Kunst

Videoportretter fra et lovløst samfunn

I gettoen Kuba er beboerne kriminelle, narkomane, fattige, ungdom, mennesker med ulik identitet, religion og politisk overbevisning. Den tyrkiske kunstneren Kutlug Ataman tilbrakte to år fordypet i Istanbul. Resultatet ble en videoinstallasjon over et lite anarkistisk samfunn.

Posted on

Kutlug Ataman er en av få internasjonalt anerkjente tyrkiske samtidskunstnere. Han ble spesielt kjent med videoen The Four Seasons of Veronica Reed på kunstmønstringen Documenta 2002 i Kassel i Tyskland. Ataman skaper videoinstallasjoner hvor mennesker avslører psykologiske særheter, sosiale sorger og kunstneriske ambisjoner.
Ataman vant Carnegie-prisen (2004-2005) for filmverket Küba, som han lagde i samarbeid med kunstinstitusjonen Artangel i London. Videoinstallasjonen, som er hans mest omfattende verk hittil, viser 40 skjermer med individuelle portretter. Det er et samfunnsportrett av Küba, et alternativt samfunn i Istanbul.
Tyrkia er økonomisk og kulturelt knyttet til det muslimske Midtøsten. Flertallet av innbyggerne er fattige. Hæren har mye makt, og i 1980 gjorde de et kupp mot statsmakten. Ataman, som er født i Istanbul, måtte flykte fra Tyrkia. Da intellektuelle og kunstnere fikk amnesti, vendte han tilbake til Istanbul. Nå bor han vekselvis i London, Istanbul og Barcelona.
En dokumentarist har sterke objektivitets- og sannhetskrav, men samtidig kan dokumentarister misbruke og utnytte sin rolle for å fremme et spesielt syn. De siste årene har mange kunstnere på store internasjonale kunstmønstringer brukt eller vært influert av dokumentargenren. I verkene sine er de ikke alltid opptatt av å følge dokumentargenrens regler, og de tilfører ofte historiene fiksjon eller endrer fakta.
Slik kan Atamans filmer først oppleves som dokumentariske, men de dreier seg heller om å avsløre hvordan innholdet i historiene til hans subjekter virker, og hvordan vi konstruerer vår egen realitet og våre liv. Han viser hvordan dokumentarister manipulerer vår oppfattelse ved å vektlegge visse fakta, handlinger, personer og ytringer – et utydelig skille mellom sannhet og fiksjon. Ataman bruker film som middel til å utforske oppfatningen av tilsynelatende sanne betroelser: Om man som menneske forteller sannheten, overfor seg selv og omverden. Arbeidene søker å trenge inn i menneskenes historie, deres illusjoner og deres fortellinger. Poenget er at en enkelt person ikke kan fortelle sannheten.
Bahri, Kübas grunnlegger og beboer uttaler på en skjerm: «Jeg var grunnleggeren. Det var ingen her. Jeg bygget et hus av leire. Ingen la merke til huset før etter 3-4 måneder. Politiet kom og tok oss. I dag er det 333 hus her. Stedet fikk navnet Küba.»
Küba, en skjult ghetto utenfor Istanbul, vokste frem sent på 60-tallet med militante venstreradikale som befolkningsgrunnlag. Stedet har utviklet seg til et samhørighetssamfunn, med en solidaritet som virker ugjennomtrengelig for utenforstående. Beboerne er kriminelle, narkomane, fattige, ungdom, mennesker med ulik identitet, religion og politisk overbevisning – forent i sin motstand overfor statens styre, regler og kontroll. Et uavhengig samfunn med egne lover. Både tyveri, voldtekt, mord og kidnapping er vanlig. Narkotika kan kjøpes på hvert gatehjørne.
Men Kübas eksistens nærmer seg slutten. Brakkebyen vil snart forsvinne og entreprenører og byutviklere overtar.
For å lage videoinstallasjonen Küba måtte Ataman forhandle med Kübas selvutnevnte ledere om tillatelse til å tilbringe to år fordypet i livet der. Han viser Kübas mangfold gjennom individuelle dvd-portretter av utvalgte beboere.
Utover å være et faktisk sted, ser Ataman Küba som en bevissthetstilstand fordi hver innbygger definerer stedet forskjellig. De er sterkt opptatt av frihet, flukt, av å rømme fra noe. I Küba er frihet og individuelle rettigheter verdsatt høyere enn samfunnets lover eller normer:
Arafat: – Det er et hyggelig nabolag, men slåsskampene er grusomme.
Avni: – Jeg vil at mine idéer skal bli store.
Bülent: – Vi gjorde det samme mot ham som han hadde gjort mot barna.
Dogah: Politiet setter bind foran øynene dine slik at du ikke kan se dem.
Eda: – Jeg har aldri sett havet. Det er helt sant.
Ekrem: – Jeg er ikke den eneste faren i Küba som lider. Det er hundrevis.
Hatun: – Han slo meg og dro meg i håret. Han gjorde det vanskelig for meg å tenke.
Ilhan: – Å leve i Küba er som et teater. Var dette et teaterstykke ville det vært utsolgt.
Mehtap: – Jeg var lykkelig når jeg var jomfru.
Mithat: – Å elske noen er en ting, å stole på noen er noe annet.

Atamans portrett av Kübas beboere er rørende og ømme. Han behandler dem som helter og heltinner. De forteller egne historier, er sentrum i sine skapte og faktiske verdener. Nesten alle er filmet i familiære omgivelser, tilsynelatende egne private hjem. De virker trygge, intime og naturlige. De presenterer seg selv med uavbrutte monologer på egne skjermer. Skjermene er individuelle, av ulik størrelse, høyde, skjermbilde og modell. Alle viser ett portrett. Stolene og skjermene representerer de ulike individene.
Man får aldri følelsen av at Ataman utnytter disse menneskene, eller inngår kompromisser i måten de fremstilles på. De har selv regi på sine ytringer, og snakker, forteller historier og spiller ut følelser. På denne måten konstruerer de selv sine liv foran et nært håndholdt kamera. Det er en intimitet og delaktighet mellom kunstner og subjekt.
I likhet med i arbeidene til den amerikanske fotografen Diane Arbus, benyttes både mennesker fra subkulturer, transvestitter, prostituerte og divaer. Disse menneskene blir ikke sett ned på, de oppleves ikke som mindreverdige. Kritikere har kalt Ataman for kunstverdens Pedro Almodovar. Den spanske filmskaperens rollekarakterer er også transvestitter, divaer, homofile og prostituerte, men der Almodovar er spektakulær, teatral og ekstrovært, er Ataman subtil og naturlig.
Ataman moraliserer ikke overfor betrakteren, men gir et portrett av et selvkonstruert samfunn sammensatt av ulike individuelle identiteter med nesten ubegrenset personlig frihet og gjensidig toleranse dem imellom. Her er ingen opposisjon mellom folk som befinner seg i sentrum og de som lever i ytterkanten. Individet er det sentrale.
Vi som betraktere passerer skjermene, hører bruddstykker, og danner oss sammensatte bilder. Noen stopper man lengre ved, andre kortere, noen passerer man, noen lytter man grundig til, noen oppfatter man kun visuelt. Det er som møter i livet. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver