Alijev-dynastiets skjebne

Kommer oljen til å nøre opp under et våpenkappløp i Kaukasus'Både aserbajdsjanske og utenlandske observatører har undervurdert Aserbajdsjans president Ilham Alijev. Sant nok hadde han ikke mye politisk erfaring å vise til i 2003, da han overtok presidentembetet etter sin far Hejdar Alijev. Mange observatører tvilte på hans evne til å lede Aserbajdsjan og bevare landets nyfunne stabilitet. Men etter to år i presidentstolen har Ilham Alijev befestet sin posisjon som Aserbajdsjans ubestridte leder. Han og hans støttespillere gikk av med seieren i parlamentsvalget 6. november 2005.
Av de 125 setene i det aserbajdsjanske parlamentet Milli Mejlis, gikk bare 11 til opposisjonen. Resten ble fordelt mellom regjeringspartiet Yeni (nye) Aserbajdsjan og «uavhengige» representanter, som antas å ha tette bånd til regimet. Både opposisjonen og internasjonale observatører har fremsatt anklager om valgfusk, men regjeringspartiet kontrollerer statsapparatet, og Samveldet av uavhengige stater (SUS) har godkjent valgresultatet. Protester mot uregelmessigheter vil ikke føre til særlige endringer i Aserbajdsjans politiske liv.
Etter de fredelige, pro-demokratiske revolusjonene i nabolandene Georgia, Ukraina og Kirgisistan i forbindelse med omstridte valg, forventet mange et lignende scenario også i andre tidligere sovjetrepublikker. Ilham Alijev var imidlertid overbevist om at hans regime ikke sto i fare for å bli kastet. Da han ble spurt av en journalist om en revolusjon var mulig i Aserbajdsjan, svarte han resolutt: «overhodet ikke!» og tilføyde at «alle nasjoner har sin egen historie».¹
Alijev-familien har spilt en sentral rolle i den moderne aserbajdsjanske statens historie. I mesteparten av de siste 36 årene har denne familien sittet med makten og formet landets politiske landskap. Alijev-familiens herredømme begynte med at den tidligere KGB-agenten Hejdar Alijev ble utnevnt til førstesekretær i det aserbajdsjanske kommunistpartiet i 1969 og ble medlem av det sovjetiske politbyrået i 1982.
Han ble tvunget til å trekke seg i 1987 under Mikhail Gorbatsjovs styre, i forbindelse med perestrojkaen og forsøket på å reformere de Bresjnev-influerte og gjennomkorrupte administrasjonene i sovjetrepublikkene. Reformene skulle imidlertid vise seg å skape ustabilitet. Aserbajdsjan havnet i konflikt med nabolandet Armenia om fjellområdet Nagorno-Karabakh. I tillegg brøt det ut intens maktkamp i hovedstaden Baku mellom de lokale herskerne og Den aserbajdsjanske folkefronten (PFA), som hadde fått vind i seilene.
Opposisjonens svake stilling i dagens Aserbajdsjan skyldes i stor grad PFAs mislykkede regjeringsperiode fra 1992-93, ledet av den tidligere dissidenten Abulfaz Eltsjibey. Hans korte tid ved makten ble preget av økonomisk nedgang, vanstyre og massearbeidsløshet. Det nye lederskapet skiftet også landets utenrikspolitiske tyngdepunkt fra Moskva til Ankara. De kom også med erklæringer om en sammenslåing av nord- og sør-Aserbajdsjan [som ligger i Iran], som vakte sterk bekymring i Teheran.² I tillegg eskalerte konflikten om Nagorno-Karabakh. Etter først å ha vunnet flere seire og okkupert den nordlige delen av Nagorno-Karabakh, ble aserbajdsjanske styrker nedkjempet. Dette førte til kaos, ikke bare ved fronten, men også i Baku.
Det var i denne situasjonen Hejdar Alijev vendte tilbake til Baku og på behendig vis tok tilbake den politiske kontrollen over republikken. Han la grunnlaget for den moderne aserbajdsjanske staten. Etter først å ha satt i gang en massiv kampanje ved fronten i Nagorno-Karabakh, inngikk han i mai 1994 en våpenhvileavtale med Armenia, som fortsatt holdes i hevd.
Deretter sørget han for å undertrykke de væpnede gruppene som hadde oppstått under krigen, og etablerte i den forbindelse en sterk politistyrke som fortsatt er en av pilarene til den aserbajdsjanske staten. I september samme år undertegnet han en omfattende oljeavtale for utvinning av aserbajdsjansk olje med et konsortium ledet av British Petroleum, verdt åtte milliarder dollar. Disse elementene – status quo i Nagorno-Karabakh, en sterk politistat og store oljeinntekter – er fremdeles de tre viktigste pilarene til den aserbajdsjanske staten.
Etter sin død i 2003 er Hejdar Alijev blitt gjenstand for stadig større persondyrking. Hans portrett finnes overalt, ved siden av portrettene av sønnen, den unge presidenten. I taler og dokumenter omtales Hejdar Alijev som grunnleggeren av det moderne Aserbajdsjan, og får æren for å ha bygd opp landets institusjoner. Da en gruppe forskere som arbeidet med Aserbajdsjans nasjonale leksikon, gjorde en «tabbe» og beskrev 70-tallet som en periode preget av «stagnasjon» og utstrakt korrupsjon, ble de kalt inn på teppet av Ilham Alijev. Etter en skarp irettesettelse ble de beordret til å revidere fremstillingen.³
Tadeusz Swietochowski er en anerkjent spesialist på Aserbajdsjans moderne historie. Han er ikke overrasket over fremveksten av et herskende dynasti, det første i sitt slag i et postsovjetisk land. Han påpeker i den forbindelse at slagordet om «stabilitet», som både far og sønn Alijev har fokusert på, «appellerer til store deler av det aserbajdsjanske samfunnet». For øvrig har Ilham Alijev «arvet en bred politisk basis i form av regjeringspartiet Yeni Aserbajdsjan. Familien, regionale bånd og klantilhørighet spiller også en viktig rolle, og er et fremtredende trekk ved det politiske liv i Aserbajdsjan,» tilføyer Swietochowski.
Alijev-familien og en rekke andre sentrale personer innen statsapparatet kommer fra Nakhitsjevan [autonom republikk i Aserbajdsjan, overs. anm.] eller er født i Armenia. De omtales derfor som «Nakhitsjevan-klanen». Swietochowski understreker også at «det faktum at Ilham Alijev ikke har noen politisk karriere fra Sovjet-perioden, kan være fordelaktig for ham – også sammenlignet med noen av opposisjonslederne som er kjent som Sovjet-dissidenter».
Da Hejdar Alijevs helse begynte å skrante, skjøv den herskende eliten i Aserbajdsjan frem sønnen som hans etterfølger.⁴ Ilham Alijev vant deretter presidentvalget i oktober 2003 over opposisjonskandidaten Isa Gambar. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) kritiserte gjennomføringen av valget og opposisjonen organiserte beskjedne protester. Men politiet slo ned på demonstrasjonene og fengslet aktivister. De fjernet dermed enhver tvil om at den herskende eliten og dens undertrykkelsesapparat støttet den nye statslederen.
Den uerfarne Ilham var imidlertid avhengig av farens mektige rådgivere. Disse drev nemlig en åpen maktkamp seg imellom. For mens «fargerevolusjonene» spredte seg i flere tidligere sovjetrepublikker, var det derfor tvil om hvorvidt deler av den herskende eliten ville hoppe over til opposisjonen.
Utover våren 2005 inntraff imidlertid en rekke hendelser som isolerte opposisjonen og skapte en atmosfære preget av frykt og usikkerhet. Det startet i mars 2005 med drapet på Elmar Huseynov, en kjent journalist og skarp kritiker av regimet. Deretter distribuerte myndighetene videoopptak av Ruslan Bashirli, leder for en opposisjonell ungdomsbevegelse, som forega å vise at han tok imot penger fra armenske etterretningsoffiserer. Dette utløste en skandale, og på toppen av det hele anklaget regimet ham for å få støtte fra det Washington-baserte National Democratic Institute, for å starte en revolusjon i Aserbajdsjan.
Kort tid etter ble flere toppfolk i statsapparatet arrestert, mistenkt for å planlegge et kupp. Blant de arresterte var ministeren for økonomisk utvikling, Farhad Alijev. Flere andre fikk sparken, deriblant Ali Insanov, helseminister og en av regjeringspartiets grunnleggere, samt stabssjef Akif Muradverdijev. Dette var upopulære personer, og hensikten med «utrenskingen» var utvilsomt å sikre økt oppslutning i befolkningen.⁵
I tillegg til en svak opposisjon og et lojalt apparat, styrkes Ilham Alijevs posisjon av landets økende oljeinntekter. Etter ti år med oljeboring og åpningen av oljeledningen BTC (Baku-Tbilisi-Ceyhan) i mai 2005, har aserbajdsjansk olje nå begynt å strømme inn på verdensmarkedet. Det tok seks måneder å fylle den 1770 kilometer lange ledningen, som kostet fire milliarder dollar å bygge. Innen 2008 skal den pumpe en million fat per dag, og beregnet ut fra en oljepris på 45 dollar fatet (prisen var 60 dollar i slutten av 2005), kan Aserbajdsjan innkassere oljeinntekter på hele 160 milliarder dollar – et kolossalt beløp tatt i betraktning at landets statsbudsjett for 2005 lå på to milliarder dollar.⁶
Er Aserbajdsjan i stand til å håndtere så store mengder utenlandsk valuta? Nei, mener Thierry Coville, assosiert forsker ved Frankrikes nasjonale forskningssenter (CNRS) og spesialist på olje- og gassøkonomier: «Det største problemet oljeøkonomier står overfor, er både å bygge opp en parallell økonomi som ikke bygger på olje og gass, samt å bruke oljeinntekter på utvikling av infrastruktur og velferd. Flere land tenderer imidlertid mot å bruke oljeinntektene på klientellisme og kjøp av politiske tjenester;» sier Coville.
Alijev-dynastiets skjebne vil avhenge av måten oljeinntektene forvaltes på, og dette vil også forme landets fremtid. Eksperter advarer mot at landet kan bli offer for såkalt «hollandsk syke» – der en økonomi avhenger av olje- og gassproduksjon som skaper en sterk nasjonal valuta og gjør andre sektorer lite utviklingsdyktige eller lønnsomme.
Oljen utgjør allerede nå 80 prosent av Aserbajdsjans eksport.⁷ I valgkampen kom imidlertid Ilham Alijev med løfter om å prioritere kampen mot korrupsjon, skape 200 000 arbeidsplasser og redusere fattigdommen. Ifølge offisielle tall lever 40 prosent av befolkningen fortsatt under fattigdomsgrensen.⁸
Det kommer også stadig flere faresignaler om en ny krig, finansiert av oljepenger, for å vinne tilbake Nagorno-Karabakh. Mens Aserbajdsjan under Hejdar Alijev forsøkte å forhandle frem en fredsavtale, fremholdes det fra hovedstaden Baku på ny prinsippet om landets territoriale integritet. De krever at Nagorno-Karabakh skal ligge under aserbajdsjansk styre. Armenerne i Nagorno-Karabakh ønsker imidlertid selvstyre, og får støtte fra Armenia. De to nabolandene har praktisk talt ingen kontakt seg imellom, bortsett fra sporadiske møter mellom landenes utenriksministere.
Baku frykter at de siste årenes utvikling på Balkan, fremfor alt den internasjonale støtten til uavhengighet for Kosovo, har skapt presedens for hvordan etniske og territoriale konflikter skal løses. Aserbajdsjanske myndigheter har ikke desto mindre gitt klar beskjed om at de igjen vil ty til militære midler dersom diplomatiet ikke fører frem. Landet har økt sine militærutgifter betraktelig den siste tiden, fra 175 millioner dollar i 2004 til 300 millioner i 2005. Ilham Alijev lovte nylig i en tale å doble militærbudsjettet til 600 millioner dollar i 2006. I så fall vil Aserbajdsjans militærbudsjett være like stort som hele statsbudsjettet til Armenia.⁹
Aserbajdsjanske myndigheter ser med uro på flyttningen av russisk militært utstyr fra de tidligere russiske basene i Georgia til Gyumri i Armenia. Etter at USA trakk seg tilbake fra sine militærbaser i Usbekistan, gikk det rykter om samtaler mellom Washington og Baku om etablering av en amerikansk flybase i Aserbajdsjan, til bruk for USAs operasjoner i Sentral-Asia.¹⁰
Kommer oljen til å nøre opp under et våpenkappløp i Kaukasus? Opinionen i Aserbajdsjan og Armenia går i diametralt motsatt retning når det gjelder Nagorno-Karabakh: Flertallet av armenerne mener at konflikten stort sett er over og at de har gjenopprettet en historisk rettferdighet. For aserbajdsjanerne har Nagorno-Karabakh derimot blitt et symbol for en krenket nasjonal stolthet som krever oppreisning.
Mot slutten av 1800-tallet var Baku en viktig oljeby, og i år 1900 var Aserbajdsjan en av verdens største oljeprodusenter. Landet opplever nå sin andre oljeboom, som vil føre til store endringer for hele landet. På begynnelsen av 90-tallet emigrerte flere hundre tusen aserbajdsjanere til Russland av økonomiske årsaker. I dag emigrerer befolkningen internt i landet, fra nedgangstruede regioner og inn til hovedstaden. Ifølge enkelte anslag bor nå halvparten av den aserbajdsjanske befolkningen i Baku og omegn.
Samtidig befinner Aserbajdsjan seg midt i en virvelvind av geopolitiske endringer: skvist mellom sitt problematiske forhold til Armenia og en allianse med det «revolusjonære» Georgia, mellom Tyrkia og Iran, og mellom USAs militære ambisjoner og Russlands forsøk på å opprettholde sin innflytelse. Oljeinntektene vil utvilsomt konsolidere samarbeidet på toppnivå og minske det eksterne presset for politiske reformer. Mindre sikkert er det om oljen vil bidra til reformer som kan føre til sosiale endringer på lang sikt.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:

1 Aida Sultanova, «Azerbaijan's Discontent Unlikely to Swell», Associated Press, Baku, 29. juni 2005.
2 «Sør-Aserbajdsjan» består av tre provinser i det nordvestlige Iran, med Tabriz som viktigste by og en aserbajdsjansk-talende befolkning på anslagsvis tolv millioner.
3 En detaljert beskrivelse av møtet mellom president Alijev og forskerne ble publisert på nettstedet til day.az 9. april 2004. Se http://day.az/news/politics/6292.html
4 Vicken Cheterian, «Succession ouverte en Azerbaïdjan» (Åpent om etterfølgelse i Aserbajdsjan), Le Monde diplomatique, fransk utgave, oktober 1999.
5 Nick PatonWalsh, «Azerbaijan Ministers Accused of Coup Plot», The Guardian, 21. oktober 2005, www.guardian.co.uk/international/story/0,3604,1597349,00.html
6 Shahin Abbasov og Khadija Ismailova, «Pipeline opening helps spur political opposition in Azerbaijan», Eurasianet, 6. juni 2005. www.eurasianet.org
7 «The Oil satrap: Face Value», The Economist, London, 11. juni 2005.
8 Under parlamentsvalgkampen i 2005 erklærte Ilham Alijev: «Fattigdommen i Aserbajdsjan har falt fra 49 til 40,2 prosent de to siste årene». Tass, Baku, 12. mai 2005.
9 Azer Tag, Bakou, 20. desember 2005.
10 Le Monde, 5. november 2005.
(…)