Kunst

Det immaterielle er selve kunsten

Den tradisjonelle billedkunsten strekker ikke til for å problematisere et samfunn som i økende grad er preget av høyteknologi og virtuelle virkeligheter, mener Ståle Stenslie, dekan for Fakultet for visuell kunst ved KHiO. Nå vil han opprette en medialab for eksperimentell mediekunst. Skal KHiO ha noen fremtid, kan ikke skolen holde på et komfortabelt system forankret i tradisjoner, sier Stenslie.

Posted on

Ståle Stenslie har vært en sentral bidragsyter til etableringen av mediekulturfeltet i Norge. Han er verdenskjent for sine interaktive og perspesjonsmanipulerende installasjoner. I 1993 konstruerte han cyberSM, verdens første system for cybererotiske opplevelser via internett. I Norge har han laget prosjekter i samarbeid med andre mediekunstnere, blant annet Marius Watz, Knut Mork og Kate Pendry. Han har kuratert sentrale utstillinger som E-on fra 1996, som var den første utstillingen om norsk elektronisk kunst, og Riksutstillingers Detox 1 (1999) og Detox 2 (2004), hvor norske og internasjonale kunstnere fikk vise hvordan de benyttet nye medier og ny teknologi i sine kunstuttrykk. Stenslie har også arbeidet med mediekunst innen akademia, og har vært professor i eksperimentell mediekunst i Köln i Tyskland. I dag arbeider han som dekan for Fakultet for visuell kunst (FVK) ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
Mediekunst er en bred betegnelse. Den dekker samtlige kunstneriske uttrykk som benytter nyere medier og teknologi som verktøy. Det finnes mange grener innen mediekunsten, alt fra videokunst, interaktive installasjoner, performance, offentlige meningsutvekslinger, nettkunst, elektronisk kunst og nettaktivisme, for å nevne noen. Det er vanskelig å definere yttergrensene for mediekunst, og det oppstår stadig nye former og uttrykk. Det finnes mediekunst som har et samfunnskritisk potensiale og mediekunst som er mer kropps- eller underholdningsorientert. Noen retninger er mer opptatt av elektroniske mediers demokratiske potensial, mens andre orienterer seg mer mot den teknologiske forskningen. Mediekunstens mange retninger har ofte lite med hverandre å gjøre. Mange er sjangeroverskridende og har et tverrfaglig perspektiv.
Ståle Stenslie påpeker at dette er et komplekst felt hvor mediekunsten beveger seg i et grenseland mellom teknologi og kunst. Det finnes mediekunst som fremdeles ikke blir anerkjent som kunst:
– Kunstbegrepet er selvsagt vidt. Men vi har gjerne en forståelse av at kunst skal bryte med våre konvensjoner og forventninger, være kritisk, få oss til å stoppe opp og tenke på nytt. I mye mediekunst hvor tekniske oppfinnelser står sentralt finnes ikke et slikt brudd, og denne kunsten blir derfor stående på utsiden av den etablerte kunstscenen. De bryter kanskje grenser og konvensjoner innen teknologien, men har lite å gjøre med det vi tradisjonelt forventer at kunsten skal gi oss, sier Stenslie til le Monde diplomatique.
– Mye mediekunst er svært teknologisk orientert. På Ars Electronica, en festival for kunst, teknologi og samfunn, finner man mange eksempler på dette. Det blir de rene oppfinnelsene som blir deres kreative uttrykk. Dette er like mye ingeniørarbeid som kunst.
Likevel finnes det en rekke eksempler på hva Stenslie vil kalle god mediekunst, og som etterstreber å rokke ved våre forestillinger. Zerseher av Art+com fra 1992 er en interaktiv installasjon. På et galleri henger et digitalisert skjermbilde av renessansemaleren Francesco Carottos Gutt med barnetegning. Når vi betrakter bildet nærmere viskes motivet ut. Motivet forsvinner idet vi fokuserer på bildet. Dette bryter med vår forventning om hva et maleri er, og med hva slags bilder vi forventer å se i gallerier. Vi blir også overrasket over at vårt blikk har innvirkning på selve verkets utforming. Verket er i konstant bevegelse.
Dette bringer Stenslie over på en viktig side ved dagens mediekunst: kravet om interaktivitet:
– Etter mitt syn er verket aldri kunst i seg selv. Det er først når verket inngår en sosial prosess, når den skaper diskusjon og intervenerer med betrakteren, at det kan oppstå et kunstuttrykk.
Kunst er ikke lenger en materiell gjenstand med enestående estetiske kvaliteter, men selve prosessen som gjenstanden skaper, mener Stenslie. Kunstneren tar utgangspunkt i det materielle, men selve kunsten ligger i hva kunstneren klarer å skape ut i fra det materielle verket. Det immaterielle er selve kunsten. Dette er ikke særegent for mediekunsten, men karakteristisk for all kunst i det postindustrielle samfunnet. Stenslie mener imidlertid at denne vendingen er særlig tydelig innen mediekunsten.
– Internettaktivister som Etoy og Adbusters ser helt klart hvilke kritiske diskusjonsrom de kan skape gjennom digitale medier, sier Stenslie.
Hele kunstnerrollen er i dag er endret. Det er derfor et spørsmål om vi alle kan bli kunstnere bare vi behersker medieteknologien:
– I dag er det kunstnernes evne til å markere seg som meningsprodusenter som er avgjørende, ikke deres kunstfaglige bakgrunn. Det kunstneriske ligger nettopp i å skape et sosialt rom omkring verket. Dette fordrer helt andre ferdigheter enn de rent håndverksmessige. Kunstneren må for eksempel kunne markedsføre produktet sitt, fange et publikum. Kunstnerne i dag er som popstjerner, det gjelder å overgå hverandre for å bli hørt. Det ensomme kunstnergeniet, gråtende på sitt atelier, tilhører fortiden.
– Man har i stor grad sprengt datamaskinen og dens programmers kunstneriske muligheter. Riktignok ser vi på utstillingen Generator. x (omtalt i Le Monde diplomatiques oktoberutgave) eksempler på kunstnere som klarer å uttrykke estetiske ideer gjennom helt nye koder og programmer. Men mediekunsten blir stadig mindre skjermbasert og i tiltagende grad mer bundet til kroppslige og sosiale erfaringer. fremtidens interaktive teknologi og interaktive installasjoner vil rimelig sikkert bygge på en helt annen teknologi enn dagens digitale paradigme, sier han.
Han påpeker også at flere kunstnere er gått lei av nye medier og teknologi som uttrykksmiddel:
– Nå er for eksempel maleriet tilbake for fullt, og er for tiden det tyngste mediet internasjonalt. Dette vil nok vare i to-tre år, og så kommer det noe nytt. Jeg tror på sykliske bevegelser i kunstverdenen. Men mediekunsten vil ikke forsvinne. I et samfunn som influeres mer og mer av nye medier, må kunstnere kjenne til vår digitale verden for å ha en kritisk funksjon, sier Stenslie.
Som dekan ved KHiO ønsker Stenslie derfor å etablere en eksperimentell medialab for avanserte dataprosjekter ved skolen.
– Vi lever i et samfunn som i økende grad er gjennomsyret av internett, hypertekst og virtuelle virkeligheter. Kunstnere skal si noe om hva det er å være menneske i et kommunikasjonssystem. Tradisjonell billedkunst alene kan ikke problematisere dette. Intensiv bruk av høyteknologi vil være kunstnernes naturlige arbeidsverktøy. En medialab vil gi studentene slike kunnskaper. Vi vil samtidig etablere samarbeid med andre oslobaserte elektroniske kunstnerverksted, som Atelier Nord og Notam. Disse er så små at de ikke makter å få en posisjon på kunstarenaen alene. Vi har som mål å styrke nettverket for mediekunsten i Norge.
Allerede i 1996 ble det bestemt som en del av undervisningsreformen at Kunsthøgskolen i Oslos avdelinger skulle slås sammen under en felles administrasjon. I mars samme år ble Avdeling for kunst og det gamle kunstakademiet slått sammen til Fakultet for visuell kunst. Reformen har møtt sterk kritikk. Fagansatte og studenter mener at omorganiseringen ikke tar høyde for at det er en vesentlig forskjell mellom kunsthåndverk og billedkunst, at disse har ulike tradisjoner og ulike markeder å forholde seg til. Man frykter at skillene mellom kunstformene skal viskes ut og at undervisningen i de tradisjonelle kunstformene vil forsvinne.
– Omorganiseringen er i stor grad et svar på vår tids utvidete kunstbegrep og den utvidete kunstnerrollen. Kunsten er i dag mer innvevd i samfunnet. Kunstneren er blitt en samfunnsaktør som deltar i den offentlige diskusjonen gjennom sitt verk, sier Stenslie.
Han vil derfor speile dette ved å tilføye skolen undervisning i flere kunstformer. Men han understreker at dette ikke skal gå på bekostning av de tradisjonelle kunstfagene:
– Studentene skal fortsatt ha forankring i en tradisjon, men de må samtidig tilpasse seg samtiden. Fakultetet skal fremdeles gi undervisning i både billedkunst og kunsthåndverk. Men vi må samtidig innse at kunstnere stadig finner nye materialiteter å uttrykke seg i, deriblant nye medier og teknologi. Nye kunstuttrykk gir kunstneren større handlekraft enn de tradisjonelle kunstformene kan gi alene. Skal KHiO ha noen fremtid, må skolen tilpasse seg denne situasjonen. Det nytter ikke å holde på et komfortabelt system forankret i tradisjon når det ikke speiler de endringene vi møter ellers i samfunnet, avslutter Stenslie.
© LMD Norge


Eksempler på mediekunst: www.mediekunstnetz.de/works/the-interactive-plant-growing/www.iamas.ac.jp/-christa/WORKS/IMAGES/PLANTS_PICTURES/Plantslcons.html


www.t0.or.at/arena.htm, www.artcome.de, www.etoy.com, www.blasttheory.co.uk, www. mediekunstnetz.de/themes/overview_of_media_art/society/I/ (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver