Bangladesh

Bangladesh i globaliseringens klør

I Bangladesh har globaliseringen fremmet eksport av klær og reker til vestlige markeder. Det kalles utvikling, men befolkningen høster fremfor alt fattigdom og menneskerettighetsbrudd. Av oppdrettsreker bliver så godt som alt eksportert til landene i Nord. Oppdrettsnæringen har ruinert flere hundre tusen. Tekstilarbeiderne er unge jenter som jobber tolv timer om dagen for en månedslønn på 100 til 250 kroner. De blir låst inne, kroppsvisiteres når arbeidsdagen er over, og har ikke lov til å snakke sammen.

Posted on

Vi befinner oss i Khulna-regionen, sørvest i Bangladesh. Den lille landsbyen Baro Ari forsvinner nesten mellom de buktende forgreiningene til elva Ganges. Stedet er vanskelig tilgjengelig. Likevel har globaliseringen innhentet landsbyen og den unike markedsmuligheten som finnes her, nemlig rekeproduksjon. I 2000 åpnet pengesterke krefter opp dikene som beskyttet det lavtliggende landområdet, og fattige bønder fikk jordene sine oversvømt av saltvann. Sammen med det korrupte politiet fikk industriherrene omgjort de oversvømte landområdene til svært lønnsomme oppdrettsanlegg for reker.

«Vi har ingenting igjen,» sier Suranjan Kumar. Ansiktet hans er innsunket av underernæring. De rundt 20 mennene rundt ham, istemmer: «Vi jobber av og til som dagarbeidere i landbruket, med ei dagslønn på 50 daka» (rundt 6 kroner). Her finnes arbeidsforhold som minner om livegenskap: Gårdbrukerne må gi fra seg opp til to tredeler av avlingen sin til landeieren. «Saltet har ødelagt alt,» tilføyer Abu Sahid Gazhi, som har sonet en fengselsdom på 11 måneder for å ha protestert mot at jorda hans ble tatt ifra ham.
Et oppdrettsanlegg for reker kan opptil femdoble saltinnholdet i jordsmonnet. Anleggene er ofte dårlig inndemmet, nettopp for å «sterilisere» jordbruksområdene rundt, jage vekk bøndene og utvide oppdrettsvirksomheten. «Ingenting vokser lenger i denne regionen. Prisen på dyrefôr har økt. Dyrene blir syke av saltet.»
Siden 80-tallet har Asia og Latin-Amerika produsert oppdrettsreker i stor skala. Etterspørselen har eksplodert i de rike landene. Bangladesh er den femte største produsenten i verden, og har omgjort 190 000 hektar mangroveskog og fruktbar jord til oppdrettsanlegg. Den årlige produksjonen er på 30 000 tonn skalldyr.
Så godt som alt blir eksportert til landene i Nord. 80 prosent av Bangladesh' befolkning på 143 millioner lever ifølge FN på under 15 kroner dagen, og kan ikke ta seg råd til å kjøpe reker til 80 kroner per kilo. Men takket være eksporten har Bangladesh altså blitt en del av globaliseringen, og gjennom den magiske «overrislingseffekten» (trickle-down effect1) skal fortjenesten i teorien komme hele befolkningen til gode.
Men har oppdrettsnæringen skapt arbeidsplasser til befolkningen i Baro Ari? «De som jobber på rekeanleggene er mastaans, bøller fra Khulna,» sukker en av landsbybeboerne vi snakker med. «For å tjene til livets opphold må vi sende barna ut for å finne rekelarver, som de selger videre til oppdretterne.» For hver larve som samles inn, blir hundrevis av larver fra andre arter forlatt ved elvebredden: Det biologiske mangfoldet brytes ned, og tilfanget har minket med 80 prosent, ifølge fiskerne i området.
Hva synes de om forbrukerne i Vesten, som spiser rekene? Blikkene svartner og nevene knyttes: «De drikker blodet vårt,» sier Suranjan Kumar. «Hvor mange bangladeshere skal dø for å gi føde til de hvite?» Tanken om en mulig boikott av reker i Europa vekker et ørlite håp hos dem.
Rekeoppdretten er for Bangladesh hva nilabboren er for Tanzania – et «Darwins mareritt»
Rekeoppdretten er for Bangladesh hva nilabboren er for Tanzania – et «Darwins mareritt».2 Oppdrettsvirksomheten er ikke bare en sosial og økologisk katastrofe, den tar også livet av mennesker: Mer enn 150 bangladeshere er blitt drept siden 1980 for å ha protestert mot oppdretterne.3 Man kan også føye til de tusener sørøst i landet som døde i flomkatastrofen i 1991: Ifølge den britiske organisasjonen Environmental Justice Foundation (EJF) ville et tilsvarende fenomen ikke krevd noen menneskeliv i 1960. Da hadde oppdrettsnæringen ennå ikke rasert den beskyttende mangroveskogen.
Industrien blir likevel oppmuntret av Verdensbanken, FNs organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri (FAO) og Den asiatiske utviklingsbanken. Det amerikanske bistandsdirektoratet USAID har til og med etablert en teknisk instans som skal sikre kvaliteten på rekene. Ved å bekjempe sykdommer tar disse filantropene mål av seg til å utvikle det bangladeshiske skalldyrmarkedet og «øke den årlige omsetningen til 1,25 milliarder euro innen fem år», fra dagens nivå på 292 millioner.4
«Hvor havner pengene fra utenlandshandelen hen, og hvem tjener på den?» I 2000 begynte Manik Chandra Saha, en ung journalist fra Khulna, å søke svar på dette spørsmålet. Han slo fast at oppdrettsnæringen hadde ruinert flere hundre tusen av hans landsmenn. I januar 2004 ble han drept av en væpnet gruppe som er kjent for å leie ut sine mordere til høystbydende. Bare i Khulna-regionen er 13 av Chandra Sahas kolleger drept siden 1990. Denne volden gjør Bangladesh, som i teorien har en fri presse, til et av verdens farligste land for journalister.
Den lønnsomme eksporten fra Bangladesh kommer bare et lite mindretall til gode. Vestlige selskaper kan likevel gjøre sine innkjøp hos denne flittige IMF-eleven5 uten å være spesielt utsatt for kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner – i motsetning til om man handler med det totalitære nabolandet Burma. Rekeeksporten utgjør dessuten bare seks prosent av landets totale eksport. Den viktigste eksportsektoren i Bangladesh er klesproduksjon, som står for 74 prosent av eksporten og hadde en omsetning på 4,67 milliarder euro i 2004, ifølge offisielle statistikker.
Arbeidsforholdene for landets to millioner tekstilarbeidere minner om en Dickens-roman. De lokale industriherrene har kun én tanke i hodet: å produsere så billig som mulig for vestlige selskaper, så de ikke forlater Bangladesh og etablerer seg i et mer «konkurransedyktig» land.6 85 prosent av tekstilarbeiderne er unge jenter som har flyktet fra fattigdommen på landsbygda, og er totalt uvitende om hvilke rettigheter de har. De jobber tolv timer om dagen, iblant mer, og ofte sju dager i uka, for en månedslønn på 100 til 250 kroner. De blir låst inne, kroppsvisiteres når arbeidsdagen er over, og har ikke lov til å snakke sammen.
Retten til fagorganisering er kun teoretisk, de «opprørske» får sparken. Resultatet er at mindre enn én av hundre er fagorganisert. Det rapporteres om voldtekter begått av formenn, og nesten 300 tekstilarbeidere har omkommet i branner siden 1990.7 På hjemmesiden sin skryter arbeidsgiverorganisasjonen Bangladesh Garment Manufacturers and Exporters Association (BGMEA) av at den «forbyr barnearbeid», og forventer antakelig en klapp på skulderen…
I eksportsonen Savar, noen kilometer fra hovedstaden Dhaka, raste en ni etasjes fabrikk sammen om morgenen 10. april i år. Rundt hundre arbeidere ble drept og et ukjent antall savnet. Dagen etter ulykken stilte opprørspolitiet seg opp, klar til å slå ned protester fra rasende pårørende. For dette dramaet var alt annet enn skjebnens verk: Fabrikken var bygd på løs grunn, og eierne hadde kun fått tillatelse til fire etasjer. De var imidlertid mest opptatt av å oppfylle ordrene fra sine europeiske kunder, og ga blaffen i restriksjonene.
Seksten timer før ulykken hadde arbeiderne meldt fra til ledelsen om sprekkdannelser i bygningen. Til ingen nytte. Politiet, som ellers ikke nøler med å henrette småkriminelle og skyte mot streikende arbeidere,8 «finner ikke» fabrikkeierne ansvarlige for hendelsen. En av dem er for øvrig svigersønnen til et parlamentsmedlem fra regjeringspartiet. Den store dagsavisen The Daily Star skrev 22. april: «Eierne er for innflytelsesrike til å bli stilt til ansvar. Klassetilhørigheten avgjør, den lar de privilegerte unnslippe sitt ansvar, mens de underprivilegerte utbyttes.»
Fabrikkens oppdragsgiver, det spanske selskapet Inditex (som eier Zara-butikkene), har gitt løfter om å hjelpe ofrene. Selskapet presiserer at 60 prosent av klærne deres produseres i Europa, og at det siden oktober 2004 har gjennomført «sosiale regnskap» hos sine 900 asiatiske underleverandører. Arbeiderne i Savar var imidlertid ansatt via et indisk selskap, uten at Inditex skal ha hatt noe med det å gjøre, og de ble dermed ikke omfattet av dette regnskapet…
«Kjenner du disse merkene?» Nazma Akter, generalsekretær i fagforeningen Bangladesh Independent Garment Workers Union (BIGUF), viser frem merkelapper på klær som hennes medlemmer produserer med livet som innsats: Gap, H&M, Old Navy, Tesco, Ladybird, The North Face, Lee, Wrangler, Cherokee, Burton, og så videre. «Hvor mye blir de solgt for? Europeerne bør få vite at disse selskapene betaler en euro per t-skjorte…»
Amirul Haque Amin, generalsekretær i forbundet National Garment Workers Federation (NGWF), mener at de vestlige oppdragsgiverne er indirekte ansvarlig for de bangladeshiske arbeidernes lave levestandard: «De ønsker å kjøpe til lavest mulig pris, og det får våre arbeidsgivere til å betale minimale lønninger. Det er markedets lov.» I neste omgang blir klærne som produseres i de veritable arbeidskoloniene i Bangladesh, solgt med den reklamekonstruerte merkelappen «mote» – og dertil hørende prismarginer.
Er det dermed sagt at arbeiderne i Bangladesh ønsker en europeisk boikott av disse klærne? «Nei, fordi det ville føre til at vi mister jobben.» Nazma Akter mener fabrikkarbeidet, til tross for de forferdelige forholdene, er et skritt i riktig retning for kvinnene i Bangladesh: «Før var de uten arbeid på landsbygda, og ofte utsatt for vold i hjemmet». Amirul Haque Amin understreker på sin side viktigheten av «å informere det europeiske publikum om arbeidsforholdene hos oss, for at disse selskapene skal føle seg nødt til å legge press på våre arbeidsgivere.»
NGWF krever en dobling av minstelønna, fra 930 til 1800 taka (fra 110 til 220 kroner). Men etter at kvotereguleringene for tekstileksport til amerikanske og europeiske markeder ble opphevet 1. januar 2005, er konkurransen fra Kina blitt en større trussel – og det lover ikke godt for arbeiderne i Bangladesh.
De har imidlertid en sterk alliert i det omfattende nettverket av frivillige organisasjoner som mobiliserer millioner av folk i Bangladesh. Landets historie forklarer det sterke organisasjonsengasjementet. Under frigjøringskrigen mot Pakistan i 1971 satte frigjøringsforkjempere sin lit til denne kampen for å oppnå sosiale omveltninger. Som følge av diktaturene på 70- og 80-tallet, undertrykkingen av venstresiden og de mislykkede geriljaforsøkene, inntok de de frivillige organisasjonene – som ble tolerert av staten fordi de tillot den å fraskrive seg sitt sosiale ansvar uten for store omkostninger.
Krigsherjingene, sultkatastrofen i 1974 og gjentatte flomkatastrofer har ført med seg stor internasjonal giverglede og finansiering av prosjekter i Bangladesh. For eliten og den middelklassedominerte venstresiden innebærer en jobb i en ikke-statlig organisasjon (NGO) muligheten til å sette ideene sine ut i livet. Mer prosaisk sagt gir disse organisasjonene karrieremuligheter utenom de stillingene som er kontrollert av de to dominerende partienes nettverk (se egen sak).
Naturligvis skjer det overtramp. For eksempel er minilån-systemet, som ble innført av økonomiprofessor Muhammad Yunus og Grameen Bank, for noen «sosialarbeidere» blitt en mulighet til å berike seg selv, ved å påføre bønder store gjeldsproblemer. Et symbol på disse merkantile utskeielsene er «Grameen Phone», mobilnettet som drives av Grameen Bank (Norske Telenor eier 51 prosent av aksjene, o.a.).
Organisasjonen Nigera Kori (NK) som har flere hundre tusen medlemmer, er motstander av minilån-systemet fordi den mener lånene øker de fattiges økonomiske avhengighet. NK ønsker heller å arbeide for frigjøring og uavhengighet. Først og fremst økonomisk frigjøring gjennom sparing fremfor lån. Eksempelvis ved at en husmor legger til side en håndfull ris for hvert måltid, og at denne risen selges videre for å investere i en ny inntektskilde: kjøp/salg av en fiskefilet, fjærkre, osv. Hele lokalsamfunnet deler fortjenesten.
Deretter ønsker NK å arbeide for politisk frigjøring, det vil si bevisstgjøring blant de fattige slik at de nekter å la seg undertrykke. NKs lokale grupper praktiserer direkte demokrati i beslutningsprosesser, og kjemper meter for meter mot oppdrettsanleggene, setter seg opp mot mastaans og lånehaier, samt bringer saker for retten ved hjelp av organisasjonens advokater.
Den nyvunne selvtilliten har også fått de jordløses bevegelse til å blomstre opp: 67 prosent av bangladeshiske bønder står uten jord i dag, mot bare 31 prosent etter uavhengigheten i 1971. Konsentrasjonen av landbruket henger sammen med gjeldsbyrder og korrupsjon. Ved hjelp av bestikkelser til myndighetene, har pengesterke krefter lagt beslag på khas, offentlige landområder beregnet på fattige bønder. Disse er dermed blitt tvunget til å bli dagarbeidere i landbruket eller flytte inn til slumbyene. Det til tross for at en jordreform der man kutter de høyeste inntektene og sørger for at alle får noen mål hver, ikke ville kostet mer enn 15 milliarder kroner, ifølge den store NGOen Proshika.
«Verdensbanken har tydeligvis viktigere ting å gjøre enn å høre på meg,» beklager Proshikas leder Qazi Faruque Ahmed, som ble fengslet av myndighetene i 2004 og er blitt truet på livet av fundamentalister. «Vi lokaliserer, okkuperer og dyrker offentlig jord som er blitt frarøvet oss,» oppsumerer Alam, ansvarlig for organisasjonen Samata («Likhet») i Pabna-distriktet. Han tilføyer at «dette ikke er uten risiko», og viser oss arret etter et knivstikk i hodet. Samata, Proshika, NK og utallige andre organisasjoner har bidratt til at flere titalls tusen bønder har oppnådd rettigheter og verdighet.
Verdighet står sentralt i filosofien til Ubinig, en bevegelse for biologisk landbruk og selvberging. I 1995 stanset myndighetene subsidieringen av gjødsel, i tråd med reglene fra Verdens handelsorganisasjon (WTO). Prisene eksploderte. Dette førte til opptøyer, og 17 bønder ble drept av politiet. Flere titalls tusen bønder gikk så over til biologisk landbruk (Ubinig sier 130 000 er organisert hos dem). De var lei av å være avhengige av markedet og bekymret for utarmingen av jorda og degraderingen av det biologiske mangfoldet på grunn av kjemisk landbruk. Flere steder gikk hele landsbyer over til biologisk landbruk, spesielt i Tangail-distriktet (30 000 personer), der de deler såkorn og utvikler flerbruksdrift.
I og med at investeringene er blitt lavere, har inntektene økt, forteller bøndene vi snakker med. De er stolte av å være uavhengige av vestlige selskaper. Ubinigs grunnlegger, Farida Akhter, er imidlertid bekymret over offensiven fra tilhengerne av genmodifiserte organismer (GMO) og deres «humanitære» argumenter: «De multinasjonale selskapene presenterer uroen blant forbrukere i Nord overfor GMO som et uttrykk for luksusproblemer i forhold til sulten i Sør. For en forakt! Er våre liv mindre verdt enn livene til folk i Vesten?» Som motsvar til den liberale individualismen, minner Akhter om at befolkningene er gjensidig avhengige av hverandre, både i Nord og i Sør: enkeltes forbruk avhenger av andres produksjon – og utbytting. «Måten man lever på er et politisk spørsmål,» konkluderer hun.

Oversatt av G.E.1 Trickle-down effect: Ifølge liberal teori medfører berikelsen av en elite at «det drypper nedover» på hele den sosiale pyramiden, takket være elitens investeringer og forbruk. < BR > 2 Darwin's Nightmare er tittelen på en dokumentarfilm av Hubert Sauper som omhandler de katastrofale følgene av nilabborindustrien i Victoriasjøen. Filmen vant konkurransen ved Den europeiske dokumentarfilmfestivalen (Eurodok) i Oslo i 2005.
3 I elleve land er personer blitt drept på grunn av motstand mot rekeoppdrett: Bangladesh, India, Indonesia, Filippinene, Vietnam, Thailand, Brasil, Ecuador, Mexico, Guatemala og Honduras. www.ejfoundation.org
4 Financial express, Dhaka, 26. juli 2004.
5 Det internasjonale pengefondet «berømmer» Dhaka for handelsliberaliseringene som er gjennomført i Bangladesh, men stiller likevel som betingelse for et lån på 80 millioner dollar at rentenivået heves og at prisen på energi økes. «Jeg tror folk vil forstå situasjonen,» erklærte ansvarshavende for «Asia-Stillehavet» i IMF, Nissanke Weerasinghe, i Dhaka i april 2005.
6 Om underleverandørindustrien i Latin-Amerika, se Philippe Revelli, «Avhengig av internasjonal solidaritet», norske Le Monde diplomatique, juli 2005.
7 Rapport fra Khorshed Alam, «Alternative movement for resources and freedom society (Bangladesh)» for Clean Clothes Campaign (Tyskland), mai 2004.
8 Rapid action batallion (RAB) dreper så godt som hver dag antatte kriminelle. Pressen skriver «forbrytere drept etter 'skuddveksling'», der anførselstegnene understreker at alle vet hva som egentlig foregår. I begynnelsen av april 2005 ble en demonstrasjon organisert av tekstilarbeidere slått tilbake, og 200 ble såret, 20 av dem av skudd.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver