Panserkrysseren Potemkin

Det er denne måneden 100 år siden den russiske revolusjonen i 1905. Samtidig er det også 80 år siden premieren på filmskaperen Eisensteins film om hendelsen. I den grad minnet om revolusjonen i 1905 fortsatt lever rundt omkring i verden, har Sergej Eisenstein og Pansekrysseren Potemkin en stor del av æren for det.

I forbindelse med 20-årsjubileet for den russiske revolusjonen i 1905, ble den unge russiske regissøren Sergej Mikhailovitsj Eisenstein bedt om å lage en film om hendelsene det året. Han hadde nylig laget filmen Streik, som hadde fått stor oppmerksomhet. Eisenstein fikk bare fire måneder på seg til å skrive manus, gjøre opptak og redigere den nye filmen. Derfor kortet han ned det opprinnelige manuset, som var en fyldig «monografi om en epoke», skrevet sammen med Nina Agadjanova, og konsentrerte handlingen rundt én eneste episode: mytteriet på et krigsskrip i Svartehavsflåten, i nærheten av havnebyen Odessa, 27. juni 1905.

Da Eisenstein i 1945, tjue år senere, så tilbake på innspillingen av Panserkrysseren Potemkin, fortalte han at i og med at det virkelige krigsskipet ikke fantes lenger, måtte han bruke panserkrysseren «De tolv apostler» som lå i havn i Sevastopol. Uansett var illusjonen om opprøret så fullkommen, bemerket filmskaperen, at denne «dypt revolusjonerende filmestetikken» fikk «sensurmyndigheter, politi og ordensmakten i mangt et land til å rive seg i håret».
De fremste vestlige kritikerne i perioden 1920-1930, oppdaget umiddelbart de kunstneriske genistrekene i denne filmen. Ifølge den franske kritikeren Georges Altmann hadde sovjetisk film her fått «sitt virkelige ansikt», det vil si «et kraftfullt uttrykk for gruppen, kollektivet, folkemassens bevegelser». Mottakelsen filmen fikk utenfor Sovjetunionen, vitner om hvor stor anti-sovjetismen var hos styresmaktene på denne tiden. Enten ble den totalforbudt, ellers godkjente man amputerte versjoner.
I Weimar-republikkens Tyskland brukte sensurkommisjonen åtte måneder – fra mars til oktober 1926 – på å endelig bestemme seg for om de skulle forby eller tillate visning av filmen. Til slutt ble filmen forbudt for ungdom, fordi man mente at innholdet kunne «ha skadelig innflytelse på unge menneskers intellektuelle utvikling». Utover dette ble deler av filmen sensurert vekk.
I Frankrike ble Panserkrysseren Potemkin vist for første gang 18. november 1926 i Paris. Deretter ble den spredt gjennom organisasjonen Amis de Spartacus (Spartakus' venner), som arrangerte private visninger. I oktober 1928 ble organisasjonen oppløst etter rettslig pålegg, og etter dette ble filmen praktisk talt boikottet. Det var forbudt å vise den i vanlige kinosaler. Det franske forbudet ble ikke opphevet før i 1953 – riktignok seks år før Japan, og sju år før Italia.
Likevel, etter premieren i Bolsjoi-teateret i Moskva 21. desember 1925, ble Panserkrysseren Potemkin raskt en internasjonal suksess, underlig nok takket være amputerte kopier. Under Verdensutstillingen i Brussel i 1958 utropte et hundretalls filmhistorikere den til «tidenes beste film». Men var dette også en anerkjennelse av filmens versjon av de revolusjonære dagene i Odessa i slutten av juni 1905? Naturligvis ikke.
Hva skjedde egentlig i Russland i 1905? Det hele startet i St. Petersburg, søndag 9. januar 1905. En folkemengde marsjerte i stillhet mot sentrum av byen, med religiøse bilder og portretter av tsar Nikolaj 2. I en måned hadde en streikebølge spredt seg i fabrikkene, i solidaritet med to oppsagte arbeidere. De streikende håpet at tsaren, «den lille far», ville bedre livsbetingelsene deres hvis de viste sin fortvilelse utenfor Vinterpalasset. Men med en gang de kom frem, begynte kosakkene i garden å skyte på folkemengden. Mer enn 1000 mennesker døde, og 2000 ble skadet.
Ved å gi ordre om å drukne alle protester i blod, oppnådde tsaren og hans krets det motsatte av hva de ønsket. Siden høsten 1904 hadde arbeiderbevegelsen i Russland brukt de russiske troppenes nederlag i krigen mot Japan til å styrke sine krav. Flertallet av folket hadde imidlertid fortsatt tro på at det var mulig å skape et bedre samfunn gjennom reformer. Men illusjonene om tsarregimet bleknet da de ble møtt med nådeløs undertrykking.
Den «blodige søndagen» i januar 1905 åpnet slusene for motstand over hele Russland – streikebølge på fabrikkene, opptøyer på landsbygda og opprør i hæren. For å gjenopprette tsarens prestisje og dempe uroen, gikk styresmaktene med på å etablere kommisjoner med representanter for arbeiderne. Men som betingelse for å delta i forhandlinger, krevde de 400 valgte delegatene at det ble innført ytrings- og forsamlingsfrihet. Makthaverne nektet, og spenningene økte.
I oktober gikk jernbanearbeiderne i Moskva og St. Petersburg ut i streik. Postansatte og andre arbeidere i offentlig sektor fulgte etter. Deretter nådde streikebølgen el-verkene, trikken og avisene. Denne gangen krevde de streikende mer enn en bedring av sin situasjon. De krevde en omveltning av tsardømmet, med innføring av sivile rettigheter, amnesti for politiske fanger, og valg til en konstituerende forsamling gjennom allmenn stemmerett. Representanter for organisasjoner og partier la alle stridigheter seg imellom til side, og utarbeidet et felles manifest der de krevde innføring av en grunnlov.
Et sterkt presset tsarregime bestemte seg i slutten av november 1905 for å sette inn det avgjørende støtet. Delegater fra streikekomiteer og arbeiderråd (sovjeter) ble systematisk kastet i fengsel. Streikende arbeiderne som nektet å gå tilbake i jobb ble kastet ut fra fabrikkene. Strategien viste seg å være effektiv – streikebevegelsen smuldret opp.
Men i begynnelsen av desember blusset kampene opp igjen i Moskva. Et sovjet var etablert i byen 21. november 1905, med støtte fra de to fløyene i det sosialdemokratiske partiet, mensjevikene (moderate) og bolsjevikene (radikale). Disse hadde etablert en kampkomité. 6. desember ble det erklært generalstreik, og det ble kort tid etter satt i gang en væpnet oppstand. 8000 arbeidere kastet seg inn i kampene. Barrikader ble reist i gatene.
Tsarregimet fortsatte sin harde linje. Om kvelden 8. desember ble alle medlemmene av sosialdemokratenes kampkomité arrestert. Sovjetets kommandosenter ble jevnet med jorden. Regimenter fra garden ble sendt inn fra St. Petersburg, og satt til å angripe barrikadene. Væpnede arbeidergrupper sto imot i ni dager. 18. desember var de knust.
Dermed endte revolusjonen i 1905 med seier til tsarregimet. Nå var tiden inne for represalier. Lederne av den revolusjonære bevegelsen måtte igjen gå under jorda. All motstand ble trukket tilbake. Men det skulle ikke vare lenge. Like før første verdenskrig brøt ut i august 1914, hadde bolsjevikene flertall i de fleste fagforeninger i St. Petersburg og Moskva. Antall streikende var like stort som i 1905. Revolusjonen var i ferd med å bryte frem igjen.
Under oktoberrevolusjonen i 1917 ble feilgrepene fra 1905 rettet opp, og lærdommene fra denne «generalprøven» hadde stor betydning. Bevegelsen mot tsarregimet hadde lært å samordne væpnet oppstand med massestreik og etablering av sovjeter. Erfaringene fra disse arbeiderrådene, som hadde dukket opp overalt for å forsvare arbeidernes interesser lokalt, beriket den revolusjonære strategien.
Mye av populariteten til Leon Trotskij skyldtes at han var den eneste marxistiske lederen som deltok aktivt i arbeiderrådene i St. Petersburg i 1905. Etter noe nøling kom også Lenin frem til at sovjetene kunne utgjøre «spiren» til de organene som skulle erstatte statsapparatet.
I den grad minnet om revolusjonen i 1905 fortsatt lever rundt omkring i verden, har Sergej Eisenstein og Pansekrysseren Potemkin en stor del av æren for det. Filmen er ikke en rekonstruksjon av historien. Med utgangspunkt i en «enkelthendelse», mytteriet på krigsskipet, og gjennom vekslingene mellom nærbilde og totalbilde, ønsket Eisenstein å skape «en affektiv materialisering av 1905-eposet».
Han brukte den seirende revolusjonen i oktober 1917 som en slags rettesnor: Det siste bildet i filmen er i så måte svært symbolsk; skipet forlater havnen i Odessa og begir seg heltemodig ut på sjøen igjen. Bak det ligger resultatet av tsardømmets undertrykking – mellom 5000 og 6000 døde.
Da filmen ble vist i kinosaler i Sovjetunionen, var det flere kritiske røster som påpekte feil og manglende troverdighet. Eisenstein vedgikk dette, ikke minst fordi de mest markante scenene var et produkt av hans egen fantasi. Fremfor alt den berømte sekvensen med barnevognen som ruller nedover trappene i Odessa og «spretter fra trinn til trinn».
Eller scenen der en presenning blir lagt over marinegaster som nekter å spise suppe laget på bedervet kjøtt, noe som var utgangspunktet for mytteriet. Dette fremstår så troverdig i filmen at en marinegast som hevdet han var en av de virkelige mytteristene som var blitt dekket av presenning, gikk til retten for å kreve sin del av opphavsrettighetene. Rettssaken ble naturlig nok en farse. Eisenstein viste at han hadde funnet opp alt.
Samtidig var Eisenstein klar over at 1905-revolusjonen endte med nederlag for streikebevegelsen og at marinegastene på virkelighetens Potemkin endte i døden – bortsett fra noen heldige som klarte å unnslippe tsarens politistyrker og flykte til Romania. Men det viktigste for filmskaperen var at det revolusjonære håpet likevel ikke var blitt knust. Og mens filmskapere ellers i verden henga seg til «historiske» filmer som opphøyde berømte figurer gjennom en strøm av anekdoter, viste Eisenstein hvordan den navnløse massen kunne være historiens drivkraft – på tross av smertefulle nederlag.


(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Den sosialøkonomiske muren

Default thumbnail
Neste sak

Revolusjonens musikanter

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0