremt viktig at de som fremdeles vet hva det vil si å snakke og skrive, og ikke vil la seg belære, metodisk viser hvordan fordummingsmaskinen virker. Slik Kraus gjorde.

Kraus kjempet mot alle former for dumhet, men i langt mindre grad den naive og ærlige – om man kan bruke et slikt ord – dumhet, den som begås av enkle sjeler. Det han bekjempet aller mest intenst var den dumheten som begås av de kloke, den elegante og distingverte dumhet, den utdannede og veltalende. Hans fremste skyteskive var den dumhet som begås av de av de intellektuelle som benytter seg av sine kulturkunnskaper og sin resonneringsevne for å forsvare – for dem selv og for andre – et fornuftens frafall i møte med visse situasjoner i den virkelige verden. For å gi et særlig talende eksempel, hudflettet Kraus «disse lakeiene som arbeider med det som ligger utenfor erfaringens grenser, de som ved universitetene og i diverse tidsskrift søker å gjøre den tyske filosofi til et slags forberedende studium til Hitlers doktrine».

Blant disse «lakeiene» gikk han særlig hardt til angrep på Heidegger, som nazistene hadde valgt til rektor ved universitetet i Freiburg, og som «omformet sine konservative ideer til brune» – han oppfordret studentene sine til å følge Føreren og avtjene en «åndens militærtjeneste». Uten noen form for ærbødighet for den status som fremragende filosof Heidegger hadde opparbeidet seg, fyrte han løs følgende knusende dom: «Jeg har alltid visst at en skomaker fra Böhmen er nærere ved å forstå meningen med livet enn en ny-tysk tenker.»

Kraus var generelt sett en mester i å vise mangelen på koherens blant tenkere som konstruerer rasjonelt akseptable premisser for å rettferdiggjøre forhåndsbestemte konklusjoner – dikterte av affektiv tro og partisaninteresser, som rasistiske eller nasjonalistiske fordommer. Han var enda dyktigere i å latterliggjøre de som ga opp ethvert intellektuelt krav og var svært så fornøyde over å være en del av de mennesker som, slik en lederskribent skrev, «har lært å avstå fra all form for intellekt, for ikke bare å akte vår Fører, men rett og slett elske ham».Blant de forskjellige kategorier intellektuelle som, i mer eller mindre god tro, tok natten for dag, og strevde for å tro og få folk til å tro at den nye naziordenen var, om ikke alltid hevet over all kritikk, så i alle fall kontrollerbar og fremtidsrettet, og dermed akseptabel, var det særlig to grupper som var Kraus’ yndede skyteskiver: sosialdemokratene og journalistene. De var ifølge Kraus både blinde og døve i møtet med virkeligheten, noe som førte til en dumhet som nærmet seg autisme.

Sosialdemokratenes tendens til å gå i nasjonalistenes og krigshissernes spor under Den første verdenskrig hadde gjort Kraus klar over deres store svakhet: Deres manglende evne til å reise seg mot overmakten. Hvor vil de finne nok kraft til å yte motstand, undret Kraus, «når hele deres væren heller mot en trang til å inngå avtaler» med verden slik den er. Slik han så det var de ute av stand til å sette seg opp mot det voksende barbariet. De grunnleggende elementene i sosialdemokratenes dumhet var deres prinsippfaste tro på at alt kan løses med reformer, illusjonen om at man kan invitere djevelen til middag, deres systematiske vegring mot all konfrontasjon, deres overdrevne integrasjonsvilje, deres innbitte ønske om å være anstendige, «føre et liv i ro og fred i en trygg liten opposisjonstilværelse». Og fremfor alt den uhelbredelig naive oppfatning at selv de verste banditter vil respektere slike ærverdige følelser, og være så rimelige at de lytter til fornuft.

Vi kan i dag slå fast at de sosialdemokratiske partiene og deres disipler ikke har trukket annen lærdom av 100 års historie enn en enda mer overlagt konsensuspolitikk – resultatet er et «virkelighetens» diktatur (som i dag går under navnet «markedslogikk»). Pressen og journalistene er ikke stort bedre. Kraus ville følt den samme enorme forakt overfor dagens fordummingsjournalistikk som den han nærte mot journalistene i sin samtid.

I lange tider var en stor del av Kraus’ arbeid å lese samtidens presse med argusøyne, og deretter omhyggelig, med vitenskapelig presisjon, plukke journalistenes diskurs fra hverandre, for å vise bedrageriet i hele sin prakt. Hans utgangspunkt var «journalistenes språkbruk, deres meningsforvrengninger, hvordan de tømmer og vanærer ethvert konsept og alt innhold». Slik han så det, var det naturlig for pressen å prostituere seg for systemet. Han sa det uten omsvøp: «Fra et etisk synspunkt setter jeg en gatepike høyere enn en liberal lederskribent, og jeg mener at en bordellmamma fortjener mildere straff enn en avisutgiver.»

Han kritiserte først og fremst den skrevne presse. Og hans strenge dom ville nok stått ved den dag i dag – kanskje ville den til og med vært strengere. Hadde Kraus måttet ta med i betraktningen den sosiologiske utviklingen i pressesektoren, den eksplosive veksten, og maktkonsentrasjonen (de fleste radio- og TV-kanaler og aviser er i dag i hendene på en liten ansamling kapitalistgrupper), ville han nok godtatt å gjøre et skille mellom forleggerne og redaksjonen på den ene siden, og løst tilknyttede journalister på den andre. Mens de første er klokketro tilhengere av liberal økonomi og opprettholdelse av den ideologiske orden, er det mange journalister som har følt fattigdommens kvaler. Noen av dem har tatt opp kampen – alene eller hjulpet av fagforeninger – mot så vel private som statlige eiere, og ikke minst mot den profittankegangen som gjennomsyrer hele pressesektoren.Kraus døde i 1936, og fikk aldri se det mektige naziregimet falle for enda sterkere ytre makter. Man kan tolke en satirisk uttrykksform som en oppfordring til å kjempe – satirikeren ønsker å bli forstått, og han vil mer enn alt endre nettopp det han kritiserer. Det virker likevel som om Kraus, som så mange kritikere med skarp tunge (særlig moralistene), ikke så særlig optimistisk på sine samtidiges evne til å gjøre noe med problemene de sto overfor – de manglet det nødvendige klarsyn og mot.
Man kan mene at dette kanskje dreier seg om en intellektuell som på grunn av hans enorme kulturkunnskaper og hans innsikt i samtidens politiske liv alltid vil stille seg på tvers av den allmenne oppfatning – finne det tragiske i enhver komedie og det komiske i enhver tragedie, heve seg over folkets illusjoner. Historiens gang er imidlertid full av overraskelser. Det er ikke alltid sikkert at katastrofen er nær, og hva sosial kamp angår, er den ikke tapt før man lar være å kjempe. Vi har sett det atter en gang – men franskmennene satte i mai 2005 en stopper for den kvelende dumhet som allerede tok sin allmakt over Europa for gitt.

Oversatt av G.U.