Nord-Amerika

Det sosiale Europas hjerte

Allerede Romatraktaten (1957) nærmest tvang franskmenn og italienere til å arbeide for et fritt marked, stikk i strid med deres tradisjon, der offentlig innblanding i økonomien sto svært sterkt. I dag, etter en lovendring foretatt av Europaparlamentet, er sosialretten på vikende front. Og i de fleste landene i EU skrider oppløsningen av retten til arbeid ubønnhørlig frem. Sosialpolitikken er klart underordnet prinsippet om bedriftenes konkurransedyktighet. Direkteskatt, trygdeavgifter, budsjettpolitikk, det offentliges mulighet til å forvalte sitt lands valuta ? alt er i faresonen.

Posted on



EUs sosialpolitikkI den utviklingsprosessen EU er inne i nå, har det sosiale samme status som Paradiset: Det er ikke annet enn et frydefullt løfte. En drøm. Vi vil se mange reformer før et europeisk sosialsystem vil kunne tilfredsstille behovene til unionens innbyggere.
Den europeiske økonomiske og monetære union (ØMU) – en naturlig konsekvens av Maastricht-traktaten (1993) – har i virkeligheten skapt et politisk og økonomisk system som bidrar til å avlegitimere sosialretten og sosialdemokratiene, nettopp det som engang var Vest-Europas kjennemerke. Og ideen om en «europeisk sosial modell», innført av politikere og fremskrittsvennlige intellektuelle mot slutten av 80-tallet for å unngå slik avlegitimering, har vist seg å være alt annet enn produktiv. Den har kun ført til en forvirring som unionens ledende krefter bevisst spiller på.
Opprinnelig skulle ideen om «den europeiske sosiale modell» legge grunnlaget for et solid regelverk for unionen som helhet. Det sosiale skulle frigjøres fra Enhetsaktens tvangstrøye ved å underlegges prosjektet om et stort indre marked.1 Det ble sagt at sosialretten var nedfelt i hvert enkelt medlemslands folkeminne, og at den i tillegg sto sterkere i Europa enn i resten av verden.
Drømmen om en tidløs og apolitisk «sosial ånd», felles for alle europeiske politikere, fører imidlertid til en stadig mer innskrenket oppfatning av hvilke prinsipper som kan betraktes som «felles». Denne utvalsingen (betegnende kalt «sokkel») favoriseres av det faktum at sosiale prinsipper på europeisk nivå er svært sårbare: Når de ikke lenger utgjør en del av den enkelte nasjons egen historie, mister de den legitimitet det kollektive minnet fra hvert enkelt samfunns sosiale konflikter gir dem.
Slik reduseres «den europeiske sosiale modell», som forherliges av de store europeiske tekstene,2 til en «felles sosial ånd». Man kan likevel ikke benekte at forskjellene i praksis definitivt utelukker all mulighet for felles lovgivning. En oppfatning som, for eksempel, deles av visepresidenten i Europakommisjonen, den tyske sosialdemokraten Günter Verheugen: «Hvert land har sine tradisjoner. Det nytter ikke å forsøke å gjøre sosialsystemene våre enhetlige. Proporsjonelt sett er utgiftene til sosialsystemet omtrent like store i alle landene, men metodene er forskjellige.»3
Til syvende og sist har EU kommet frem til tre store samlende prinsipper som etter sigende skal utgjøre det sosiale Europas hjerte: Et sterkt marked (for økt vekst gir økt sysselsetting), «betydelig sosial sikkerhet», og utvikling av sosial dialog. Disse tre prinsippene lovpriser både de politiske makthavernes regulering av økonomien og de sosio-profesjonelle partnernes rolle. Det sies imidlertid ingenting om hvilke midler som må tas i bruk for å oppnå disse målene, og spørsmålet om hvordan godene skal fordeles – en konflikt som gjennomsyrer alle samfunn – forties. Det holder visst å stole på at samtlige aktører handler i god tro – for tvingende regler er en unødvendig byrde. Fellesskapspakten om grunnleggende sosiale rettigheter for arbeidstakere, vedtatt i 1989, trenger man med andre ord ikke følge til punkt og prikke.

Selve samfunnstanken måtte beskyttes mot oppfatningen at enhver handling bare er et produkt av «individuelt ansvar og initiativ»
Sosialrettens fremvekst og kamp mot den industrielle kapitalismens hegemoni på 1800-tallet var et resultat av et voldelig sammenstøt av to sfærer: på den ene siden den politiske sfæren – ideen at alle borgere er frie og like; og på den andre siden den økonomiske sfæren – det faktum at et overveldende flertall av befolkningen slavet for det mektige mindretallet. Sosialretten gjorde det mulig å helbrede samfunnet for denne typen schizofreni, som hører kapitalismen til. Selve samfunnstanken måtte beskyttes mot den inngrodde og destruktive oppfatningen at enhver handling bare er et produkt av «individuelt ansvar og initiativ», en fortolkning som ikke tar ulikhet og styrkeforhold med i betraktningen. En arbeidskontrakt kan for eksempel ikke oppfattes som en kontrakt mellom to individer som står på like fot.
Sosialretten er et resultat av en forpliktelse: Man må alltid ta virkeligheten med i betraktningen. Det er dette prinsippet en gryende sosiologi ville være med på å trekke frem i lyset. Dersom man ikke oppretter regulerende institusjoner, vil samfunnet gå mot barbari, der noen få regjerer over alle. Sosiale rettigheter forutsetter nødvendigvis fremveksten av en sosialstat, som konkretiseres ved utforming av offentlige tjenester. En offentlig myndighet må hele tiden «produsere» og hjelpe folk med å «produsere» ideen «samfunn», det vil si institusjoner som i større eller mindre grad er frigjort fra en underordningslogikk der kapitalen har mer verdi enn menneskeenergi (skole og utdanning, helsevesen, kollektivtransport og så videre).
Derfor er politisk og sosialt demokrati uløselig knyttet sammen. De forutsetter at man setter i gang mot-krefter, mot-institusjoner, mot-tanker, som kan skape handlingsfrihet for det offentlige. Og det i en ramme der fellesskapets beste teller mer enn enkeltindividenes egeninteresser (kapitalistiske, religiøse og så videre).
Alle slike mot-krefter, som gjør kollektiv handling mulig, har de siste tretti årene blitt nøytralisert eller oppløst, en etter en, av politiske påbud fra nye transnasjonale (det vil si «transdemokratiske») maktaktører. En av de mest aktive aktørene er EU. Denne ødeleggelsen er nå kommet så langt at «reformens» påfølgende etappe tar for seg nettopp det aspektet som startet den sosiale kampen mot kapitalismen: Retten til arbeid.4
Ifølge Sosial agenda 2005-2010, utarbeidet av Europakommisjonen under José Manuel Barrosos ledelse, «har Kommisjonen til hensikt å vedta en «grønnbok» om utviklingen av arbeidsretten. I dette dokumentet vil Kommisjonen analysere hvilke aktuelle tendenser som kan finnes i de nye arbeidsstrukturene, og undersøke hvilken rolle arbeidsretten kan spille for håndteringen av disse tendensene ved å etablere et sikrere miljø som gjør tilpasningen til arbeidsmarkedet enklere. Den diskusjonen dette dokumentet vil gi anledning til kan føre til forslag om en lang rekke foranstaltninger til modernisering eller forenkling av de nåværende regler.»
I de fleste landene i EU skrider oppløsningen av retten til arbeid ubønnhørlig frem: Begrepet «passende arbeid»5 har ikke lenger noen betydning; det er enklere å si opp personell; sivil eller kommersiell lovgivning griper inn i arbeidskonflikter (et megetsigende eksempel er forbudet mot streikevakter); og forespørslene om unntak fra arbeidsrettens hovedprinsipper (slik at det individuelle ansvar kan komme tilbake) blir flere og flere. Arbeidet blir på nytt en a-sosial størrelse, ribbet for regelverk, atter en gang underlagt en luftspeiling av frihet (og den individuelle risiko). Den nyvalgte lederen for den franske arbeidsgiverforeningen Medef, Laurence Parisot, lot dette komme klart til uttrykk i følgende utsagn: «Liv, helse og kjærlighet er prekære behov – hvorfor skulle ikke det samme være tilfelle for arbeidet?»6
Revideringen av direktiv 93/104/EF, som omhandler generelle regler om arbeidstiden, er et godt eksempel på denne systematiske tæringen på arbeidsretten. Enhver tilbakegang er et forspill for en ny tilbakegang på et senere tidspunkt. Direktiv 93/104/EF fastsatte maksimal arbeidstid til gjennomsnittlig 48 timer i uken over fire måneder (overtid medregnet). I praksis gjorde denne regnemåten det mulig å kreve 13 timers arbeid per dag i seks dager, alternert med perioder med seks timers arbeid per dag i tre dager, uten annen fri enn de 24 sammenhengende timene man har krav på en gang i uken.7 Dette er imidlertid ikke det verste: Direktivet godtar fritak fra disse reglene dersom arbeidsgiver og arbeidstaker inngår en gjensidig forpliktende avtale!
Den 22. september 2004 foreslo Europakommisjonen en revidering av direktiv 93/104/EF.8 Denne revideringen er imidlertid ikke et fremskritt – den er snarere et lysende eksempel på EUs regressive tankemåte. I stedet for å utelukke muligheten for individuelle fritak fra reglene ved en gjensidig forpliktende avtale, foreslår Brussel å ramme inn dette aspektet ved hjelp av kollektive avtaler. I tillegg innebærer Kommisjonens forslag en økning i lovlig arbeidstid og fleksibilitet: Det ukentlige gjennomsnittet på 48 timer skal nå utregnes over tolv måneder. Ukentlig arbeidstid må imidlertid ikke overskride 65 timer – med mindre en kollektiv avtale inngås… For de sektorene der vakttid er vanlig, anses kun perioden arbeidstakeren jobber aktivt som arbeidstid (og det er ut fra denne aktive arbeidstiden lønn og ferie regnes).
Etter en lovendring foretatt av Europaparlamentet skal enkeltindividets mulighet til å overskride den maksimale ukentlige arbeidstiden (på 65 timer) utelukkes tre år etter at direktivet er trådd i kraft, med mindre en lov eller kollektiv avtale skulle ville det annerledes. Storbritannia vil dermed kunne beholde sin status som unntaksland. Denne lange rekken enkle korrigeringer, som hver gang fremstilles som en seier, fører til at sosialretten blir en stadig mer uklar størrelse. Den er på vikende front, og en stor mengde unntak gjør det umulig å benytte felles generelle prinsipper.
Ved hjelp av en alternativ måte å tenke juss og politisk makt på, har EU gjennomført dyptgående endringer hva dets sosiale politikk angår. Unionen har nøytralisert det sosiales motstandsdyktighet, og dets evne til å produsere ikke-kapitalistiske og anti-kapitalistiske holdepunkt. Allerede Romatraktaten (1957) nærmest tvang franskmennene og italienerne til å arbeide for et fritt marked, stikk i strid med deres tradisjon, der offentlig innblanding i økonomien sto svært sterkt. Den økonomiske integrasjonen, via prosjektet om et «stort indre marked», forsterket oppfatningen om at et suverent juridisk prinsipp – retten til fri konkurranse – skulle begunstiges. For den frie konkurransen «renser» menneskenes aktivitet for uredelig inngripen. Enhetsakten reduserte den sosiale normen (som var opprettet ved lov eller kontrakt) til et knippe «minimale regler», som ikke skulle forstyrre de små og mellomstore bedriftenes aktivitet.
I de følgende traktatene ble sosiale regler til stadighet underordnet konkurranseøkonomien: Traktatene kan utfylle konkurranseøkonomien, dersom de bidrar til at det indre markedet fungerer godt, men kan ikke sette seg opp mot den. Da blir de bare til hindre som må ryddes av veien. I Maastrichtavtalen ble sosialpolitikken klart underordnet prinsippet om bedriftenes konkurransedyktighet. «Hvitboken» Vekst, konkurransedyktighet og sysselsetting, lagt frem av Europakommisjonen under Jacques Delors’ ledelse i 1993, gjorde arbeidspolitikken til sentrum for dyptgående reformer av arbeidsmarkedet og systemene for sosial sikkerhet. Alt for å styrke konkurransedyktigheten.
Oppmuntret av Maastrichtavtalen, utviklet den sosiale dialogen i mellomtiden en kultur der sosiale problem ble ribbet for alle konfliktuelle trekk: I «partnerskapkulturen» er det viktigste at man har inngått en avtale, uansett om den er god eller ikke.9 I 1997 videreutviklet Amsterdamtraktaten Delors’ syn på arbeidet: Tilpasningsdyktighet, brukbarhet, fleksibilitet og tanken om «individuelt ansvar» ble promotert. Den påfølgende politikken, som fremmet «økt sysselsetning», generaliserte bare denne degraderingen. I tillegg forsterket stabilitets- og vekstpakten10 (2005) avlegitimeringen av offentlig politikk: Direkteskatt, trygdeavgifter, budsjettpolitikk, det offentliges mulighet til å forvalte sitt lands valuta – alt er i faresonen.
Charteret for grunnleggende rettigheter (2000 – charteret ble innlemmet i den konstitusjonelle traktaten i 2004) begrenset sosialrettens virke til et spørsmål om «solidaritet». Dette charteret fremmer den liberale myten om «arbeidsfrihet» (retten til å arbeide), mens alt som har med rett til lønn å gjøre feies under teppet. Selv om man betaler skatt har man ingen krav på ressurser. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver