/

En enorm teknologisk bløff?

Genmodifisering blir ofte feilaktig presentert som et bevis på menneskenes «kontroll» over livet, men i virkeligheten er det en usikker og omtrentlig vitenskap. Modifiserte planter kan tolerere ugressmidler eller produsere insektgift selv. Men vi klarer fremdeles ikke å helbrede syke ved genterapi, og genmodifiserte dyr har ofte alvorlige handikap (sterilitet, diabetes, misdannelser) som ikke er direkte forbundet med det nye genet. Vi må også spørre oss om ikke bakteriene i menneskenes spiserør kan få nye egenskaper fra de nye genene som følger maten, som for eksempel resistens mot antibiotika. Er det hele drevet fram av den utopiske drømmen om dominans innen verdens matindustri?

Betegnelsen genmodifiserte organismer (GMO) omfatter planter, dyr og encellede organismer som har fått sitt genom1 beriket av ett eller flere gener fra en annen art. Målet er å gi den genmodifiserte organismen egenskaper verken klassisk teknologi eller naturlig utvikling kan tilføre den (det er for eksempel usannsynlig at gener fra fisk kan integrere et jordbærs genom). Vi kan dele GMO inn i tre familier, og fordelene og risikoen knyttet til de tre varierer sterkt.

Den første familien består av encellede GMO, som fremstilles i laboratorier, for det meste til medisinsk bruk (vaksiner, hormoner og så videre). Ingen trekker i tvil deres nytteverdi: Fordelene er åpenbare, og risikoen minimal. Blant de kommersielle GMO er dette de mest «presentable» (og det er nettopp derfor propagandaen for genmodifiserte planter viser til denne typen GMO, og slik sprer forvirring).
Deretter kommer planter og dyr som er blitt genmodifisert i forskningsøyemed. Slik praksis er underlagt strenge regler, og er i likhet med kloning av encellede organismer mer eller mindre akseptert av samfunnet (med unntak av motstandere av dyreeksperimenter).
Den siste familien har eksistert i omtrent ti år, og består av genmodifiserte planter (GM-planter) som brukes i matindustrien. De dyrkes i åkrene, og de fleste konsumeres av dyr eller mennesker. I motsetning til de to første familiene, reiser disse GM-plantene en rekke problematiske spørsmål knyttet til miljøsikkerhet, biodiversitet, helse og jordbruksøkonomi. Liknende problemer vil oppstå med genmodifiserte dyr (fisker og pattedyr) så snart de slippes løs på markedet. I den vel ti år gamle debatten om GMO, er det kun GM-plantene som virkelig skaper kontrovers.
Genmodifisering blir ofte feilaktig presentert som et bevis på menneskenes «kontroll» over livet, men i virkeligheten er det en usikker og omtrentlig vitenskap.2 Vi klarer fremdeles ikke å helbrede syke ved genterapi, og genmodifiserte dyr har ofte alvorlige handikap (sterilitet, diabetes, misdannelser) som ikke er direkte forbundet med det nye genet. Dette viser, til tross for all pretensiøs diskurs, hvor lite vi egentlig vet. Mangelen på kontroll er den største risikoen forbundet med denne typen genmodifisering, og faren er desto større når man tror at man kontrollerer alt til fulle.
Som en demiurg skaper genforskerne en fantasiverden. De blander sammen genomer, stimulert av håpet om enorme fortjenester for bioteknologien, men i virkeligheten hviler denne drømmen på genetisk reduksjonisme: Genomet skal være «livets bok», «det levendes program» - hvert enkelt gen skal mekanisk korrespondere med et protein og så videre. Alle disse forenklede ideene forkastes av grunnforskningen, og motbevises av empiri: Flere gener kan bidra til proteinsyntese; et proteins natur avhenger av faktorer utenfor genomet. Alle GMO kan utvikle uventede egenskaper ved interaksjon mellom det nye genet og vertsorganismens genom.
Alle disse fenomenene er observert,3 men ingen forstår virkelig hvordan de kunne inntreffe, og vi er langt fra å kontrollere dem. Det nye genet i GM-planter er ofte forskjellig fra det man opprinnelig ville bruke, og virkningene er dermed uforutsigbare. Nylige australske studier4 har for øvrig vist at et gen innsatt i en plante (erter) kan produsere allergensubstanser det ikke produserte i den opprinnelige planten (bønner). Denne ertetypen, som etter genmodifiseringen er blitt giftig, ville uten problem blitt godkjent i Europa. Det må altså mye mer forskning til før vi kan sette i gang med ukontrollert spredning av GM-planter. Og denne forskningen kan ikke finne sted i friluft!
Allerede i 1965 forutså professor Tournesol dagens utvikling: «Jeg tror ikke det er for ambisiøst å hevde at vi om et titalls år kan dyrke ikke bare blå appelsiner i sanden hvete, […] poteter…»5 Nå førti år senere fortsetter våre dagers utgaver av professor Tournesol å spre de samme utopiene, og ikke nok med det: De har gjort ord om til handling. De GM-plantene som tilhengerne av slik industri som oftest refererer til, eksisterer nærmest ikke lenger. Flavr Savr-tomatene (de første kommersialiserte GM-plantene, som kom på markedet i 1994) modnet langsommere enn tradisjonelle tomater, noe som forenklet transporten, men de forsvant raskt fra markedet: Smaken tilfredsstilte ikke forbrukerne i USA, og søknaden om godkjenning var uregelmessig.6 Risen «golden rice», som produserer provitamin A, var heller ingen suksess: Man måtte spise flere kilo daglig for å få i seg den anbefalte dosen vitaminer. Planter som kan vokse i saltrik jord eller ørkenområder er fremdeles på planleggingsstadiet. Og «medisinplantene», som skulle gi farmasøytindustrien diverse helbredende substanser, har – i likhet med genmodifiserte dyr – aldri produsert nok molekyler til at dette kan kommersialiseres.
Hvordan går det så med de GM-plantene som faktisk spirer og gror på rundt hundre millioner hektar, for det meste på det amerikanske kontinentet? 98 prosent av disse plantene tolererer ugressmidler eller produserer selv insektgift. I begge tilfelle risikerer de i utgangspunktet gode egenskapene å bli redusert i løpet av noen år, for insekter og ugress er svært tilpasningsdyktige. Muterte skadedyr kan motstå insektgift; viltvoksende planter yter effektiv motstand fordi de kan endre form (og til og med ta til seg det nye genet). Vi risikerer altså, som med antibiotika innen medisinen, å stå maktesløse overfor nye typer parasitter.
Det finnes allerede viltvoksende planter som er motstandsdyktige mot alle vanlige ugressmidler. GM-planter som produserer insektgift gjør det kontinuerlig, og overalt på hele planten. De produserer altså mye mer gift enn det som brukes ved vanlig sprøyting. Og konsekvensene for miljøet kan være katastrofale, særlig for insekter og fugler. De GM-plantene som tolererer ugressmidler sprøytes som oftest kun en gang (slik sparer man arbeidskraft) og i store mengder (minst dobbelt så mye som nødvendig). Dette fører til sterilisering av jordsmonnet (mikroorganismer, mark og så videre forsvinner).
Overfloden av pesticider i GM-planter, enten ved selvproduksjon (insektgift) eller sprøyting (ugressmidler) kan være en risikofaktor for dyrene eller menneskene som spiser disse plantene.7 I Frankrike må matvarer som inneholder mer enn 0,9 prosent GMO merkes, men i et nytt lovforslag går det fram at dette ikke gjelder kjøtt, melk og egg fra dyr som er blitt fôret med GM-planter. Det samme lovforslaget sier ingenting om forbrukernes rett til å få kjennskap til resultatene av gifttestene av GM-plantene, og det på tross av EUs anbefalinger. Vi må også spørre oss om ikke bakteriene i menneskenes spiserør kan få nye egenskaper fra de nye genene, som for eksempel resistens mot antibiotika. På tross av mange og gamle advarsler, tillater dette lovforslaget, helt fram til 2009, bruk av antibiotikaresistente gener i genmodifiseringen.
Ingen av disse risikofaktorene har vært gjenstand for seriøse studier. Påskuddet er at GM-plantene bare er en naturlig fortsettelse av artenes forbedring, og det er jo ufarlig… Men her blander man kortene: Artenes naturlige utvikling og mutasjoner har ingenting med manipulert krysning av vidt forskjellige arter å gjøre. Tilhengerne av GM-planter hevder at disse er identiske med kildeorganismen, som jo er naturlig. Men det er påvist at innsettingen av et fremmed gen kan forstyrre andre funksjoner i mottakerorganismen.
I kjølvannet av paradigmet om intensivt, produktivistisk og kjemisk landbruk, er det utopiske oppdraget til GM-plantene å utrydde ugress og skadedyr. Dette er et brudd med tradisjonelt landbruk, der bonden beskytter avlingene sine ved å yte motstand mot naturkreftene, snarere enn ved å utrydde andre arter. Bonden vet nemlig at naturen er svært kompleks, og at radikale tiltak kan være katastrofale. Mange jordbrukere dyrker GM-planter fordi de er forutseende og vil spare arbeidskraft: Slutt på insektgift, sjelden bruk av ugressmidler (men høyere doser)…
Dette er en svært diskutabel praksis i land der arbeidsledigheten er dramatisk, som i Kina. En annen grunn til jordbrukernes omvending til GM-planter er industriens lokkemidler: De lover gull og grønne enger og tilbyr «framskrittets pionerer» gode avtaler for å lokke dem inn på en sti de vanskelig kan vende bort fra senere. Dette var tilfellet i Argentina og Brasil da genmodifisert soya kom inn på markedet.
I bunn og grunn er GM-plantene slik vi kjenner dem i dag ingenting annet enn en enorm teknologisk bløff der så vel institusjoner som visse forskere deltar. Grunnen er at mye står på spill: Patenter på genmodifiserte såkorn, som jordbrukerne må kjøpe til skyhøye priser hvert år fordi det er ulovlig å bruke dem om igjen… De multinasjonale bioteknologiselskapene prøver å skape et lukket marked som favoriserer utelukkende deres egne interesser innen den globale matvareindustrien: Såkornvarianter, pesticider, kommersialisering. Pesticider ja, for bioteknologigigantene selger også enorme mengder pesticider som må brukes sammen med GM-plantene. Det lages også medisinplanter, planter som kan produsere drivstoff og planter som kan brukes industrielt. Disse «sympatiske» GM-plantene er imidlertid foreløpig ubrukbare, og de fungerer snarere som trojanerhester som kausjonerer for en teknologi som ikke kan vise til noen fordeler for forbrukerne. Og den type medisiner GM-plantene skulle fremstille, finnes allerede, takket være encellede GMO.
For å omgå opinionens fiendtlige innstilling, organiserer den franske regjeringen fra tid til annen kunstige dialoger – noen ganger til og med over e-post. Dette er imidlertid ikke annet enn demokratisk bedrag.8 Selv om GM-plantene en gang i framtiden kanskje vil kunne oppfylle industriens løfter, vil jorden i mellomtiden ha blitt et enormt forskningslaboratorium, lenge før overbevisende resultater har sett dagens lys. Dette er prisen vi må betale når vi ikke tar oss tid til å tenke nærmere over konsekvensene. Genmodifiseringens frontkjempere har en framtidsvisjon som er både liberal (kravet om konkurransedyktighet) og arkaisk (vitenskapen som svaret på alt). Dette synet har ikke sin like i den teknologiske vitenskapens historie. Frykten knyttet til elektrisiteten forhindret ikke lyspærene i å gi lys, og selv om vi var redde for dampmaskinen, klarte den likevel å få togene til å gå framover. Grunnen til at multinasjonalene har investert flere milliarder dollar i en strategi som ikke har vist seg gjennomførbar, er den utopiske drømmen om dominans innen verdens matindustri, fra såkorn til supermarked, mens bøndene blir redusert til vasaller.
Risikoene forbundet med GM-planter er altså flertallige: Dyr og mennesker konsumerer gift og allergensubstanser; bakterier blir resistente mot antibiotika; det innsatte genet kan tas opp av andre arter; biodiversiteten reduseres; noen få multinasjonale selskaper får hegemonisk makt over jordbruk og matindustri; tradisjonelle arbeidsformer blir industrialisert (se Roger Gaillards artikkel), og så videre.
Med tanke på alle disse risikoene kan vi ikke trekke noen annen konklusjon enn den følgende: Spredning av GM-planter er ikke bare et spørsmål om vitenskapelig ekspertise. Samfunnet som kollektiv må rådspørres, i såkalte «borgerkonferanser»,9 og uttalelser fra spesialister med ulik bakgrunn og forskjellige synspunkter må legges til grunn.

oversatt av G.U.


1 Begrepet genom betegner en arts fullstendige arvemateriale (samtlige gener i den aktuelle organismen). Overs. anm. Kilde: GENsidene (www.uib.no/aasland/gensidene).
2 Mission parlementaire, Les OGM, une technologie à maîtriser (GMO, en teknologi som må mestres), rapport n° 2254, Editions de l'Assemblée nationale, april 2005, ss. 15 og 16.
3 Se Frédéric Prat (dir.), Société civile contre OGM, arguments pour ouvrir un débat public (Sivilsamfunnet mot GMO, argumenter for å åpne en offentlig debatt), Editions Yves Michel, Barret-sur-Méouge, 2004.
4 Se Hervé Kempf, «Nouveaux soupçons sur les OGM» (Nye mistanker mot GMO), Le Monde, 8. februar 2006.
5 Hergé, Tintin et les oranges bleues (Tintin og de blå appelsinene–den andre spillefilmen om tegneseriefiguren Tintin), Casterman, Paris, 1965.
6 Eric Meunier, «OGM aux Etats-Unis : quand l'administration ignore ses experts (le cas de la tomate Flavr Savr)» (GMO i USA: Når administrasjonen overser ekspertenes råd (Flavr Savr-tomaten)), Inf'OGM 51, mars 2004.
7 Se Frédéric Prat (dir.), samme verk.
8 Se Jacques Testart, «Folkets ekspertise», Monde diplomatique, februar 2005.
9 Jf. Samme sted.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0