India

Status India

På ettårsdagen for maktovertakelsen annonserte Indias statsminister Manmohan Singh et «kjempeprosjekt for utvikling i landbruket», til en pris på 256 milliarder NOK. Den nye loven garanterer også hvert berørte hushold en sikker inntekt, en minstelønn på 60 rupier dagen (8,50 NOK). Skatter og avgifter utgjør en latterlig liten del av Indias BNP

Posted on

Nylig måtte Indias statsminister Manmohan Singh stanse salget av ti prosent av aksjene til den statseide industrigruppen Bharat Heavy Electricals Limited (BHEL), etter høylytte protester fra ytterste venstre fløy. Selv om de ikke sitter i regjering, støtter venstrepartiene i prinsippet Kongresspartiets mindretalls-koalisjonsregjering (United Progressive Alliance – UPA), som gikk av med seieren etter valget i mai i fjor,1 men de har i det siste satt seg kraftig opp mot statsminister Singh. Statsministeren ga også etter for presset fra venstresiden for å få ham til å gi opp planene om å benytte kapital fra de konkurransedyktige offentlige selskapene – de såkalte «Navratnas» – for å finansiere sosiale tiltak. Etter kunngjøringen om disse privatiseringsplanene, i juni 2005, boikottet venstrepartiene møtene i koordinasjonskomiteen med UPA – i oktober kom de tilbake. Forslaget Singh gikk tilbake på ville vært et reelt skudd for baugen for regjeringserklæringen National Common Minimum Programme (NCMP), utarbeidet i samarbeid mellom UPA-koalisjonen og venstresiden. Denne erklæringen hviler på seks grunnleggende prinsipper. Regjeringen vil:
- Bekjempe alle former for fundamentalisme, og fremme sosial harmoni – den indiske staten skal være sekulær;
- Sørge for en årlig vekstrate på syv til åtte prosent, og slik skape flere arbeidsplasser;
- Forbedre bøndenes og arbeidernes levekår;
- Garantere kvinners rettigheter;
- Sørge for at «lavkastene» og «andre utsatte samfunnsklasser» – som stammefolkene og de religiøse minoritetene – har samme rett til utdanning og arbeid som resten av befolkningen;
- Hindre stagnering av landets produktive krefter og prinsippet om god styring (good governance)
Myndighetene skryter av en årlig vekstrate på 6,9 prosent, og det på tross av tsunamikrisen og stigende oljepriser. De har frigjort 250 milliarder rupier (omtrent 37 milliarder NOK2) ekstra for å sette valgløftene ut i verden, og kan vise til en økning på 47 prosent (i forhold til det opprinnelige 2004-2005-budsjettet)3 i bevilgninger til landbruket, og 49 prosent i bevilgninger til sosialsektoren. På ettårsdagen for maktovertakelsen annonserte Singh et «kjempeprosjekt for utvikling i landbruket», til en pris på 256 milliarder NOK. Regimekritikerne mener imidlertid at bevilgningene ikke er tilstrekkelige i forhold til folkets behov, og heller ikke i forhold til målene satt i regjeringserklæringen.
Det mest iøynefallende eksempelet på UPA-koalisjonens problemer er løftet om en lov som garanterer arbeid minst 100 dager i året for hvert hushold på landsbygda. Denne loven, Employment Guarantee Act (EGA), skulle ha vært satt i verk hundre dager etter at den nye statsministeren tiltrådte sitt embete. Den ble først vedtatt den 24. august 2005 – ett år etter fristen... Den utvikling arbeidet med lovforslaget tok avslører tydelig hvilke spenninger som råder blant flertallet. Det første forslaget viste seg å være svært forskjellig fra anbefalingene fra Den nasjonale rådgivningskomiteen, opprettet for dette formål: Arbeidsretten skulle kun gjelde familier som lever under fattigdomsgrensen; minstelønn var ikke presisert; regjeringen kunne utelukke visse distrikter fra prosjektet, om den skulle ønske det, og den var ikke på noen måte forpliktet til å utvide lovens omfang (de 150 fattigste distriktene, av i alt 587)…
Men selv ikke dette nedtonede lovforslaget, lagt frem for Parlamentet i desember 2004, ble godtatt av Nasjonalforsamlingens faste kommisjon. Først i mai 2005, etter omfattende demonstrasjoner,4 tilrådet Kommisjonen for utvikling i landbruket en positivt endret utgave av regjeringens lovforslag.
Den nye loven garanterer hvert berørte hushold en sikker inntekt, en minstelønn på 60 rupier dagen (8,50 NOK),5 og den forplikter regjeringen til å utvide loven til å gjelde samtlige hushold på landsbygda innen fem år. Lokale valgte instanser er ansvarlige for å sette loven ut i livet, og i prinsippet skal 30 prosent av personene som berøres være kvinner. Loven tar imidlertid ikke hensyn til kommisjonens tilråding om å la garantien gjelde alle voksne individ – den gjelder kun en person per hushold (slik det ble foreslått i NCMP).
Myndighetene har også problemer med finansieringen av EGA. Ifølge ekspertene må man regne med utgifter på mellom 37,2 og 66,9 milliarder NOK hvert år. I 2004-2005 hadde EGAs forgjenger, «mat for arbeid»-programmet (Food for work), fått innvilget 2,7 milliarder NOK, et beløp som angivelig vil øke til 8 milliarder NOK i tidsrommet 2005-2006. Alt i alt vil bevilgningene til sysselsetting på landsbygda bli på 13,4 milliarder NOK i 2005-2006 (mot 8 milliarder i fjor), med andre ord langt mindre enn nødvendig for å realisere EGA.6
Finansieringsproblemene angår også andre prioriterte områder. Som for eksempel helsesektoren, der budsjettet er på 15,1 milliarder NOK i år (mot 12,5 milliarder i fjor). Målsettingen i NCMP er imidlertid at denne sektoren skal tildeles mellom to og tre prosent av bruttonasjonalprodukt per innbygger (BNP), med andre ord mellom 104 og 156 milliarder NOK per år, regnet ut fra antatt BNP i perioden 2005-2006. Bevilgningene til skolevesenet er også langt unna målet på seks prosent av BNP (tilsvarende 312 milliarder NOK): 11,5 milliarder NOK, samt 4,9 milliarder til skolekantinene.
Og selv disse utilstrekkelige bevilgningene var svært vanskelige å få til. For i tråd med dens liberale finans- og skattepolitikk, vil regjeringen senke skattene og samtidig eliminere budsjettunderskuddet. Bedriftsskatten skal senkes ned mellom 30 og 35 prosent, leverandører med et salgstall på under 54 440 NOK per år får skattefritak, og inntektsskatten skal også senkes, selv om den allerede kun gjelder de høyeste inntektene.7
Moms på det man i India anser for å være luksusvarer (klimaanlegg, polyesterfiber, bildekk og så videre) senkes fra 24 til 16 prosent, og tollavgift på flere produksjonsgoder senkes også (makstoll senkes fra 20 til 15 prosent, og visse varer senkes fra 15 til ti eller fem prosent).8 Skatter og avgifter utgjør en latterlig liten del av Indias BNP: Ikke mer enn 9,8 prosent. «Lov om skatteansvar og budsjettstyring», vedtatt rett før BJP-regjeringen falt i mai 2004, og satt i verk i juli samme år av UPA, slår fast at budsjettunderskuddet skal elimineres innen 2008-2009, og at skatteunderskuddet skal være på mindre enn 3 prosent av BNP. Hvordan er det mulig å finansiere løftene fra NCMP, gi skattelettelser til bedrifter og velstående privatpersoner, og samtidig redusere budsjett- og skatteunderskuddet?
Regjeringens «tryllekunster» består i å skjule underskuddene på intrikat vis. Den tradisjonelle metoden er å fremstille mulighetene som langt mer lovende enn de i virkeligheten er, og forsøke så godt man kan å rette på utgiftene mot slutten av budsjettperioden. Finnes det noen garanti for at dette ikke er tilfellet for NCMP?
Regjeringen kan i tillegg benytte seg av ekstrabudsjettære midler. En del av utgiftene overføres til offentlige institusjoner. For eksempel må The Food Corporation of India (FCI) ta del i «mat for arbeid»-programmet – de bidrar med 50 millioner tonn matvarer til en verdi av 7,4 milliarder NOK (noe som gjør det mulig for finansministeren å hevde at bevilgningene til dette programmet er på 15,4 milliarder NOK, og ikke 8 milliarder, slik det står i budsjettet). Dette bidraget forverrer imidlertid FCIs eget underskudd, som så langt er blitt dekket ved hjelp av subvensjoner. Og det finnes ingen garanti for at FCI ikke en gang i fremtiden rett og slett løses opp som et resultat av klassisk liberal politikk, nemlig kutt i subvensjonene. Som økonomen Prabhat Patnaik sier det: «Det er ikke noe problem å fordele skatteunderskuddet […] ved hjelp av bidrag fra offentlige institusjoner, så lenge det samtidig føres en politikk som forsvarer de offentlige institusjonene. Det er imidlertid ikke sikkert at regjeringen vil føre en slik politikk.»9
En del av underskuddet overføres også til delstatene. Før ble de innvilget lån fra sentralmyndighetene for å finansiere sine prosjekter; nå må de låne på det åpne markedet. Investeringer i flere sektorer avhenger av delstatenes evne til å sørge for egenfinansiering, som for eksempel landbrukssektoren, som er delstatenes ansvarsområde. Man forstår omfanget av denne kursendringen når man vet at bevilgningene til landbruket i sentralbudsjettet er ekstremt lave, på tross av betydelig økning: 9,2 milliarder NOK i år mot 6,9 milliarder i fjor.
Denne tallsjongleringen kunne eventuelt gitt inntrykk av at regjeringen har lyktes i å stimulere en «rettferdig vekst» – de kan jo vise til liberale reformer og i det minste delvis oppfylling av løftene i NCMP. Men det forblir en illusjon.
Uenighetene mellom regjeringen og dens antiliberale kritikere blir flere og dypere. Dette gjelder ikke bare privatiseringen av konkurransedyktige offentlige selskap, som kritikerne foreløpig har satt en stopper for, men også direkte utenlandsk investering. I økonomirapporten finansministeren presenterte for Parlamentet, anbefaler han at det oppfordres til utenlandsk investering. Venstrepartiene er ikke direkte fiendtlig innstilt til dette, men de krever streng regulering, slik at denne typen investering bidrar til å øke produksjonsevnen, og stimulerer sysselsetting og teknologisk fremgang. Det skjer ikke så lenge grensene for utenlandsk investering utvides i for eksempel forsikringssektoren (fra 26 til 49 prosent) og banksektoren (en lov er under utarbeidelse). Kritikken er enda krassere i fordømmelsen av prosjektene om et mer fleksibelt arbeidsmarked – arbeidernes sosiale sikkerhet er allerede lik null!
Finansministeren tar også for seg landbrukssektoren, som i fjor kun hadde en vekstrate på 1,1 prosent (mot over åtte prosent i industrisektoren). Rapporten understreker viktigheten av deregulering av markedet, og anbefaler en overgang fra subvensjonert landbruk til et «internasjonalt konkurransedyktig landbruk», helt i tråd med WTOs agenda.
I tillegg til uenighetene om sosialpolitikken kommer misnøyen mot forsinkelser i forbindelse med iverksettelsen av flere symbolske tiltak, som ikke krever noen økonomisk innsats, bare politisk vilje: løftet om at 33 prosent av representantene i Parlamentet og i delstatsforsamlingene skal være kvinner; kravet om at også privat sektor må respektere prinsippet om positiv handling i sysselsettingen, til fordel for lavkastene; og lovfesting av stammenes rett til å bo i skogsområdene. Som en kontrast til alle disse tomme løftene, ble loven om rett til patent på farmasøytiske varer vedtatt ved dekret, i desember 2004, før avstemningen, som skulle ha funnet sted i mars 2005.
Statsminister Singh mener det er nødvendig med en konsensus om hans politikk. Uten en slik konsensus – særlig angående spørsmålet om deregulering av arbeidsmarkedet – vil reformene bli forsinket, noe som vil føre til en oppbremsing av veksten og utviklingsprosjektene.10 Prakash Karat, generalsekretær i kommunistpartiet CPM, mener derimot at dersom statsministeren fortsetter som han stevner, risikerer han at venstrepartiene stemmer mot regjeringen. Det kan bli tilfellet i forbindelse med den planlagte privatiseringen av pensjonsfond og endringen av loven om bankregulering (under utarbeidelse).11
Venstresiden slår altså alarm, men det betyr ikke at de vil felle regjeringen. For det første fordi det ikke finnes et «tredje», virkelig antiliberalt alternativ, og et regjeringsskifte kun vil bety en ny BJP-regjering. For det andre fordi UPA kan vise til positive resultater hva offentlig frihet og bekreftelse av statens sekulære karakter angår – klare vitnesbyrd på dette er opphevelsen av loven mot terrorisme, POTA (Prevention of Terrorism Act), og avskaffelsen av skolebøker med hindunasjonalistisk preg. Venstresiden bifaller også utenrikspolitikken regjeringen fører i forhold til Kina og Pakistan, men kraftige spenninger oppsto da regjeringen stemte mot Iran i Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) 24. september i år. Venstrepartiene anser denne stemmen som et avkall på Indias uavhengige utenrikspolitikk, under press fra USA. Det viktigste for venstresiden er likevel at selv en delvis og utilstrekkelig iverksettelse av NCMP betyr et stort fremskritt i forhold til den forrige regjeringens politikk.
Oversatt av G.U.1 Av Parlamentets 543 seter, fikk Kongresspartiets koalisjon 217 (145 for partiet alene); koalisjonen til det nasjonalistiske hindupartiet BJP (Bharatiya Janata Party) fikk 185 seter (138 for BJP alene); venstrepartiene endte opp med 59 representanter (43 for Indias marxist-kommunistiske parti, CPM); de resterende partiene fikk til sammen 78 representanter, mens de fire siste plassene gikk til uavhengige kandidater (i alt er omtrent 40 ulike partier representert i Parlamentet). < BR > 2 En rupi tilsvarer 0,1418 NOK.
3 Det indiske skatteåret går fra 1. april til 31. mars året etter. o.a.
4 Mer enn 150 borgerorganisasjoner, partier og fagforeninger organiserte en «reise for retten til arbeid» over hele landet.
5 Minstelønnen varierer fra stat til stat, men den kan ikke være lavere enn 60 rupier dagen.
6 Alle tallene for budsjettet (2005-2006) er tatt fra finansminister Palaniappan Chidambarams tale i Nasjonalforsamlingen den 28. februar 2005. Se finansdepartementets nettside: http://finmin.nic.in/. Se også Jayati Ghosh, «Promise and Performance», Frontline, Chennai, vol. 22, nr. 6, 12.-25. mars, 2005: www.frontlineonnet.com/fl2206/stories/20050325001603700.htm
7 Kun personer med inntekt på over 14 850 NOK, etter diverse fradrag, er skattepliktige.
8 Se Christophe Jaffrelot, «Langsom liberalisering», Le Monde diplomatique, juni 2004.
9 Prabhat Patnaik, «A tactical compromise», Frontline, Chennai, vol. 22, nr. 6, 12.-25. mars, 2005: www.frontlineonnet.com/fl2206/stories/20050325001603300.htm
10 Jf. intervju med Mc Kinsey Quarterly, utdrag publisert i The Hindu, New Delhi, 26. august 2005.
11 Jf. intervju med Prakash Karat, Frontline, vol. 22, Nr. 12, 4.-17. juni 2005: www.frontlineonnet.com/fl2212/stories/20050617006800600.htm

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver