Endeløs konflikt

Demonstrasjonene i Laayoune og Smara viser at konflikten i Vest-Sahara dreier seg om mer enn fosfat, fiskeindustri og politisk kappestrid mellom Marokko og Algerie. Marokko forsøkte å skrive hele konflikten inn i en innenrikspolitisk logikk, og frarøve den dens internasjonale karakter. Marokko blir mer og mer isolert. Dagens spenninger risikerer å velte landets grunnvoller. Mange nordafrikanere håper at USAs ferske interesse, der de investerer i utviklingen av olje- og gassressurser, vil gjøre det enklere å komme ut av en krise.

Situasjonen i Vest-Sahara er alvorlig: «En gjennomgang av konflikten i Vest-Sahara er ikke fordelaktig for Marokko. Folkeopinionen merker vagt at vi står på vaklende grunn. Den fornemmer også at en ufordelaktig utgang på konflikten vil føre til en så ustabil tid at den vil være katastrofal for vårt lands fremtid. Det er ikke sikkert at monarkiet vil overleve et slikt nederlag, og landet vil betale en svært dyr pris.» Med disse ordene, i et åpent brev til Marokkos konge Mohamed VI, offentliggjort i august 2005, skriver den marokkanske journalisten Aboubakr Jamaï, direktør for Le journal hebdamodaire (ukeavisen).
Og det blir bare verre. Siden mai 2005 har demonstrasjoner for løsrivelse fra Marokko blitt et vanlig syn i Vest-Saharas største byer Laayoune og Smara. Disse demonstrasjonene er blitt slått svært hardt ned på, noe som har gjort situasjonen eksplosiv, særlig mot slutten av oktober (se artikkel av Lombart og Pichot). I august førte amerikansk diplomatisk innsats til løslatelsen av Front Polisarios siste 404 marokkanske fanger. Og i september, etter at først James Baker og deretter Alvaro de Soto hadde sagt opp sine stillinger, ble Peter Van Halsum utnevnt som FNs nye spesialutsending i området.
Disse tre faktorene – demonstrasjonene, USAs diplomatiske innsats og Van Halsums utnevnelse – representerer et vendepunkt i konfliktens historie. Tradisjonelt står begge parter steilt på sine uforenlige standpunkt, og ifølge FN vil det være svært vanskelig å finne en løsning på denne 30 år gamle konflikten. Demonstrasjonene i Laayoune og Smara viser at konflikten i Vest-Sahara dreier seg om mer enn fosfat, fiskeindustri og politisk kappestrid mellom Marokko og Algerie – og den kan ikke løses ene og alene ved papirarbeid.
Siden 1975 har Marokko hevdet at deres annektering av den gamle spanske kolonien Vest-Sahara er legitim – at de har «historisk rett» på området. Marokko har også okkupert området Mauritania i 1979 måtte gi opp kampen for. Algerie-støttede Front Polisario mener derimot at prinsippet om folkegruppers selvbestemmelsesrett legitimerer den gamle kolonien Vest-Sahara sin rett til selvstendighet. Til å begynne med var konflikten gunstig for flere land i Nordvest-Afrika – de ville styrke sin nye autoritet som suverene stater. Litt etter litt kom den imidlertid til å hindre alt bilateralt samarbeid, og blokkere konstruksjonen av Den arabiske nordafrikanske unionen (l’Union du Maghreb arabe – UMA).
For den marokkanske kongemakten var denne krigen en formidabel mulighet til å befeste tronens makt innad, avvæpne kritikken fra venstrepartiene, flytte en opprørsk hær sørover i landet, og styrke en legitimitet som var svekket av sosiale og politiske kriser på 70-tallet.1 Algerie har ingen offentlige krav på området, men Vest-Sahara har lenge vært en viktig politisk faktor for algirerne. Frem til president Houari Boumediènes bortgang i 1978, ville Alger begrense nabolandet Marokkos allianser med vesten.2 Og generalene ville styrke sin makt gjennom kraftig nasjonalisme.
I løpet av den andre halvdelen av 70-tallet, nektet Marokko å innlede forhandlinger om «så mye som et sandkorn» av Vest-Sahara. I den «territoriale integritets» navn, proklamerte de området som marokkansk. Front Polisario utøvet imidlertid bemerkelsesverdig motstand i en for dem fordelaktig geriljakrig mot de marokkanske styrkene – deres kjennskap til terrenget overgikk betraktelig marokkanernes. Derfor godtok kong Hassan II i 1981 prinsippet om en folkeavstemning for selvstyre, mens han samtidig gjorde sitt beste for å forskyve styrkeforholdet i regionen. Den marokkanske hæren bygde murer som forsvarte de bebodde områdene mot Front Polisarios raid. Slik lyktes de i å få en slutt på geriljakrigen og endre konflikten til en utmattelseskrig, som var mer fordelaktig for marokkanerne.
Ved å berøve motstanderen fordelen av kjennskap til terrenget, og endre konflikten til et politisk spørsmål i den internasjonale retts ramme, trodde kongen at han på lang sikt ville gå av med seieren. I 1988 ble denne tankegangen styrket av to begivenheter. For det første gjenopptok den algirske regjeringen etter tolv års avbrudd den diplomatiske kontakten med Rabat. For det andre gjennomgikk ledelsen i Front Polisario en krise på grunn av Reguibatenes dominans over de andre stammene – flere saharawier fra Tindouf-området forlot Front Polisario og sluttet seg til Marokko. Slik svarte de på kongens appell om å «slutte seg til det barmhjertige og nådefulle fedreland».
Marokko forsøkte å skrive hele konflikten inn i en innenrikspolitisk logikk, og frarøve den dens internasjonale karakter. Slik kongen så det, var for eksempel det faktum at flere saharawier slutter seg til Marokko et tegn på at en folkeavstemning var overflødig. Hans «barmhjertighet» hører til en tradisjon der et kongedømme som består av forskjellige stammer øker i størrelse ettersom nye stammer slutter seg til fellesskapet. Han ville integrere befolkningsgruppene i Vest-Sahara ved hjelp av nasjonal og regional planleggingspolitikk. Følgelig nektet Hassan II all direkte forhandling med Front Polisario.
I et forsøk på å løse opp situasjonen, la FN frem en fredsplan som innebar en folkeavstemning for selvstyre. Begge parter godtok denne planen, men den planlagte folkeavstemningen i 1992 fant aldri sted, først og fremst fordi partene ikke var enige om hvem som skulle ha stemmerett. Etter dette har alle FNs forslag møtt motstand fra den ene eller den andre siden. Det var tilfellet med FNs spesialutsending James Bakers prosjekt om å la Vest-Sahara være autonomt i fire-fem år, før man organiserte en folkeavstemning. Og dermed gi en åpen og definitiv seier til en av partene.
Helt siden begynnelsen på konflikten, har Front Polisario og Algerie vært for prinsippet om en folkeavstemning for selvstyre under FNs høye beskyttelse. Marokko har derimot hele tiden vært av den oppfatning at de kan dra nytte av algirernes kraftige innflytelse på saharawiene. Etter president Houari Boumediènes bortgang, var marokkanerne sikre på at Chadli Bendjedid skulle bringe Marokko og Algerie nærmere sammen, og under krigen mot islamistisk terrorisme på 90-tallet, forventet kongen at Algeries makt ville svekkes. Selv om de algirske embetsmennene i dag har samlet seg rundt presidenten, er ikke hæren og sikkerhetstjenesten marginalisert av den grunn. Og de sammenfallende synspunktene på Vest-Sahara-konflikten – og mer globalt forholdet til Marokko – gjør til skamme oppfatningen at Abdelaziz Bouteflika ville være en kompromissets mann.
Algerie er en verdifull alliert for Washington i kampen mot internasjonal terrorisme. De to landene har til og med inngått en betydelig handelsavtale. Algerie har funnet igjen sin plass på den internasjonale scene, og sin prestisje på det afrikanske kontinentet. I 2004 anerkjente Sør-Afrika Den Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikk (SADR), noe som brakte dem nærmere Algerie. Marokko derimot, blir mer og mer isolert. Rabat nektet til og med å bli medlem i Den afrikanske union (AU) på grunn av organisasjonens anerkjennelse av SADR. På tross av utnevnelsen av Larbi Belkheir som ambassadør i Rabat,3 er det tvilsomt om Algeries holdning vil mykes opp – de har krefter nok til å holde løpet ut.
Marokko kan derimot ikke tillate seg å være like stae. Offisielt har de marokkanske myndighetene foreslått «utbredt autonomi» for Vest-Sahara, men hva det betyr i praksis er det ingen som vet. Grunnen til at myndighetene aldri har presisert hva de mener med «utbredt autonomi» er de omfattende politiske omveltningene dette løftet forutsetter: En ny institusjonell arkitektur som nødvendigvis innebærer en bearbeidelse av grunnloven. Marokko må derfor forsøke å forene en stats formelle suverenitet og et folks reelle autonomi – et folk som kjemper for sin uavhengighet. For myndighetene vil ikke begrense friheten til en hvilken som helst region av Marokko, men Vest-Sahara. Og saharawiene har stått imot 30 års undertrykkelse, og vil sette seg innbitt opp mot ethvert forsøk på å begrense deres suverenitet.
Hassan II trodde han på enkelt og effektivt vis hadde definert Vest-Saharas autonomi ved å erklære at utover frimerke og flagg, kunne alt diskuteres. Han trodde han henvendte seg til saharawiene i Front Polisario, ettersom de andre naturligvis allerede sto på hans side. De siste seks månedene er det imidlertid saharawier fra Laayoune og Smara som har demonstrert for å innlede forhandlinger om sin fremtid og uavhengighet.
Selv om de offisielle standpunktene står ved lag, er de regionale og interne omstendighetene under stadig utvikling. Selv om algirske og marokkanske myndigheter har forsøkt å monopolisere konflikten, viser private foreninger og politiske partier vilje til å forstå og eventuelt være med på å finne en løsning på krisen. De forskjellige marokkanske politiske formasjonene leter aktivt etter løsninger, og alle vil ha et ord med i laget.
Istiqlal4 har følelsen av å ha mistet sin naturlige rolle som forsvarer av territorial integritet, og setter seg opp mot autonomiprinsippet. De vil heller sette i gang regional planlegging for å integrere Vest-Sahara i Marokko. PJD (Le parti de la justice et du développement), et moderat islamistparti, er urokkelig når det gjelder Vest-Sahara-spørsmålet, og beviser slik sin troskap til tronen. PJD ble grunnlagt i 1998, og har 42 representanter i Parlamentet. I mai 2003 ble partiet stigmatisert på grunn av dets «moralske ansvar» for attentatene i Casablanca. For å rette opp det inntrykket, har partiets ledere siden fremvist ekstreme nasjonalistiske holdninger. For andre formasjoner, som Alliance et liberté – et ungt, liberalt sentrumsparti (i den grad man kan snakke om sentrum i marokkansk politikk) – er krisen i Vest-Sahara en anledning til å demokratisere Marokko. Ifølge journalisten Aboubakr Jamaï må det politiske landskapet i Marokko bli mer åpent før man kan finne en løsning på Vest-Sahara-konflikten. Dette må imidlertid skje raskt, for dagens spenninger risikerer å velte landets grunnvoller.
Både i Marokko og internasjonalt har demonstrasjonene for uavhengighet i Smara og Laayoune – og de marokkanske myndighetenes ekstremt voldelige reaksjoner på disse – etterlatt et inntrykk av at Rabat ikke mestrer situasjonen i Vest-Sahara. Flere observatører trekker frem hvor mye situasjonen har endret seg siden september 1999. Da ble demonstrasjoner i Laayoune, der saharawiske studenter krevde høyere stipend og bedre kollektiv transport, slått brutalt ned. Monarkiet reddet ansikt ved å sende flere ministre til Vest-Sahara, for å «lytte til og berolige saharawiene». I 1999 dreide det seg kun om sosiale krav; i mai 2005 var kravene blitt grunnleggende politiske. Uten uttalte bånd til Front Polisario, har demonstrantene krevd uavhengighet, også på internettsider5 og i diskusjonsforum. De sosiale kravene ble aldri imøtekommet, og den politiske situasjonen er fremdeles den samme. Dette har ført til en hardere holdning blant saharawiene.
Vil de nye interne og regionale omstendighetene være tilstrekkelig for å føre til en løsning på konflikten? Mange nordafrikanere håper at USAs ferske interesse for regionen vil gjøre det enklere å komme ut av en krise befolkningene i området begynner å gå lei av. Det er flere årsaker til Washingtons interesse for Vest-Sahara, som ønsket om å utvide NATOs virkesone, og å få de marokkanske væpnede styrkene på sin side for å gjøre regionen mer stabil. En forutsetning for dette er at Rabat ikke er innblandet i lokale konflikter, særlig med Algerie. I tillegg har nordamerikanske selskap investert i utviklingen av olje- og gassressurser i Algerie, og de vil derfor ha spenningen i området redusert. Først og fremst vil Washington styrke kontrollen over situasjonen i Sahel. Etter amerikanernes oppfatning er dette området blitt et «skjulested» for islamistiske terrorister, og Washington frykter at illusjonsløse saharawier slutter seg til disse ytterliggående grupperingene.
Uansett hvilke mål de har, kan ikke amerikanerne handle alene. Det vil være enklere for dem å støtte seg på og samarbeide med land som har interesse i å oppnå fred i regionen, som Spania, Frankrike og Mauritania. Amerikanerne må også ta med i betraktningen de forskjellige folkegruppenes ønsker, og vise oppfinnsomhet. En løsning kan ikke gi én av partene en endelig seier – det ville medføre store spenninger i fremtiden. Samtidig forutsetter en løsning nødvendigvis at en av partenes syn legitimeres fremfor det andre, for begge partene har knyttet sin politiske virksomhet tett opp til konflikten. Marokko holder på sin territoriale integritet, mens algirerne og saharawiene har selvstyre som hovedprinsipp.

Oversatt av G.U.1 I 1971 forsøkte oberst Mohamed Abadou å ta makten ved statskupp, og i 1972 var kongens Boeing mål for et attentat som kong Hassan II overlevde på mirakuløst vis.
2 Se Lahouari Addi, «Introuvable réconciliation entre Alger et Rabat» (Algers og Rabats umulige forsoning), Le Monde diplomatique, desember 1999.
3 Larbi Belkheir er egentlig en systemtilhenger, med nære bånd til generalene. Før han ble utnevnt som ambassadør i Rabat, var han president Bouteflikas spesialrådgiver. I 1988 arbeidet han for den første forsoningen mellom Algerie og Marokko.
4 Istiqlal er det eldste marokkanske partiet. Det er et nasjonalistisk parti som hadde Marokkos selvstendighet som fanesak. Det er dette partiet som har tegnet opp et kart over «Stor-Marokko», der det marokkanske kongeriket strekker seg langt utover dagens grenser, og opptar en del av Mali, samt Mauritania og Vest-Sahara.
5 Se for eksempel www.cahierdusahara.com
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0