Kunst

Rock-estetiske fotografier

Diane Arbus ? brukt denne gang i Le Monde diplomatique ? var en av det tjuende århundres mest omdiskuterte fotografer. De etiske sidene ved prosjektet hennes har blitt grundig diskutert, men et annet og viktig aspekt er tilknytningen til et populærkulturelt fenomen ? rocken. Fotografiene hennes gjenspeiler rock-estetikkens dyrkelse av oppløste fortellinger og marerittaktige scener, og rommer hele dens surrealistiske spekter av aggressiv forakt og «ondskapsmunter» virkelighetsflukt. Nå i oktober vises hennes arbeider både i Stockholm og London.

Posted on

Da Diane Arbus tok sitt eget liv i 1971 var hun allerede en anerkjent kunstner. Hennes dyrkelse av det fremmedartede og det bisarre, har gjort henne til en av de mest omdiskuterte fotografer i det tjuende århundre. Utstillingen Revelations,1som har vandret hele veien gjennom Statene, og som i midten av oktober åpner i Victoria and Albert Museum i London, er den mest omfattende og rikholdige visning av Arbus’ arbeider noensinne. Samtidig åpner i disse dager Moderna Museet i Stockholm dørene for en utstilling der et utvalg av Arbus’ bilder vises sammen med fotografier av hennes inspirator og lærer Lisette Model og den svenske fotografen Christer Strømholm.
Problemstillinger knyttet til de etiske sidene ved prosjektet har i stor grad preget litteraturen om Arbus. Noen beskriver bildene hennes som spektakulære offerfotografier, mens andre har hevdet at Arbus, nettopp ved å sammenstille såkalte «avvikere» med såkalte «normale», oppløser forestillingen om at det finnes noen standard for normalitet overhodet, og at bildene må sees som en tematisering av vår dype fornektelse av annerledeshet.2
Jeg vil imidlertid la denne diskusjonen ligge, ikke fordi jeg finner den uinteressant eller irrelevant, men fordi den allerede er så grundig og spennende drøftet. I stedet vil jeg forsøke å se hva slags visuell kultur denne dyrkelsen av «annethet» kan kobles til. En vesentlig begrensning ved mye av litteraturen om Arbus er at bildene først og fremst er blitt sett i forhold til en ren kunstdiskurs, som ikke har tatt hensyn til såkalte populærkulturelle fenomener.
Tar man Arbus’ eksotiske univers av outsiderskikkelser nærmere i øyesyn, skulle det ikke være vanskelig å se likhetstrekk med et fenomen som preget det populærkulturelle klimaet i New York på femti- og sektitallet, nemlig rocken, eller nærmere bestemt: rock-estetikken. I boken The Triumph of Vulgarity lokaliserer Robert Pattison rocken i spenningsfeltet mellom 1800-tallets Romantikk og populærkulturens vulgaritet i vår egen tid.3 Han beskriver altså rocken som en slags vulgær mutasjon av Romantikken. Og det er nettopp her i spenningen mellom det romantiske og det vulgære at også Arbus’ bilder befinner seg.
Mens romantikeren i sin tid hyllet naturen, besynger «rockeren» (Arbus) byen. Arbus’ bilder konsentrerer seg nesten utelukkende om mennesker i et urbant miljø. Om ikke selve scenene i bildene gis romantisk «grandeur» ligger det likevel patos i den skjebnesvangre urbane visjonen. Men i likhet med rock-estetikken er Arbus’ bilder en feiring av romantikken som overflate, helt og holdent blottet for transcendens. Det romantiske i hennes bilder ligger i projiseringen av noe mytisk og eventyrlig inn i byens hverdag, der alle skikkelsene som inngår formidler en uhyggesvanger og avsondret fremmedhet. Men hva er så det vulgære ved Arbus’ prosjekt?
Arbus’ bilder er vulgære idet de konsentrerer seg om det hun selv beskriver som avstanden mellom intensjon og effekt, spenningen mellom det ved en selv man gjerne vil vise, og det som man ikke makter å skjule.4 Den amerikanske kunsthistorikeren T. J. Clark knytter vulgaritet til det å forsøke å være noe annet enn det man egentlig er. Han identifiserer det vulgære blant annet med småborgerskapets streben etter aristokratisk status.5 I Arbus’ fotografi Untitled (1) 1970-71, som viser to pyntede jenter med Down syndrom, som poserer med kjoler og hatter for kamera, kommer dette særlig tydelig frem. I realiteten er det jo ikke fordi de er så fine at de blir fotografert, men fordi denne misforståelsen, det vil si deres misforståtte selvopplevelse, gir bildene et komisk og hjerteskjærende drag. Et tilsvarende misforhold mellom intensjon (hos den avfotograferte) og effekt går igjen som et vulgært omkved i hele Arbus’ arkiv av underlige skikkelser.
Rocken dyrker den romantiske ideen om selvets enhet med verdensaltet, og om overgivelse til den rene sansning og den rene følelse. I rockekulturen spiller narkotika en vesentlig rolle, ikke bare som praksis, men fremfor alt som tegn på en grenseoverskridende, ansvarsfraskrivende adferd. I Diane Arbus’ sterke fokusering på outsidere, undergrunnsbevegelser og subkulturelle fenomener finner vi igjen denne feiringen av det uansvarlige og løsslupne individ på siden av samfunnet – eksentrikeren som motsetter seg den normale kulturens konvensjoner.
Rockens eksotisme, enten den manifesterer seg i dyrkelse av indisk filosofi eller som en feiring av det «negroide», er sammenliknbar med spektakulariseringen av eksotiske «freaks» i Arbus’ bilder. I begge tilfeller dreier det seg om å etablere en form for «annethet» med ulike strategier. Annetheten gir uttrykket en appell, basert på en blanding av fascinasjon og sjokk. I punktbevegelsen på midten av 70-tallet ble dette annethets-formspråket brakt enda et stykke videre. Det som før var en feiring av det «primitive» og det «enkle» ble til en dyrkelse av regelrett degenerasjon og sykelighet. Dette finner vi også igjen hos Arbus – man kan kanskje si at hennes bilder ikke bare inkorporerer rock-estetikken, men også foregriper punkens videreføring og radikalisering av den.
Også rock-estetikkens gjennomgående fokus på sex finner vi igjen i Arbus’ bilder. På samme måte som i rocken spiller hun på erotiske tabuer i en veksling mellom sjokk og komikk. Det er sjeldent direkte pornografiske motiver i bildene hennes. Bildenes erotiske temaer konsentrerer seg gjerne om seksuell iscenesettelse. Både bilder av hermafroditter og karikaturer av femininitet og maskulinitet må sees på som ulike måter å tematisere kjønn, dels som kulturell standard og dels som kroppslig realitet. Bildene har en usedvanlig evne til å fastholde betrakteren i en følelse som vipper mellom fascinasjon og vemmelse. Dette er nettopp den type kroppslig reaksjon som rocken søker å fremkalle hos sine fans.
Fascinasjon er et nøkkelord både i Arbus’ bilder og i rock-estetikken generelt. Rocken er på evig flukt fra kjedsomhet mot fascinerende øyeblikk. Arbus’ beskriver sin egen livsfølelse som en type nummenhet. Det fascinerende, det eventyrlige og det smertefulle i hennes fotografier var en vei til å trenge ut til virkeligheten, oppleve en sterk følelses- eller sanseopplevelse. Det å la seg fascinere innebærer at man holder en viss avstand – at man ser på noe som er annerledes. Enten Arbus har fotografert en sverdsluker, en transvestitt, en amerikansk patriot, en aldrende diva eller et gråtende barn, fremstår de alle like fremmedartede og eksotiske, som om en hvilken som helst person automatisk ble avviker sett gjennom Arbus’ linse.
Denne systematiske produksjonen av en radikal og forstyrrende annethet knytter både rock-estetikken og Arbus’ bilder til surrealismens estetikk. I følge Susan Sontag er fotografiet i sin essens surrealistisk. Og essensen av den fotografiske praksisen er å fotografere «den andre». Sontag ser Arbus som selve innbegrepet på fotografen som ønsker å avdekke en «skjult virkelighet». Videre hevder også Sontag at et hovedmotiv i surrealismen dreier seg om avstand, både i tid og rom, men også sosialt og kulturelt.6 Denne avstanden går igjen i Arbus’ bilder som et surrealistisk refreng, enten den manifesterer seg som fascinasjon, opphisselse, vemmelse eller kjedsomhet.
Feiringen av det surrealistiske finnes også i rikt monn i rockens lek med det bisarre. Særlig kommer dette til syne i sangtekstenes bruk av meningsløse ord og setninger, og i det visuelle formspråket slik det manifesterer seg i platecovere og plakater Tydeligst av alt finner vi det kanskje i et av rockens nyere uttrykksmidler: musikkvideoen.
Rock-estetikkens dyrkelse av oppløste narrativer og marerittaktige scener gjenspeiler seg i den uvirkelige atmosfæren i Arbus’ bilder, som rommer hele det surrealistiske spekteret av aggressiv forakt og «ondskapsmunter» virkelighetsflukt. Flere av Arbus’ bilder er også preget av en udefinerbar uhygge, der det fremmede og groteske konstituerer et drømmeaktig fantomunivers av annethet innenfor vår egen normale virkelighet. I et av hennes mest berømte bilder, Identical Twins, Roselle. N. J. fra 1967 ser vi hvordan den symbiotiske forbindelsen mellom de eneggede tvillingene gir bildet et mystisk og hemmelighetsfullt preg. Den motiviske repetisjonen eller doblingen skaper en uvirkelig og ubekvem følelse. Det er nærliggende å tro at det nettopp er dette udefinerbare uhyggeaspektet ved bildet som har gjort det til modell for de myrdede tvillingene i Stanley Kubricks skrekkfilm The Shining.
Diane Arbus’ bilder er ubehagelige og sjokkerende fordi de underbygger vår egen angst for – og dragning mot – det abnormale og det avvikende. Et interessant trekk ved bildene er at hun regelmessig lokaliserer avviket innenfor det såkalt normale. Fotografiet A young Brooklyn family going for a Sunday outing, NYC fra 1966, er et godt eksempel. Det hjerneskadde barnet bryter forestillingen om den «normale» amerikanske kjernefamilien. Bildet er rystende fordi det minner oss om vår totale avmakt ovenfor vår egen kropp; vi kan ikke forutse eller kontrollere hvordan kroppen vår vil reprodusere seg. Arbus’ bilder er blitt kritisert nettopp fordi de beskjeftiger seg med denne typen tabubelagte og ømtålige temaer. Men i likhet med rocken er det nettopp det å overskride grensen for det akseptable som genererer appellen og energien i uttrykket.
Det å gjøre Arbus til en rock-kunstner er på ingen måte å gjøre henne etisk legitim. Derimot er det en måte å lese henne inn i en sammenheng der spørsmålet om moral er mindre vesentlig. I lys av rock-estetikken får vi muligheten til å studere dette annethets-formspråket som del av en større visuell sammenheng. Om rock-estetikken i Arbus’ bilder henfaller til ren ikonografi, eller om bildene selv blir bærer av noe av rockens egen subversive og negerende kvalitet er vanskelig å svare på. Det må kanskje forbli et mellomværende mellom bildene og den enkelte betrakter.


1 < BR > 2 Martha Rosler: «In, around, and afterthoughts (on documentary photography)» i Richard Bolton (red.): The Contest of Meaning: Critical histories of Photography, The MIT Press 1999; Carol Armstrong: «Biology, Destiny, Photography: Differences According to Diane Arbus» i Benjamin Buchloh (red): History of Photography ? Reader II, Barnard College, Columbia University 1992
3 Robert Pattison: The Triumf of Vulgarity: Rock Music in the Mirror of Romanticism. Oxford University Press 1987
4 Arbus, Diane: An Aperture Monograph (red.) Marvin Israel og Doon Arbus, Aperture 1972
5 T. J. Clark: Farewell to an Idea: Episodes from a history of Modernism. Yale University Press 1999
6 Susan Sontag: On Photography, Picador USA 1973

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver