Moderne kunst er noe søppel

Et lite barn stabber bekymringsløst av sted under en blå himmel med rumpa bar, uten sko eller bleier. Denne røft malte scenen er plassert innenfor en oppmalt grense hvor det står skrevet : «For et liv uten tannlege». Men på linje med døden og skatten, er smerte uunngåelig. Barnet har trøbbel i vente.

Dette forvarselet om hva livet har å by på får oss til å trekke på smilebåndet, og likeså det fåfengte ønsket som følger med. Maleriet er ondt og morsomt, og måten det er utført på er tilfeldig og tragikomisk. Vi kunne se Martin Kippenbergers maleri fra 1984 som et eksempel på «bad painting», mens det egentlig holder en skjør balansegang mellom falsk uskyldighet, vemodig lengsel og slapstick-kynisme. Mange av Kippenbergers arbeider oppleves slik, de veksler mellom optimisme og smerte, det lattervekkende og tannpine.
Kippenberger ble født i 1953 og døde 44 år gammel, en vakker mann som hadde lagt seg ut og blitt uflidd. Han var et barn som alltid gikk sine egne veier og som alltid rotet seg opp i bråk. I 1983 laget han et pappskilt med påskriften «Vær så snill, ikke send meg hjem» som han hang i en snor rundt halsen. Senere malte han seg selv med dette skiltet, som et etterlatt, voksent jødisk barn som ventet på at kindertransporten skulle komme og hente ham. Kippenberger var bestandig syk av hjemlengsel og ble syk av å være hjemme.
Da han ble anklaget for nynazistiske sympatier av en tysk kritiker sent på 80-tallet, laget han flere utstillingsdukke-skulpturer av seg selv. De fikk tittelen Gå i skammekroken, Martin. Du burde skamme deg, og ble stilt opp vendt inn mot veggen. Som med det humoristiske aspektet ved Maurizio Cattelans skulpturer, går det en klar rød tråd av avsky gjennom Kippenbergers arbeider. En avsky som er rettet både mot kunstverdenen (som han var en konsumerende deltaker i), mot tysk etterkrigskultur, mot andre kunstneres prektighet og meningsløsheten ved det meste innen kunsten (som hans egen produksjon kunne ses som et parodisk eksempel på), samt mot ham selv. En mulig utvei var å gjøre hans kunst enda mer meningsløs, mer toskete og opplagt og dummere enn noen annens.
Paradoksalt nok jobbet han utrettelig, og yrte av ideer og trassig energi. Han produserte et enormt antall malerier, tegninger, skulpturer, installasjoner, plakater og bøker. Han samlet på kunst, etablerte klesfirmaer og nattklubber, og førte kunstverdenen bak lyset flere ganger. Han var en ener i improvisasjon. Siden han døde i 1997, har det vært arrangert over 20 separatutstillinger med hans arbeider, og utstillingen ved Tate Modern – som går videre til Düsseldorf – er den andre retrospektive Kippenberger-mønstringen jeg har skrevet om i løpet av de to siste årene (den forrige ble holdt i Nederland).
Kippenberger blir ofte sett som en motsats til Joseph Beuys. Beuys mente at alle og enhver var kunstner. Kippenberger ga tittelen Enhver kunster er et menneske til et maleri som viste en kunstner korsfestet på et staffeli. Han laget flere groteske portretter av Beuys’ mor. Mens Beuys tok i bruk fett, og Sigmar Polke påkalte høyere makter og «magic mushrooms» i sin kunst, kalte Kippenberger ett av sine verk Malt påvirket av Spagetti nr 7. Selv om man ikke kan se bort fra det faktum at Polkes 60-tallsbilder var et av utgangspunktene for Kippenbergers arbeid.
Alt dette kan høres ut som bruk-og-kast-kunst basert på billige poenger, produsert av en selv-proklamert «enfant terrible» som frydet seg over et klosset uttrykk. Det er både sant og uriktig. Hele Kippenbergers karriere var en snublende vandring fra det ene til det andre. Om hans kunst var bedrøvelig, bitter, kynisk, irriterende, morsom, overstrømmende og gripende, var Kippenberger selv utagerende, skrålende, ofte full, tidvis aggressiv, tidvis høflig, følsom, intelligent og bøllete. Han knyttet til seg mange trofaste venner og skaffet seg mange fiender.
Han var en selvmotsigende person, en ikonoklast som – ikke ulikt Werner Fassbinder – skapte kaos rundt seg. Likefullt forlangte han lunsj klokken 12 «presis!» og en ettermiddagslur klokken 15. Han trodde ikke det kunne gjøres noe nytt innen kunsten, men hans originalitet skinte likevel gjennom. Han sto i sentrum for sin egen kunst, hvor han alltid deltok, spilte en rolle. «Jeg er handelsreisende,» fastholdt han. «Jeg selger ideer» – selv om ikke ideene var hans egne. Og hvem eier egentlig ideer? Det er hva man gjør ut av dem som betyr noe.
Henry Moore og Barbara Hepworth fikk ideen til å skjære hull i sine figurer. I 1985 laget Kippenberger fengslende, grufullt malte utgaver av disse i isopor og kalte dem Hunger Family. En opplagt gag, men hullene gaper imot en med reddsomt vidd.
I et maleri fra tidlig 80-tall ser vi kunstneren sitte avslappet på en sofa, ulastelig antrukket i dress. Han later til å være uvitende om, eller helt uanfektet av, at sofaen er dumpet på et gatehjørne i New York, midt blant en haug søppelsekker. Bildet inngår i serien «Kjære kunstner, mal for meg». Kippenberger leverte fotografier til en skiltmaler i Berlin og fikk ham til å lage de fotorealistiske maleriene. Så der sitter kunstneren, elegant antrukket midt blant søppelet (se forsiden av avisen). På 90-tallet fikk han sin britiske assistent, Merlin Carpenter, til å lage en rekke malerier for seg. Kippenberger var ikke fornøyd med bildene, ødela dem og kastet dem i en hjemmelaget søppelcontainer – som dermed ble kunstverket, omgitt av fotografier av maleriene før de ble destruert. Slik var hans oppfatning av kvalitetskontroll. «Jeg slikker ikke staffeliet oppetter ryggen,» som han en gang sarkastisk bemerket.
Men deres kjappe skrøpelighet og klovnaktighet til tross, er bildene – når han malte dem selv – bedre enn de gir seg ut for, og viser et talent rettet inn mot selvsabotering. På et merkelig vis hadde han et flott strøk og var en dyktig tegner, selv når han tegnet selvportrett hvor han banket spikrer i neseborene. Mange av tegningene hans er laget på hotellskrivepapir og barregninger, som kan gi inntrykk av at han levde et liv i luksus på verdens femstjernershoteller – mens han i virkeligheten overnattet på knapt halvparten av disse stedene. Men han var ofte på farten, til Spania, Brasil, California, hvor han leide og utstyrte leiligheter, og så arrangerte utstillinger for å betale for det hele. Han førte til dels en gammeldags bohemtilværelse.
Nå for tiden kan man nesten ikke unngå Kippenberger. Han dukker opp overalt, selv om han hadde bare én separatutstilling i London mens han levde. I sitt essay i katalogen forklarer utstillingens kurator ved Tate, Jessica Morgan, dette med det hun anser som Londons manglende kjennskap til Kippenberger i hans levetid. Dette er ikke riktig, like lite som det er tilfelle at London har oversett andre kunstnere i Kippenbergers krets, som Michael Krebber og Georg Herold. Det var mye kontakt mellom London, Køln og Berlin på 80- og 90-tallet. Det var kanskje ikke nok penger å hente i London for Kippenberger, slik at han derfor holdt seg borte. Det Morgan beskriver som Londons antatte insularitet og uvitenhet om retningen innen tysk kunst i de to siste tiår er en misoppfatning som gjør både hennes lesere og hennes ellers grundige vurdering av Kippenberger en bjørnetjeneste.
Det beste essayet i katalogen er skrevet av Kippenbergers yngre søster Susanne. Hun beskriver broren som en romantiker som «ville ha en happy end». Denne korte biografien er svært rørende. Kippenberger ville endog gi en lykkelig slutt på Franz Kafkas uavsluttede roman Amerika. Kippenbergers løsning fikk sitt uttrykk i form av en plasskrevende installasjon, som utgjør høydepunktet i Tate Moderns retrospektive utstilling. Omlag 50 stoler og bord står plassert på en grønn matte som er streket opp som en fotballbane. Samlingen av møbler – som omfatter designklassikere fra det 20. århundre, stoler og bord som er «tilpasset» enten av andre kunstnere eller gjort om av Kippenberger selv – er satt opp som til intervjuer. Hovedpersonen i Kafkas roman søker på en stilling som er avertert ledig ved «verdens største teater». «Den som vil bli kunstner bør registrere seg,» står det i annonseteksten.
Kippenbergers arrangement av bord og stoler skaper uvirkelige, ubehagelige settinger, som hver i seg selv utgjør et skulpturelt tablå. Her fins det stoler av Eames og Jacobsen, på et bord står glass fylt med kroppsdeler (på disse projiseres det filmopptak av «snakkende hoder» av kunstneren Tony Ousler), noen stoler har afrikanske utskjæringer, under noen bord står Kippenbergers egne malerier stablet bort, et metallbord er tilsølt med tykk maling og klebrig silikon. Midt i det hele står vaklevorne, konsentrasjonsleirlignende vakttårn og et badevakttårn. Dessverre får ikke besøkende gå omkring inne i installasjonen, men må nøye seg med å betrakte det hele fra plassene ved sidelinjen, som publikum under en kamp.
Mest foruroligende av alle er de motoriserte utskytingssetene som farer langs et sirkulært spor, i bane rundt en enorm modell av et speilegg. Det hele er selvfølgelig en modell av kunstverdenen, men det ser ut som et torturanlegg. Jeg ser for meg Nicholas Serota og direktøren ved Tate Modern, Vicente Todoli, sitte fastspent og bli slynget rundt med ufattelige G-krefter. Det tror jeg Kippi hadde likt. Det hadde gitt en happy end.
© Diplo / Guardian Newspapers Limited 2006
Martin Kippenberger vises i Tate Modern, London SE1, fram til 14.mai 2006.

Billedtekst :
«Jeg er handelsreisende» ….Martin Kippenbergers «Vær så snill, ikke send meg hjem».