//

Rene terroristfabrikker?

President Musharraf var nylig på besøk i Norge. Ifølge enkelte gjør Musharraf bare alt Vesten ønsker, og bryr seg ikke om folket i Pakistan. Men hva med de religiøse skolene i landet, såkalte Madrasaer? I Pakistan er det bare 42 prosent som kan lese og skrive. Nesten-kollapsen i det offentlige skolesystemet betyr at mange av landets fattigste har ikke noe annet valg enn å sende barna til en religiøse skole. Men den tolerante, sufi-inspirerte varianten av islam har gått av moten. Den religiøse skolen Haqqania er eksempelvis blitt anklaget for å ha inspirert til Taliban-regimets brutale, ultrakonservative praktisering av islamsk lov. Le Monde diplomatique besøkte den. Er mange av disse skolene–der koranundervisning gis med en klart politisk orientering–bastioner for religiøs, intellektuell og noen ganger militær motstand mot Pax Americana?

Like før fire unge britiske muslimer, tre av dem av pakistansk opprinnelse, sprengte seg selv i lufta på t-banen i London 7. juli 2005, reiste jeg langs Indus-elva til Akora Khattack i Nordvestlige grenseprovinsen i Pakistan. Her, tett ved den bråkete, trailerdundrende motorveien til Islamabad, ligger Haqqania, en av de mest radikale av de religiøse skolene (madrasaer).

Mange Taliban-ledere, deriblant Mulla Omar, ble utdannet ved denne skolen, og den er blitt anklaget for å ha inspirert til Taliban-regimets brutale, ultrakonservative praktisering av islamsk lov. Det er imidlertid ingenting som tyder på at skolen skammer seg over sine tidligere elever: Skolens direktør, Maulana Sami ul-Haq, skryter fortsatt av at hver gang Taliban-regimet sendte ut en appell om forsterkninger, stengte han rett og slett skolen og sendte studentene sine ut for å kjempe.
Akora Khattack representerer dermed på mange måter alt det amerikanske ledere frykter og misliker mest i denne regionen, en bastion for religiøs, intellektuell og noen ganger militær motstand – som med Taliban – mot Pax Americana.
Det var sandstorm da vi krysset Indus-elva rett nedenfor de massive murene rundt Attock-festningen, som en gang var skansen som beskyttet India mot afghanske plyndringstokt. Langs veikanten sto popler på rekke og rad, og i horisonten tronet de blå Margalla-høydenes taggete dragerygger. Vi passerte en kirkegård, der de grønne gravflaggene vaiet i vinden. Noen kilometer bortenfor elva sto en gruppe falleferdige bygninger i betong, en slags moderne variant av Mughal-arkitektur: Haqqania.
Klesvask hang til tørk fra tak og verandaer i sovesalblokkene, og gårdsplassen var full av travle studenter – alle unge menn, med turban og kraftig skjegg. Sami viste seg å være en overraskende livlig og munter person, tatt i betraktning at han antas å være et ikon for anti-vestlig hat. Han hadde på seg en blå frakk med Dickens-aktig snitt, og hans omhyggelig trimmede skjegg var vågalt nok farget med henna. Ansiktet var skarpskårent, med kraftig nese og øyne omkranset av smilerynker. Jeg ble geleidet inn på hans kontor og presentert for hans to år gamle barnebarn, som lekte fornøyd med en heliumballong.
Samis ansikt lyste opp da jeg bemerket at det ikke var noe som tydet på at Haqqania var blitt utsatt for president Musharrafs trusler om å slå ned på sentre for islamistisk radikalisme: «Det der er kun ment for amerikansk forbruk,» lo han muntert. «Det er bare medieerklæringer. Ingenting har skjedd.» Men syntes han ikke at klimaet var vanskelig for tiden? «Vi har en solid posisjon. Bush har fått hele den islamske verden til å våkne. Vi er takknemlige overfor ham.» Smilet ble enda bredere: «Vår jobb er å spre islamsk ideologi. Vi tilbyr gratis utdannelse, gratis klær og bøker. Vi gir til og med gratis losji. Vi er de eneste som gir de fattige utdanning.»
Han tok en pause og smilet bleknet: «Desperasjonen blant folk er så stor, de har fått nok av de gamle framgangsmåtene i Pakistan, nok av de sekulære partiene og hæren. Det er så mye korrupsjon. Musharraf angriper bare muslimer og gjør alt Vesten ønsker. Han bryr seg ikke om folket i Pakistan. Så nå leter alle etter svar i islam – og vi kan hjelpe dem med det. Vårt islamske system er det eneste som gir rettferdighet.»
Enten man liker det eller ikke, er den politiske holdningsendringen som Sami ul-Haq har registrert fra sin skole i Akora Khattack, i ferd med å forplante seg over hele Pakistan. En rapport fra innenriksdepartementet i etterkant av 11. september 2001 avdekket at antallet religiøse skoler i Pakistan er 27 ganger så stort som i 1947: Da landet ble selvstendig var antallet 245, i 2001 hadde det økt til 6870.1
En betydelig andel av disse skolene er drevet av, eller har koblinger til, Muttahida Majlis-e-Amal (MMA), en allianse av islamistiske partier. Med Sami ul-Haq som visepresident, har MMA nettopp innført et talibanlignende regime i den Nordvestlige grenseprovins som alliansen kontrollerer. De har nedlagt forbud mot offentlig framføring av musikk og all form for representasjon av menneskekroppen.
Det eneste unntaket er underlig nok portrettet av Colonel Sanders – grunnleggeren av Kentucky Fried Chicken – utenfor kjedens restaurant i Peshawar. Årsaken skal vissnok være at oberstens skjegg anses for å være passende islamsk, og at han derfor unnslipper ikonoklasmen som gjelder alle andre steder.
De islamske partiene er temmelig klare på hvilke fordeler det kan ha for dem å kontrollere utdanningsinstitusjoner. Hovedkvarteret til partiet Jamaat-e-Islami i Lahore fungerer for eksempel også som religiøs skole, der to hundre studenter får koranundervisning med en klart politisk orientering. En talsmann for partiet var svært eksplisitt om dette de vi snakket med ham: «Den politiske transformasjonen som våre skoler driver fram, er i ferd med å få en massiv effekt på Pakistans framtid. De islamske partienes suksess den siste tiden skyldes i stor grad arbeidet vi gjør i våre skoler.»
Dette har ført til en radikalisering av de religiøse holdningene over hele Pakistan: den tolerante, sufi-inspirerte varianten av islam som kalles barelvi, er gått fullstendig av moten, til fordel for en rask oppblomstring av de mer rigide og politiserte trosretningene deobandi, wahhabi og salafi.
Den raske økningen i antallet religiøse skoler startet mens general Zia ul-Haq2 satt med makten i Pakistan, under den afghanske jihad på 80-tallet, og ble hovedsakelig finansiert av Saudi-Arabia. Selv om noen av skolene ikke besto av særlig mer enn enkeltrom i tilknytning til landsbymoskeer, er andre betydningsfulle institusjoner i dag: deriblant Dar ul-Uloom i Balutsjistan, som hvert år tar imot 1500 internatelever og ytterligere 1000 gutter som ikke bor på selve skolen.
Til sammen kan det være så mange som 800 000 elever i Pakistans religiøse skoler – disse skolene utgjør et eget, gratis, islamsk utdanningssystem ved siden av det kriserammede offentlige skolevesenet. Det offentlige utdanningsbudsjettet i Pakistan representerer ikke mer enn 1,8 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. 15 prosent av skolene har ikke skikkelige undervisningslokaler, 40 prosent har ikke innlagt vann og 71 prosent er uten strøm.
Fraværet blant lærerne er høyt, og i praksis eksisterer mange av disse skolene bare på papiret. Da Imran Khan – cricketkapteinen som har gått inn i politikken – undersøkte de offentlige skolene i sin valgkrets i 2004, oppdaget han at 20 prosent av de registrerte skolene rett og slett ikke fantes, og at 70 prosent var stengt store deler av tiden.
Pakistan ligger bemerkelsesverdig langt etter India når det gjelder utdanning: 65 prosent av befolkningen i India kan lese og skrive, og antallet øker for hvert år. I Pakistan er det bare 42 prosent som kan lese og skrive, og andelen synker. I stedet for å investere i utdanning, bruker landets militære regjering penger på en ny generasjon amerikanske F-16-fly til luftvåpenet. Nesten-kollapsen i det offentlige skolesystemet betyr at mange av landets fattigste som ønsker en bedre framtid for sine barn, ikke har noe annet valg enn å sende dem til en religiøs skole – der de er garantert en rigid og tradisjonell, men like fullt gratis, utdanning.
Disse skolene er i dag antakelig mer dominerende i Pakistan enn de er andre steder, men den samme trenden finnes over hele den muslimske verden. I Egypt økte antallet utdanningsinstitusjoner som hører inn under det islamske universitetet al-Azhar i Kairo fra 1855 i året 1986 til 4314 ti år senere. Saudi-Arabia har økt sin pengestøtte, og bruker for eksempel i dag en million dollar per år på bygging av nye religiøse skoler bare i Tanzania. I Mali går en fjerdedel av barneskoleelevene på disse skolene.
Sett i denne sammenheng reiser Sami ul-Haq og hans skoler en rekke viktige spørsmål: I hvor stor grad er disse skolene årsaken til problemene som kulminerte med attentatene 11. september 2001? Er skolene ingenting annet enn rene terroristfabrikker? Bør Vesten presse USA-vennlige stater som Pakistan og Egypt til å stenge disse skolene?
I panikken som rådet etter de islamistiske angrepene mot USA, virket svarene på disse spørsmålene åpenbare. Colin Powell og Donald Rumsfeld, som ikke var kjent for å ha sammenfallende syn i utenrikspolitikken, var skjønt enige om hvilken trussel skolene utgjorde. I 2003 formulerte Rumsfeld spørsmålet slik: «Klarer vi å fange, drepe, nøytralisere eller avskrekke flere terrorister per dag enn skolene og de radikale religiøse kreftene rekrutterer, trener og sender ut for å angripe oss?» Et år senere beskrev Colin Powell disse skolene som utklekkingsanstalter «for fundamentalister og terrorister».
Da det ble kjent at tre av de fire selvmordsbomberne på t-banen i London hadde vært i Pakistan i løpet av året før attentatet, var britisk presse raskt ute med å følge den amerikanske linjen på skolene. Sunday Telegraph var så hjelpsomme å oversette det arabiske ordet madrasa med terroristisk «treningsskole» (i virkeligheten betyr det bare «skole»).
Det er imidlertid fortsatt usikkert hvorvidt disse selvmordsbomberne faktisk besøkte noen religiøse skoler mens de var i Pakistan. Ifølge kilder fra statsministerens kontor i Downing Street finnes det ingen bevis for at de gjorde det. Derimot finnes det betydelige indikasjoner på at trioen ble radikalisert i Yorkshire, gjennom den islamistiske litteraturen og videoene de fikk tak i under disk på sin lokale islamske bokhandel. Og selv om det nå er brakt på det rene at gruppen tok kontakt med Al-Qaida i Pakistan, er det ingen grunn til å tro at det skjedde via noen religiøse skoler.
Forbindelsen mellom skolene og internasjonal terrorisme er ikke så soleklar som det ofte blir gitt inntrykk av, og ny forskning har utfordret den intellektuelt tvilsomme teorien om at skolene ikke er annet enn opplæringssentre for Al-Qaida. Det er ingen tvil om at mange av disse skolene er fundamentalistiske og bokstavtro i sin tilnærming til de hellige skrifter, samt at mange tilhører de mest hardbarkede tankeretningene innen islam. Få av dem gjør noe forsøk på å forberede sine elever på å fungere i et moderne, pluralistisk samfunn.
Det er også sant at noen skolerkan ha direkte koblinger til islamsk radikalisme og i noen tilfeller til voldelige aksjoner. Akkurat som det finnes jeshivas (jødisk institusjon for høyere religiøse studier, overs. anm.) i bosettingsområder på Vestbredden som er kjent for vold mot palestinerne, og serbiske klostre som skjulte krigsforbrytere etter våpenhvilen i Bosnia. Det anslås at opptil 15 prosent av Pakistans religiøse skoler oppmuntrer til voldelig jihad, mens noen få av disse sies å organisere hemmelig militær trening. Skoleelever deltok i de hellige krigene i Afghanistan og Kasjmir, og har ved flere anledninger vært innblandet i voldshandlinger, spesielt mot den sjiamuslimske minoriteten i Karachi.
Det blir imidlertid stadig tydeligere at det å produsere kanonføde for Taliban og å utdanne lokale, sekteriske bøller overhodet ikke er det samme som å produsere teknisk avanserte Al-Qaida-terrorister som er i stand til å utføre sofistikerte angrep, som dem mot USS Cole, de amerikanske ambassadene i Øst-Afrika, World Trade Center og t-banen i London.
En rekke nye studier understreker nødvendigheten av å skille grunnleggende mellom skolens studenter – for en stor del gudfryktige landsbyfolk fra fattige miljøer og med liten teknologisk kompetanse – og de salafistiske jihadistene som planlegger Al-Qaida-operasjoner verden over. Sistnevnte er gjerne kosmopolittiske, politisk bevisste og har middelklassebakgrunn, og de fleste av dem viser seg å ha sekulær og teknisk utdannelse. Verken Osama bin Laden eller noen av mennene som utførte attentatene mot USA eller Storbritannia hadde bakgrunn fra disse skolene eller var kvalifisert som geistlige.
Media har ofte beskrevet mennene som planla og utførte angrepene 11. september, som «middelalderske fanatikere». Det ville være riktigere å beskrive dem som forvirrede, men høyt utdannede fagfolk med middelklassebakgrunn. Mohammed Atta var arkitekt, Ayman al-Zawahiri, bin Ladens nestkommanderende, var barnekirurg, Ziad Jarrah, en av grunnleggerne av Hamburg-cellen, hoppet av tannlegestudiet for å utdanne seg til flyingeniør, og Omar Sheikh, som sto bak kidnappingen av Daniel Pearl (amerikansk journalist som ble drept for åpent kamera i Karachi 2002, overs. anm.), var utdannet ved London School of Economics.
Dette står også sentralt i den beste analysen av globale jihadister som hittil er utgitt: Understanding Terror Networks av den tidligere CIA-agenten Marc Sageman. Han har studert bakgrunnen til 172 terrorister med tilknytning til Al-Qaida, og gjort funn som bestrider de fleste medieklisjeer om hvem som slutter seg til jihad-grupperinger: to tredjedeler har middelklassebakgrunn og universitetsutdannelse; de fleste er fagfolk med teknologisk kompetanse og flere har doktorgrad. De er ikke unge «hotheads»: gjennomsnittsalderen er 26 år, de fleste er gift, og mange har barn. Bare to ser ut til å ha psykiske problemer. Islamsk terrorisme er, i likhet med sine kristne og jødiske forgjengere, i stor grad en borgerlig aktivitet.
Det finnes riktignok flere eksempler på radikale studenter fra disse skolene som har sluttet seg til Al-Qaida: en av dem er Maulana Masood Azhar, leder for jihad-gruppen Jaish-e-Muhammad og en av bin Ladens samarbeidspartnere. Han studerte opprinnelig ved den svært militante religiøse skolen Binori Town i Karachi. Og en elev som hadde avbrutt studiene ved en slik skole, deltok i attentatet mot Musharrafs kortesje i 2003.
Men studenter flest ved slike skoler har ganske enkelt ikke den tekniske ekspertisen som skal til for å utføre den typen avanserte angrep som Al-Qaida har påberopt seg de siste årene. De er som regel opptatt av mer tradisjonelle spørsmål: å utføre religiøse ritualer korrekt, vaske seg på forskriftsmessig vis før bønnen, passe på å ha riktig lengde på skjegget. Slike problemstillinger er en del av pensum i koranundervisningen på skolene. Disse studentene er også opptatt av å bekjempe det de betrakter som anti-islamsk praksis blant andre muslimer: for eksempel det å be ved graven til helgener eller delta i de sjiamuslimske sørgeseremoniene til minne om profetens svigersønn Alis død i striden ved Karbala.3
Deres hovedanliggende er med andre ord ikke å slåss mot ikke-muslimer eller mot Vesten – som de globale jihadistene – men snarere å fremme det de anser som riktig islamsk atferd i hjemlandet, i henhold til den personlige loven som står sentralt i undervisningen på disse skolene.
Blant Al-Qaida-medlemmene er det imidlertid få som ser ut til å ha mer enn den mest elementære kunnskap om islamsk rettslære. Det finnes også mange indikasjoner på at bin Laden selv forakter det han betrakter som en flisespikkende juridisk tilnærming fra skole-utdannede ulemaer (lærde geistlige), og at han anser sin egen grein av voldelig islamisme som bedre egnet til å løse problemene den muslimske verden står overfor.
Dette ble bekreftet like etter attentatene 11. september, da bin Laden fortalte en gruppe saudiarabiske gjester at «ungdommene som utførte operasjonene aksepterte ingen fiqh [islamsk rettsvitenskap] i dens folkelige forstand, men den fiqh som profeten Muhammed brakte med seg.»
Sitatet er svært talende: bin Laden avslører her sin utålmodighet med rettslig opplæring og de nedarvede autoritetsstrukturene innen islam. Underforstått sier han at flykaprerne gjennomførte en effektiv, praktisk handling i stedet for å kaste bort tiden på diskusjoner om lovtekster. Han framstår på den måten som en ufordrer til de religiøse skolene og ulemaene, ved å gå utenom de tradisjonelle, religiøse studiene og se direkte til Koranen for veiledning.
En glimrende diskusjon av hvordan bin Laden har tilranet seg de skole-baserte ulemaenes rolle, finnes i essayet Landscapes of the Jihad4 av Faisal Devji, som underviser ved New School for Social Research i New York. Devji påpeker her hvor uortodoks bin Laden faktisk er, med sin dyrking av martyrer og stadige henvisninger til drømmer og visjoner. Alt dette har bakgrunn i folkelige, mystiske og sjiamuslimske tradisjoner, som de ortodokse sunni-ulemaene lenge har kjempet imot.
I tillegg angriper bin Laden og hans tilhengere «med jevne mellomrom de mest ærverdige prester, og anklager dem for å være slaver av frafalne regimer… De utsteder også sine egne fatwaer, uten å ha utdannelse eller myndighet til å gjøre det.»
Alt dette belyser hvor lite framskreden den vestlige debatten om Al-Qaida fortsatt er. Gang på gang får vi høre at terrorisme skyldes fattigdom og den grunnleggende koranundervisningen som gis i disse skolene. Vi blir fortalt at de som utfører terrorhandlinger er onde galninger som hater vår rikdom og vår frihet, og at det ikke er mulig å diskutere med dem fordi de «ønsker å utslette oss» (som en britisk minister uttalte til BBC etter angrepene i London).
At islamistenes fiendtlighet kan ha sammenheng med USAs Midtøsten-politikk, og spesielt de britisk-amerikanske eskapadene i Irak og Afghanistan, blir stadig benektet. Dette på tross av alt som tilsier at det er tilfelle.
De fleste Al-Qaida-medlemmer er imidlertid høyt utdannede og med eksplisitt politiske målsetninger. Bin Laden har i sine mange kommunikeer vært helt klar på dette punktet. Som han lakonisk bemerket i sin tv-overførte uttalelse som ble sendt samtidig som det siste valget i USA: Hvis det var frihet Al-Qaida ville bekjempe, ville de ha angrepet Sverige. De som planla attentatene 11. september, var ikke produkter av det tradisjonelle islamske utdanningssystemet, selv ikke den mest radikale delen av det. De var utdannet ved vestlige institusjoner.
I debatten om den påståtte forbindelsen mellom religiøse skoler og terrorisme har man hatt en tendens til å se bort fra skolenes lange tradisjoner og ulikhetene mellom dem. Gjennom store deler av islams historie, var disse skolene den viktigste kilden til religiøs og vitenskapelig læring, akkurat som kirkedrevne skoler og universiteter var det i Europa. Mellom det 7. og det 12. århundre brakte de religiøse skolene fram fritenkende begavelser som Al-Biruni, Avicenna og al-Khwarizmi.5
Da de mongolske erobrerne ødela de sentrale institusjonene for islamsk lære på 1200-tallet, flyktet mange intellektuelle til Delhi og gjorde for første gang Nord-India til et viktig kunnskapssenter. Da Mughal-keiseren Akbar kom til makten på 1500-tallet, var pensum i de indiske religiøse skolene en blanding av læresetningene fra det islamske Midtøsten og fra det hinduistiske India. Hinduistiske og muslimske elever studerte derfor både Koranen (på arabisk), Sa'adis sufipoesi (på persisk) og Vedantas filosofi (på sanskrit), i tillegg til etikk, astronomi, medisin, logikk, historie og naturvitenskap. Mange av de mest briljante hinduistiske tenkerne, deriblant den store reformatoren Ram Mohan Roy (1772-1833), var utdannet ved slike skoler.
Etter at den siste Mughal-keiseren Bahadur Shah Zafar ble avsatt i 1858, stiftet en gruppe desillusjonerte lærde en innflytelsesrik, men trangsynt, wahhabi-inspirert skole i Deoban, 16 mil nord for den tidligere Mughal-hovedstaden Delhi. Grunnleggerne av skolen følte at de sto med ryggen mot veggen, og reagerte mot det de betraktet som en degenerering av den gamle eliten. Skolen i Deoband vendte derfor tilbake til grunnleggende koranundervisning, og rensket ut all hinduisme og europeiske elementer fra pensum.6
Dessverre var det disse puritanske deoband-skolene som spredte seg utover Nord-India og Pakistan i løpet av 1900-tallet, godt hjulpet av general Zia ul-Haq og hans saudiarabiske allierte på 80-tallet. Ironisk nok spilte USA også en viktig rolle i å ruste de religiøse skolene til hellig krig i forbindelse med den afghanske jihad. CIA finansierte noen spesielt blodtørstige lærebøker til bruk i disse skolene, produsert av USAs Agency for International Development.
Ifølge en rapport fra Washington Post var disse lærebøkene «fylt av voldelige bilder og militant islamistisk lære». På en side var det for eksempel et bilde av en bevæpnet hellig kriger med hodet blåst av, ledsaget av et koranvers og en hyllest til mujahedin-soldaten som var «lydig mot Allah… Slike menn vil ofre sin rikdom og sitt liv for innføringen av islamsk lov». Da Taliban kom til makten, ble disse lærebøkene distribuert for å brukes i skolen.7
Det er sikkert og visst at mange religiøse skoler i Pakistan har et utdatert pensum: noen underviser fortsatt i Evklids geometri og Galenos' medisin. Man pugger Koranen i stedet for å studere den kritisk, og det er fortsatt stor prestisje knyttet til det å bli en hafiz – en som kan Koranen utenat. I deobandi-skolene lærer elevene fortsatt at solen kretser rundt jorden, og noen har til og med en egen sitteplass for de usynlige islamske åndene, djinnene. Men dette gjelder absolutt ikke alle av disse skolene, mange av dem er overraskende framskredne.
Dar ul-Uloom er den største religiøse skolen i Karachi. Med sine grønne plener ligner skolen en blanding mellom et femstjerners hotell og en moderne universitetscampus. Det er rent og utstråler velstand: frodige parker og palmetrær leder inn mot velholdte undervisningsrom og datasaler. Rundt det hele, bak stillaser, reises nye bibliotek og internater.
Inne er stemningen alvorlig og konsentrert. I rom etter rom sitter studentene på tepper med beina i kors og leser fra Koranen som ligger oppslått på lave bokstativ av tre foran dem. I andre rom hører studentene oppmerksomt på eldre maulanaer som underviser i betydningen av koranversene og hadith-samlingene, overleveringene om profeten Muhammed og hans nærmeste. En datasal er fylt av unge menn med skjegg som strever med å få versjoner av Microsoft Word og Windows XP på urdu og arabisk til å fungere. Avgangselevene forventes nemlig å levere alle sine essays i form av datamaskinskrevne utskrifter. Alle skoler er naturligvis ikke like velutstyrt som denne.
Nesten alle studentene er svært motiverte, vennlige og intelligente, om enn ganske intense. Når jeg spør en av de skjeggete studentene hva slags musikk han hører på på den nye kassettspilleren sin, ser han skrekkslagen på meg: spilleren brukes bare til å høre på prekener. All musikk er forbudt.
Hvor puritansk den enn er, er det helt åpenbart at Dar ul-Uloom i likhet med mange pakistanske slike skoler representerer et enormt viktig utdanningstilbud i et land med høy analfabetisme. De religiøse skolene har ofte en bakstreversk utdanningsfilosofi, men de gir de fattige et reelt håp om en bedre framtid. På enkelte tradisjonelle fagområder, som retorikk, logikk og rettslære, kan undervisningen på skolene være fremragende. Og selv om de generelt er svært konservative, er det bare en liten andel som er militante.
Å stenge disse skolene uten først å ruste opp den offentlige skolesektoren, ville være det samme som å dømme store deler av befolkningen til uvitenhet. Det ville også være å gi muslimene beskjed om å slutte å utdanne seg innen sin religion, noe som neppe er den beste måten å vinne krigen om muslimenes hjerter på.
Man trenger ikke bevege seg langt fra Pakistan for å finne et skolesystem som på en effektiv måte har håndtert problemene både med militantisme og utdanningsmessig tilbakeliggenhet. For selv om India opprinnelig var arnestedet for deobandi-skolene, har ingen slike skoler i India produsert voldelige islamister, så vidt man kjenner til. De er strengt apolitiske og fromme. Noen av de største indiske intellektuelle – som historikeren Muzzafar Alam ved Universitetet i Chicago – er utdannet ved skolene.
En viktig studie av disse skolene i India, Bastions of the Believers av den hinduistiske forskeren Yoginder Sikand, viser hvor framtidsrettede og dynamiske noen av de indiske skolene faktisk er. I den sørvestlige delstaten Kerala fant Sikand for eksempel en kjede av utdanningsinstitusjoner drevet av Mujahid-gruppen, en bevegelse bestående av fagfolk og næringslivsfolk som ønsker å forene moderne kunnskap og det islamske verdensbildet.
Denne gruppen har gått i bresjen for utdanning av muslimske kvinner i Kerala, og i mange av deres skoler er det mange flere jenter enn gutter blant elevene. Intellektuelle fra Mujahid har skrevet mye om kvinners rettigheter ut fra et islamsk perspektiv, og Yoginder Sikand siterer blant andre Zhora Bi, rektor ved en av gruppens skoler: «Islam blir feilaktig oppfattet som en kvinneundertrykkende religion. Gjennom vårt arbeid ved denne skolen, ønsker vi å vise at islam faktisk gir muslimske kvinner større makt.»
Dette ser ut til å bekrefte at det ikke er de religiøse skolene i seg selv som er problemet, men snarere den militante atmosfæren og indoktrineringen som preger en håndfull skoler som er beryktet for sin ultraradikalisme, som skolen Binori Town i Karachi, der elevene lærer at jihadisme er noe legitimt og høyverdig. Det gjenstår å se om general Musharrafs regjering er villig til å gjennomføre de reformene som trengs for å etterligne skolenes suksess i India.

oversatt av G.E.


1 Det er uenighet om det reelle antallet madrasa-skoler i Pakistan, og om hvor stor andel av landets elever som utdannes der.
2 Pakistansk diktator. Styrte fra 1977 til 1988 (døde i en mystisk flyulykke).
3 Jf. utmerket artikkel av Barbara Daly Metcalf, «Piety, Persuasion and Politics: Deoband's Modell of Social Activism» i Aftab Ahmad Malik (red.) The Empire and the Crescent: Global Implications for a New American Century, Amal Press, Bristol, Storbritannia, 2003, s. 157.
4 University of Pennsylvania Press, 2005.
5 Førstnevnte var astronom, filosof og historiker (973-1050), den andre filosof (11. århundre), og den tredje matematiker (9. århundre).
6 En grundig studie av deobandi-madrasaene finnes i Barbara Daly Metcalfs Islamic Revival in British India: Deoband, 1860-1900, Princeton University Press, 1982. Se også Colonisation of Islam: Dissolution of Traditional Institutions in Pakistan New Delhi, Manohar, 1988.
7 For en full gjennomgang av disse lærebøkene, se «From US, the ABC's of Jihad» av Joe Stephens og David B. Ottaway, Washington Post, 23. mars 2002. Tilgjengelig på www.washingtonpost.com/ac2/wp-dyn/A5339-2002Mar22?langugage=printer
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0