Striden om hukommelsen

Hendelser det siste året har vist at Frankrikes ubehag ikke lenger begrenser seg til samtiden. Det var knyttet til aktuelle problemer i landets økonomi og politikk, men omfatter nå også fortiden. Ved å utfordre Frankrikes forhold til historien, har dette ubehaget rørt ved selve grunnlaget for den nasjonale republikanismen. Ikke overraskende har reaksjonen på dette vært en blanding av gaullistisk vingling og postkolonial selvrettferdighet. Men den pågående debatten har også reist noen nyttige og sentrale spørsmål om historiens rolle, og om dens forhold til hukommelse, moral og staten.
Den viktigste hendelsen var den smålåtne tohundreårsmarkeringen av slaget ved Austerlitz, som ble utkjempet mellom Napoleons hær og en russisk-østeriksk hær i 1805 og som lenge ble hyllet som en storslått militær seier i Frankrike. I en artikkel i avisen Le Monde i desember 2005 raste den anerkjente franske historikeren Pierre Nora (mottaker av æreslegionen som ble innstiftet av Napoleon i 1802) mot det han kalte ikke-markeringen av Austerlitz.¹
Nora skrev at dette var et tegn på at Frankrike hadde nådd bunnen av «skam og latterlighet». Han påpekte at britene var i stand til å feire Trafalgar, belgierne Waterloo, og at selv tyskerne planla å markere det de kalte «sitt store møte» med Napoleon i 2006, to hundre år etter hans seire ved Iena og Auerstadt.
Men i Frankrike, ifølge Nora, ville det snart bli umulig å lære franske elever Victor Hugos linjer om å høre «i dypet av mine tanker lyden av tunge kanoner som ruller mot Austerlitz.»
Skylden for dette la Nora på et nylig publisert angrep på Napoleon – nok en spiker i kisten til fransk republikanisme.
I desember 2005 ga historikeren Claude Ribbe ut boken Le Crime de Napoleon (Napoleons forbrytelse), der han utfordrer den allment aksepterte oppfatningen av Napoleon som et militært geni og grunnleggeren av det moderne Frankrike.
I denne boken blir Napoleon framstilt som antisemitt og rasist, og ansvarlig for gjeninnføringen av slaveriet som var blitt avskaffet i 1794. Ribbe beskriver ham som «tidenes første rasistiske diktator» og anklager ham for å ha etablert et «Napoleonsk Reich» som var avhengig av slavehandel.²
Ribbes anliggende er en moralsk fordømmelse av Napoleon. Han betrakter keiseren som Adolf Hitlers inspirasjonskilde. Ribbe beskriver i den forbindelse Hitlers besøk ved Napoleons grav i Paris i 1940, og kaller Bonaparte Hitlers «læremester (…) forløperen som antakelig for første gang i menneskehetens historie i fullt alvor stilte seg selv spørsmålet om hvordan man på kortest mulig tid og med et minimum av kostnader og personell kunne eliminere flest mulig mennesker som ble ansett som vitenskapelig underlegne».³
Ribbe hevder konsekvent at Napoleons handlinger prefigurerer Nazi-Tysklands, og skriver at «uten Napoleons presedens, ingen Nürnberglover. Hitler visste det». Ribbe hevder også at slaveeiernes forsvar for slavehandelen overfor Napoleon uttrykte de samme holdningene som gjenoppsto i konsentrasjonsleirene: Arbeit Macht Frei.⁴
Debatten om Austerlitz og Napoleon har sammenfalt med en annen debatt i den franske offentligheten, om landets kolonihistorie. I februar 2005 ble det vedtatt en endring av loven om de repatrierte (loi sur les rapatriés), med både sosialistenes og gaullistenes stemmer. I teksten som ble vedtatt heter det at franske lærebøker i historie skal «anerkjenne den positive rollen fransk tilstedeværelse har spilt i de oversjøiske koloniene, spesielt i Nord-Afrika.»
Lovendringen ble tydelig framstilt som en anerkjennelse av les harkis, algeriske muslimer som kjempet på fransk side under Algerie-krigen.⁵ I starten var det bare noen få historikere som reagerte. 25. mars 2005 publiserte seks av dem et opprop i Le Monde, der de protesterte mot den offisielle historieundervisningen.
Først i forbindelse med opptøyene i franske forsteder i november, ble lovendringen en politisk kasteball.⁶ President Jacques Chirac ble presset til å nedsette en granskingskommisjon ledet av nasjonalforsamlingens president Jean Louis Debré, for å «evaluere nasjonalforsamlingens handlinger på områdene hukommelse og historie».
Nicolas Sarkozy, innenriksminister og Chiracs rival, benyttet ikke uventet anledningen til å lansere sitt eget initiativ. Han bestilte en studie fra advokaten Arno Klarsfeld om «loven, historien og plikten til hukommelse». Disse debattene omtales nå som la querelle des mémoires (striden om hukommelsen).
Å utfordre konvensjonelle sannheter og offisielle historiefortellinger er av det gode: Dette er alle radikale historikeres oppgave. Hensikten med historieforskning er å forstå fortiden skikkelig, og som oftest innebærer det å gå i direkte konfrontasjon med etablerte fortolkninger. I den forstand kan den nye kritikken av Napoleon og debatten om fordelene og ulempene ved fransk imperialisme signalisere et skifte til et klima med større åpenhet for å undersøke og granske problemstillinger.
For ti år siden beskrev den konservative britiske historikeren Andrew Roberts Winston Churchill som rasist – et tegn på at mytologien rundt denne høyt elskede krigstidslederen begynte å slå sprekker.⁷ Dette kunne ha ført til en grundig nylesning av andre verdenskrig og dens dynamikk. Som James Woudhuysen har hevdet, er mange aspekter ved denne krigen fremdeles relativt uutforskete i historiefaget – fra rasekrigen i Stillehavet til de alliertes svik mot partisanene i Italia og Hellas mot slutten av krigen.⁸
Frankrike har mye å tjene på å gi større rom for kritisk gransking av sin historie. Historikere har vært sene med å revurdere erfaringene fra andre verdenskrig. Ved sin ankomst til Paris i 1944 erklærte De Gaulle at Vichy-tiden var «en ikke-hendelse uten konsekvenser», og det ble den værende, skjult bak det en journalist kalte «et behendig kompromiss» med Vichy-tidens helter, en uskyldig befolkning og skurkene som ble straffet etter frigjøringen.⁹
Dette kompromisset er blitt svekket de siste tiårene. I 1981 kom de første krigsforbryteranklagene mot Maurice Papon, tidligere tjenestemann for Vichy-regimet (senere budsjettminister under Giscard d'Estaing), og rettsaken mot ham startet i 1997. De 16 årene mellom 1981 og 1997 ble en lang refleksjon rundt Frankrikes forhold til sin fortid. De Gaulles død i 1970 åpnet for noen revisjonistiske tilnærminger til Vichy-tiden: For eksempel Marcel Ophüls' film fra 1972, Le Chagrin et La Pitié (Sorgen og medlidenheten), og Robert Paxtons bok Vichy France: Old Guard and New Order, som ble oversatt til fransk i 1973. Her ble det offisielle synet på Vichy utfordret.¹⁰
Oppstandelsen rundt general Paul Aussauresses' bok Services Spéciaux: Algérie 1955-1957 fra 2001, der han beskriver statsstøttet tortur i Algerie, tydet på at det fremdeles ikke er hverdagskost at man rokker ved den aksepterte framstillingen av «hendelsene» (den formildende omskrivingen Frankrike har brukt om Algerie-krigen, offisielt avskaffet først i 1999). Likevel hadde Franz Fanon allerede flere tiår tidligere, i Jordens fordømte, erklært at Algerie-krigen var den ultimate fornedringen av det franske republikanske slagordet «frihet, likhet og brorskap», et syn som Jean-Paul Sartre sluttet seg til i bokas forord: Dette bante vei for den «tredjeverdenistiske» vendingen i fransk politisk radikalisme, der man gikk bort fra den republikanske modellen til fordel for maoistiske og andre alternativer.

I Frankrike har det gaullistiske kompromissets sammenbrudd imidlertid ikke resultert i en oppblomstring av kritisk, revisjonistisk historieforskning. I stedet har vi sett et skifte fra historie til det Pierre Nora kaller «hukommelse» (mémoire). Hukommelse og historie er to forskjellige måter å forholde seg til fortiden på. Hukommelse kjennetegnes av individualisme: alle kan påberope seg et eller annet slags minne. Det å forstå fortiden gjennom hukommelse innebærer å etablere et individuelt forhold til den, som alle kan definere på sin egen måte. En Hukommelse forvandler historien til en rekke individuelle og kollektive fortellinger, der alle er like gyldige.
Hukommelse er også knyttet til identitet: Den representerer et forsøk på å forstå fortiden for å skape klarhet i sin nåværende identitet. Hukommelse omsettes dermed til et krav om anerkjennelse, og historie blir en prosess som inkluderer og anerkjenner de som er blitt utestengt og marginalisert i de konvensjonelle fortellingene om fortida. Gjennom sin kobling til individuelle krav og identitetsspørsmål, reiser hukommelsen spørsmålet om plikt: I dag er plikten til å minnes et sentralt motiv bak alle jubileer og markeringer. Skiftet fra historie til hukommelse innebærer således et skifte fra fakta til moral.
Det var i første omgang franske historikere og staten som sto for dette skiftet, i et forsøk på å redde fransk historie fra dens kritikere og fra virkningene av en brutt konsensus. Pierre Nora beskriver denne perioden som «minnesmarkeringenes tid», og peker på den raske økningen i antallet slike begivenheter mellom 1989 og 2000.
I 1985 etablerte den franske regjeringen et Nasjonalt kontor for festiviteter, det første i sitt slag, og siden er det blitt arrangert jubileer og minnesmarkeringer hvert eneste år. Pierre Nora lanserte på sin side et omfattende forskningsprosjekt som kulminerte med trebindsverket Les lieux de mémoire (utgitt på engelsk i 1996 under tittelen: Realms of Memory: Rethinking the French Past).¹¹
Det moralistiske aspektet ved oppbyggingen av en nasjonal hukommelse kom klart til syne under rettssaken mot Maurice Papon. Saken mot ham ble ført i hukommelsens og historiens navn, noe som innebar at bredere problemstillinger knyttet til moralsk handling – som gjaldt hele det franske etablissementet i etterkrigstiden – ble presset inn i en individuell rettssak. Dermed var fokuset i mindre grad rettet mot Papons konkrete rolle i utføringen av regjeringens ordre og snarere mot hans sinnstilstand, følelser og vurderinger. Ifølge en journalist var hensikten med rettssaken «å etablere hvor stor bevissthet Maurice Papon hadde om de tragiske hendelsene han var delaktig i».¹²
Skiftet fra historie til hukommelse har også fått juridiske utslag gjennom et forbud mot negasjonisme – det vil si å fornekte forbrytelser mot menneskeheten slik de ble definert av Nürnberg-domstolene (Gayssot-loven av 1990); en lov som slår fast at massakren på armenere i 1915 var et folkemord (2001); og en lov som erklærer slavehandelen, fra 1400-tallet og framover, som en forbrytelse mot menneskeheten (Taubira-loven av 2001).
Denne tendensen til å vedta lover om fortiden er sterk i nasjonal og internasjonal politikk over hele Europa og også andre steder i verden. Når endringen av loven om de repatrierte i Frankrike– vedtatt i februar 2005 og sterkt debattert i dag – skulle rettferdiggjøres, var det med anerkjennelsens språk, et språk les harkis hele tiden har brukt for å fremme sin sak.
Historikere som Pierre Nora støttet skiftet fra historie til hukommelse som en måte å gjenskape en nasjonal identitet og en kollektiv selvfølelse på – for å stå imot presset fra multikulturalisme og kommunitarisme. Likevel tyder dagens debatter på at hukommelse og historie ikke går så godt i hop. Hukommelsens individorienterte karakter har gjort det mulig å forvandle historien til en appell om anerkjennelse. Ribbes Napoleon-kritikk bygger således på et ønske om anerkjennelse av slavenes rolle i historien. Han mener at Frankrike burde sette opp en grav for den ukjente slave ved siden av den ukjente soldats grav i Paris.¹³
Den moralistiske vendingen i historieforskningen har gjort den til offer for vår samtids pessimisme. Sammenligningen mellom Napoleon og Hitler er til liten nytte når vi skal forstå for eksempel Frankrikes reaksjon på slaveopprøret i Saint-Domingue (dagens Haiti, overs. anm.) i Karibia i 1791-1803, jødenes rolle og status i Napoleons Frankrike, eller den tyske fascismens natur.
Sammenligningen er et eksempel på vårt århundres versjon av Whig history,¹⁴ der Store Menn er erstattet av Onde Menn og rasisme framstilles som et evig trekk ved menneskets historie. Ribbe hevder at selv om slaveinstitusjonen i dag betraktes som moralsk forkastelig, lever konsekvensene av den videre – ettersom det franske samfunnet mer enn noen gang domineres av de samme fordommene som drev Napoleon.¹⁵
I sitt klassiske verk fra 1938, The Black Jacobins (se utdrag), advarte CLR James mot farene forbundet med denne typen historieskriving: Hvis historikerne ikke analyserer historiske personer som «projeksjoner av det jordsmonnet de springer ut av» ville de kun forstå individer og hendelser som eksempler på romantisisme eller endeløs lunefullhet. Ribbes demonisering av Napoleon er et klart eksempel på det siste.
Debatten om kolonitida har vært preget av spørsmål om identitet og anerkjennelse, ikke av fakta. Derfor ble fjorårets opptøyer i franske forsteder umiddelbart koblet til Frankrikes kolonihistorie, og det var ingen overraskelse at innvandrergrupper omtalte seg selv som «republikkens urbefolkning».¹⁶ Dette sa svært lite om dynamikken i fransk imperialisme, men viste hvordan en historisk kategori er forvandlet til en merkelapp som signaliserer utestenging og marginalisering.
Historikere som Pierre Nora høster i dag hva de selv har sådd: Ved å gi etter for skiftet fra historie til hukommelse, la de grunnlaget for en oppgivelse av historien som sådan. Nora klager over at det ikke lenger finnes en nasjonal konsensus som i det minste kunne anerkjent Napoleons sentrale rolle i byggingen av den moderne franske nasjon. Likevel var sammenbruddet i denne konsensusen en del av hukommelseskonseptet.
Dette har likhetstrekk med multikulturalismen – framholdt som basis for en ny britisk identitet – som over tid har vist seg å være en måte å skjule det faktum at det finnes få definisjoner av britiskhet som britene kan enes om.
Det som er verdifullt i dagens historiedebatter, er den gryende bevisstheten om de uforenlige spenningene mellom hukommelse og historie. Henry Rousso har pekt på farene ved «rettsliggjøringen av historien»,¹⁷ og hevder at «hukommelseskulturen» begynner å fungere som et hinder for historievitenskap. Hukommelse gjør fakta til et redskap for bygging av identiteter og som et middel for moralske dommer. Historie handler ikke om å erindre, men om å etablere nettopp disse fakta: dens formål er søken etter kunnskap.
Som Rousso sier det: «Hvordan kan vi huske hva vi ikke vet?» Under slike omstendigheter bør vi dra fordel av de pågående debattene om historiens rolle og dens forhold til politikk, nasjonal identitet og moral. Vi trenger i dag mer historie og mindre hukommelse, mer forståelse og mindre erindring.
(…)