Nord-Amerika

Terror som underholdning

Vi bringer her et inntrykk fra kunstscenen i New York, fra Guggenheim Museum.

Posted on

Som i et teater, sto mennesker oppstilt rundt det lille podiet ved inngangspartiet i I New York til den legendariske Guggenheim NY bygningen. RUSSIA er tittelen på den retrospektive samleutstillingen over russisk samtidskunst siden 1300-tallet.

To stoler, vi venter, publikum stiller seg i spiralen som former etasjene oppover. Jeg får assosiasjoner til det grusomme som skjedde i teateret i Moskva i 2002, tenker at dette er NY, og russisk kunst hedres, kanskje denne kunstsituasjonen også påkaller terroren?
Jeg får en følelse av… redsel, stiller meg på hjørnet, vel tre meter fra selve podiet slik at jeg kan løpe ut via restauranten om noe skjer. To langskjeggede, høyreiste menn i slitte ullfrakker tråkker plaget og sky langs folkemassen, med flakkende blikk, sier innbitt «No photography». «$10», sier en resepsjonsdiskens mann med hestehale – mildere, men like stolt, «I said $10 to her for Tchicket». «Hva?» sier jeg til hans hvisking. «Hnothing… $10» fortsetter han, og jeg betaler.
Mennesker spør hva venter vi på, «a performance, in 10 minutes? Oh, whatever, why would I care», sier to eldre damer i munnen på hverandre.
Så med ett er hun der, med skinnjakke, og AG3 – Kalashnikov hvisker vakten til en annen. Hun ser ut som hun er 45, har mørkt halvlangt hår og sort lærjakke, brune bukser, lett sminke, litt røde lepper. En time ser jeg på henne fra min vinkel, hun sitter på den ene stolen og lener foten mot den andre, tre kameraer filmer seansen fra spiralen. Hun iscenesetter publikum med et grep, hun retter Kalashnikoven mot oss, som var vi gisler hun holdt fange. Betalende gjester som strømmer inn fra utsiden med smilende ansikter, flommer opp i etasjene – «No photography». Etter en time med intet ut over en fabelaktig ro og iscenesettelse av et stadig lydhørt publikum, hvor hun med en butoh-bevegelse sakte vender ansiktet en halvsirkel og slik iakttar sitt publikum. Jeg går en halvsirkel, til baksiden av hennes performance, og ser et vanvittig bilde av publikum. Denne forestillingen må være en sann nytelse, sett fra iscenesetterens synsvinkel. Jeg vandrer videre og får omsider benyttet min billett som rives av og dermed kan jeg også få en følelse av å tre inn i spiralen.
Men, ah, det er altså Abramovic sin variasjon over Valie Export historiske Action Pants: Genital Panic, som i 1969 tok plass i München under Augusta-Lichtspiele 22. april. For her fra den nye innfallsvinkelen ser jeg at det høyre låret hennes, som fra en synsvinkel dekker til hennes front, i en positur av en-dedans. Fra denne nye vinkelen er kjønnet blottet, buksepartiet rundt kjønnet er klippet vekk, eller skåret vekk, så sårbart – bildet fremkaller en følelse i meg av å ville gråte, men det profesjonelle, analyserende i meg tar overhånd.
Personlig performance som denne er relevant ved at utøveren vinkler sin egen historie eller tolkning av historien, inn i en kontekst av kulturell bakgrunn med dom og fordom, objektivitet og subjektivitet, trend og tradisjon. I likhet med Yoko Ohno sine tidlige New York fluxus år med forestillingen Cut Piece – en klassiker kanonisert med fornyet mening av i en rekke variasjoner frem til i dag. Både Ohno og Abramovic er evig dagsaktuell som systemkritiske kunstnere.
Via publikumsrollen iakttar jeg kunstsituasjonen, og blir også selv iscenesatt, av kunstneren og av det øvrige publikum. Jeg blir via mitt sidesyn oppmerksom på at jeg blir iakttatt av en av disse arketypisk russisk utseende Rasputin-inkarnasjonene, i ankelsid ullfrakk. Han har mye hår og skjegg, pent blikk, forfinet vesen, som en romantisk maler fra 1800-tallets St. Petersburg. Han smiler lett i skjegget, tydelig nysgjerrig på hvordan jeg reagerer på hva jeg nå ser.
Det er en stigende atmosfære av spenning via terror som underholdning, russisk aristokrati og fnisende amerikanske collegegutter, rødmende ditto jenter, og meg, alene i NY.. Av selvbeskyttende anstendighet, og erfaring, forlater jeg åstedet. På vei ut, det er deilig å kjenne på at jeg er fri, jeg kan forlate eventen, det var bare underholdning, vel, på sitt beste. På vei ut møter jeg med ett blikket til Abramovic, hun ser rett inn i øynene mine, jeg holder blikket, senker farten, respekt.
Vel ute, tenker jeg interessert at dette var givende, verdt pengene som det heter. Og på vei inn i taxien – som jeg nå benytter pga terrorfaren i underground New York, til mitt nøkterne appartementshotell ved FN-bygningen – ser jeg den lange køen av gjengse mennesker som vil inn og la seg underholde av Abramovicis … la oss kalle det «terrortainment» som for anledningen varer fra 5pm til midninght, big biz.
Den eneste innvendingen er vel at følelsen av å betale $10 for å se hennes kunstneriske verk er alt for lite, og at prisen fremstår i den konteksten både som vulgær i forhold til kunstnerens anseelse, forestillingens innhold og tema. Med all respekt, det burde vært fri inngang, eller hur, hvordan er det nå med statsstøttet kunst her i verdenspolitinasjonen Amerika?
Det gir meg assosiasjoner til da jeg gikk i Vinterpalasset/Hermitage'n, med en av mine russiske venner og fikk beskjed om å si «Daaa» og «Pastalschka», iført med min, for anledningen lys rosa cardigan jakke, og relativt slaviske utseende for å komme inn for vene 3 rubler, i motsetning til turister som må ut med $10… Russisk økonomisk tankegang, survival policy eller praktisk sans?
Det er et paradoks at terrortanken først og fremst er utløst av økonomiske forskjeller i verden, tenker jeg, tilbake på hotellet for å brette brosjyrer til min egen forestilling Comewhatmay. Skal jeg blotte meg? Nei, for jeg iscenesetter ikke meg selv offentlig som naken, det finnes ikke i mitt repertoir, det er et for velkjent solo performer begrep, for lett og for billig og for hjelpeløst.
Men du verden som det får publikum til å sitte stille. Kanskje noe for ekte gisseltakere?
«Taken of the context this was a totally different way for them to connect with a particular erotic symbol» sier Valie Export om sitt originale verk fra 1969. Kun madonnaisk ekshibisjonisme likevel? Eller reflekterer verket flere lag?
Vel, her er det opp til øyet som ser. For meg fikk stykket verdi, som en iscenesettelse av våre verste kollektive mareritt, som kan utspille seg på en flyplass, i et galleri, eller teater, på t-banen, etc. og således hadde stykket terapeutisk effekt. Nå har jeg imøtesett situasjonen, observert et absurd iscenesatt drama på en drømmearena, og fått anledning til distansetaking gjennom latterliggjøring av terroristen. Og jeg ble gitt mulighet til å forlate terroristen når jeg selv ville.
© LMD Norge



(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver