Den estetiske revolusjonens nederlag

Jacques Rancière og Alain Badiou har de siste årene flyttet seg til sentrum av den forgylte scenen til radikal fransk tenkning. Antakelig skyldes det en kombinasjon av andre sekstiåtteres bortgang og at verkene deres har oppnådd en viss kritisk lesermasse. Oversettelsen og mottakelsen av verkene deres har utvilsomt vært spesielt frenetisk den siste tiden, og det har kommet ut store mengder materiale for komparative analyser, spesielt når det gjelder deres forståelse av politikk. Det har vært mindre av deres betraktninger om kunst, så oversettelsen av disse to tekstene gjør det mulig å komme med en betimelig kritisk vurdering. Til tross for at de er kortfattede og på mange måter tilfeldige, inneholder disse tekstene programmatiske redegjørelser for deres posisjoner.

Boken The Politics of Aesthetics er hovedsakelig et påskudd for å gi ut en enkelt 40-siders tekst, The Distribution of the Sensible. Dette essayet ble utgitt som monografi i Frankrike under tittelen Le Partage du sensible: Esthétique et politique (La Fabrique Editions, 2000), noe som er mye vanligere i fransk enn i angloamerikansk forlagsbransje. Med en innledning skrevet av oversetteren, en oversikt over alt Rancière har skrevet, et intervju laget spesielt for den engelskspråklige utgaven, samt et etterord av Slavoj Zizek, vitner denne boken om den heseblesende oppmerksomheten som blir Rancières verk til del i dag – og kanskje også om en viss desperasjon fra forlagets side. Det kommer ikke klart fram hvorfor denne teksten fortjener mer oppmerksomhet enn andre essays av Rancière, som for sin del ikke forsøker å skjule denne tekstens tilfeldige karakter – den ble skrevet etter invitasjon fra tidsskriftet Alice. (…)