«Herskerfamilien»

Landet har hatt en lang nedstigning til helvete. Tunis kastet seg entusiastisk inn i oppbyggingen av en moderne stat som lenge ble framstilt som «eksemplarisk»–for deretter å slutte seg til rekken av arabiske diktaturer. Zein el-Abdin Ben Ali er en president som er fiendtlig innstilt både til menneskerettigheter og til all intellektuell virksomhet. Med valgmaskerader fikk hans rådgivere og høytstående embetsmenn stadig større innflytelse over politikken, spesielt brutal behandlingen av all virkelig opposisjon. Hundretusener av unge arbeidsløse til «tikkende bomber», og hundrevis av unge tunisiere soner lange fengselsstraffer etter urettferdige rettssaker. Ben Ali valgfusk og reformer ga ham enda større makt, samt livsvarig og politisk immunitet, og enkelte lovbestemmelser hever presidentparets barn over grunnloven.

Fra fransk protektorat til usminket diktatur«Vel å merke bortsett fra de mange ydmykelsene befolkningen ble utsatt for under det franske protektoratet, hadde de opposisjonelle, med Bourguiba i spissen, mulighet til å uttrykke seg. De hadde organisasjoner, partier, fagforeninger og aviser. Dette er overhodet ikke noen forsvarstale for kolonialismen, men det er et faktum at vi ikke har noe av dette i dag.» Det sier Mohamed Talbi, historiker og tidligere dekan ved det humanistiske fakultetet i Tunis. I en alder av 84 år har han bevart en forbløffende klarsynthet og kampånd.1
Få tunisiske intellektuelle har som Talbi opplevd overgangen fra den franske epoken til euforien i forbindelse med selvstendigheten 20. mars 1956. Han har sett landet kaste seg entusiastisk inn i oppbyggingen av en moderne stat som lenge ble framstilt som «eksemplarisk», for deretter å slutte seg til rekken av arabiske diktaturer.
Landets politiske forlis skyldes den stadig mer personlige maktutøvelsen til Tunisias første president Habib Bourguiba, kalt «den øverste kjemper», og hans etterfølger Zein el-Abdin Ben Ali, som tok makten ved et statskupp i november 1987.
Den relative ytringsfriheten som Talbi henviser til under den franske epoken, og som er blitt stadig mer innskrenket siden uavhengigheten, ga Habib Bourguiba anledning til å hudflette protektoratet som ble innstiftet i 1881 i aviser som La Voix du Tunisien (Tunisierens stemme), før han i 1932 etablerte avisen L'Action tunisienne (Tunisisk handling). To år senere stiftet han Néo-Destour, en moderne politisk organisasjon inspirert av europeiske sosialist- og kommunistpartier og fast bestemt på å overta makten for å forandre samfunnet.
Det var også i kolonitiden, på 1920-tallet, at det vokste fram en uavhengig fagbevegelse i Tunisia.2 Med etableringen av UGTT (Union générale tunisienne du travail) i 1946, fikk Néo-Destour en mektig alliert i kampen for liberalisering og oppbygging av en ny stat. Paradoksalt nok begynte de iherdige forsøkene på å ta kontroll over UGTT – en av de mest prestisjetunge fagorganisasjonene i Afrika og i den arabiske verden – allerede de første månedene etter uavhengigheten. På den måten hindret man framveksten av en motmakt som kunne ha bidratt til å avverge mangt et autoritært overtramp med påfølgende fatale sosioøkonomiske konsekvenser.3
Bourguibas autoritet i den tunisiske befolkningen og internasjonalt var imidlertid sterk, på grunn av hans fortid som motstander av koloniseringen, som førte til lange fengselsstraffer, deportasjon og eksil. Tiltakene som ble iverksatt like etter uavhengigheten for å bedre kvinnenes stilling og å bekjempe fattigdom og analfabetisme, styrket også presidentens posisjon. Det samme gjaldt hans historiske appell i 1965 om en løsning på den israelsk-arabiske konflikten basert på delingsplanen for Palestina som ble vedtatt av FN i 1947.
I mai 1961 tok president John F. Kennedy imot den tunisiske presidenten og sammenlignet ham med USAs landsfader George Washington. Bourguibas etterfølger Ben Ali er derimot aldri blitt invitert på statsmiddag i Det hvite hus. Da han var på et kortvarig offisielt besøk i Washington i 2004, ba president George W. Bush ham – ikke uten et snev av arroganse – om å løsne grepet om pressen.
På 60-tallet, da alle institusjonene i Tunisia ble holdt i ørene av Bourguibas enerådende parti, Parti socialiste destourien (PSD), var Universitetet i Tunis et sted for reell debatt. Der diskuterte man utviklingsspørsmål og demokrati, og kritiserte presidentens politiske avgjørelser, blant annet hans støtte til den amerikanske intervensjonen i Vietnam.
Studentene forkastet ikke Bourguibas prosjekt om å bygge et moderne samfunn, men kjempet mot PSDs fullstendige dominans. Det var også på denne tiden Bourguibas regime la om til en økonomisk liberalistisk politikk.
Det opposisjonelle klimaet, som på denne tiden var sjeldent på arabiske universiteter, førte til en brutal studentundertrykking på slutten av 60-tallet. Flere av de unge som ble fengslet under disse aksjonene, var senere med på å stifte Den tunisiske menneskerettighetsligaen (Ligue tunisienne des droits de l'homme, LTDH) og den tunisiske avdelingen av Amnesty International – de første organisasjonene av denne typen i den arabiske verden.
I 1969 ble ministeren Ahmed Ben Salah dømt til en hard fengselsstraff etter å ha blitt holdt ansvarlig for den mislykkete kooperativ-politikken i landet. Dette markerte starten på utrenskningen av den liberale fløyen i PSD, som var ledet av Ahmed Mestiri. I 1974 ble Bourguiba utropt til president på livstid. Disse begivenhetene kunne likevel ikke hindre det tunisiske sivilsamfunnet i å vokse fram litt etter litt, for på midten av 70-tallet å framstå som et av de minst kuede i den arabiske verden.
Det var i denne situasjonen, preget av en liberalisering av økonomien og av at PSD under Hédi Nouiras ledelse løsnet litt på grepet, at fagorganisasjonen UGTT skaffet seg større autonomi og ytringsfrihet gjennom ukeavisen Echaab (Folket). I 1977 ble Menneskerettighetsligaen (LTDH) stiftet, og den uavhengige avisen Errai (Mening) lansert.
Ikke engang det blodige framstøtet mot UGTT i januar 1978, der flere titalls mennesker ble drept, eller angrepet på gruvebyen Gafsa i januar 1980 av en kommandogruppe bestående av tunisiske opposisjonelle som kom fra Libya via Algerie, kunne ikke kneble det gryende sivilsamfunnet. På tross av trakasseringen av uavhengige aviser som Errai eller islamistiske aviser som Al-Maarifa (Kunnskapen), ble det lansert nye publikasjoner, som Le Phare (Fyrtårnet), Démocratie, L'Avenir (Framtiden), Al-Mojtama'a (Samfunnet, islamistisk publikasjon) og 15-21 (progressiv islamistisk). Dette forvandlet medielandskapet i Tunisia.
I 1981 ble flerpartisystemet delvis gjeninnført, ved at forbudet mot Det tunisiske kommunistpartiet (PCT) ble opphevet. Dette skapte forventninger, som imidlertid raskt falt i grus. I november samme år forfalsket nemlig makthaverne resultatet av valget, der PCT og to nye partier som ennå ikke var legalisert – Mouvement des démocrates socialistes (MDS) og Parti de l'unité populaire (PUP) – hadde deltatt, i tillegg til regjeringspartiet PSD. Dette året ble også islamistiske ledere som hadde forsøkt å utnytte små åpninger for ytringsfrihet, arrestert.
Den blodige undertrykkingen av brødopptøyene (desember 1983), en ny destabilisering av UGTT og arrestasjonen av fagorganisasjonens gamle leder Habib Achour, samt stadig hyppigere bruk av hardhendte metoder mot sosial og islamistisk opposisjon, bidro til å framskynde slutten på regimet til den «øverste kjemper». Bourguiba var i tillegg svekket av alderdom og av den økte innflytelsen til manipulatorer i kretsen rundt ham.
Mange observatører mener at utnevnelsen av Zein el-Abdin Ben Ali til statsminister i oktober 1987, på toppen av hans posisjon som leder for innenriksdepartementet, var Bourguibas største politiske feilgrep. «Han var intelligent. Men akkurat den dagen utviste han en komplett dumskap. Det var som om en diktator la renneløkka rundt halsen for å henge seg i hendene på sin egen bøddel,» bemerker Mohamed Talbi.
Statskuppet 7. november 1987 fikk støtte fra en stor andel av det politiske miljøet i Tunisia. «En bitter og bedrøvelig feilvurdering,» innrømmer i dag sjeik Rached Ghannouchi, leder for den islamistiske bevegelsen Ennahdha, som offentlig erklærte at islamistenes tillit «til Gud først, og deretter presidenten, er stor». Men flere titalls tusen medlemmer av Ennahdha ble arrestert, rundt 40 døde under tortur, og det ble gjennomført en rekke vilkårlige rettssaker mot dem i løpet av 90-tallet. Dette fikk Ghannouchi til å gå i eksil.
Sekulære opposisjonelle som i likhet med Ghannouchi hadde trodd på løftene om demokratisering i Den nasjonale pakten (1988), ble også grundig lurt. De brukte bare lengre tid på å bli klar over sin egen rolle som støttespillere for en president som var fiendtlig innstilt både til menneskerettigheter og til all intellektuell virksomhet. De som hadde lukket øynene da islamistene og andre opposisjonelle ble utsatt for blind undertrykkelse og familiene deres forfulgt, åpnet dem noen år senere da de selv befant seg i politiavhør, i fengsel eller i eksil.4
Den nye presidentens rådgivere klarte åpenbart å utnytte denne blindheten for å utfarliggjøre de fleste gruppene i «opposisjonen» – blant annet ved å invitere dem med på valgmaskerader som forsterket illusjonen av politisk pluralisme. Disse rådgiverne og høytstående embetsmenn i innenriksdepartementet fikk stadig større innflytelse over politikken, spesielt den brutale behandlingen av all virkelig opposisjon. Dette førte til at tunisierne raskt mistet alle forhåpninger til politikken.
Selv kjente figurer fra politikken og fagbevegelsen, samt advokater, journalister og akademikere som hadde utmerket seg med kritisk ånd og mot, listet seg nå vekk fra den politiske arenaen. Det mest slående eksemplet er Ahmed Mestiri, grunnleggeren av partiet Mouvement des démocrates socialistes (MDS), som trakk seg ut av politikken rett etter valgfusket i 1989.
Ved hjelp av sine betrodde menn fra hæren og innenriksdepartementet, kunne Ben Ali ta kontroll over institusjonene i landet. Reformene som ble bebudet med brask og bram etter statskuppet – avskaffelse av presidentskap på livstid, løfter om demokratisering – viste seg snart å være et spill for galleriet, spesielt etter gjentatte episoder med valgfusk og grunnlovsreformen i 2002. Denne reformen ga presidenten enda større makt, samt livsvarig juridisk immunitet.
I september 2005 vedtok deputertkammeret på et ekstraordinært møte en lov som ga privilegier til «Republikkens presidenter etter at de er gått av» og til deres familier hvis presidenten skulle dø. Denne loven ble vedtatt i hui og hast, noe som har ført til mange spekulasjoner i en tid med intense rykter om presidentens helsetilstand.5
Blant flere andre overtramp inneholder loven også en bestemmelse som hever presidentparets barn over grunnloven, selv om den i artikkel 6 slår fast at alle landets borgere skal behandles som likeverdige: Presidentparets barn skal imidlertid leve på skattebetalernes penger inntil de er 25 år, og ikke 20 som andre barn av pensjonerte statstjenestemenn.
Prinsippet om like rettigheter, plikter og muligheter har aldri vært så lite respektert siden uavhengigheten. De som tjener mest på privatisering av offentlige selskaper, tvilsomme bankinnkrevinger og det innbringende svarte markedet, kommer i økende grad fra «herskerfamilien», som består av foreldrene, brødrene, søstrene og støttespillerne til Ben Ali og hans kone Leila Trabelsi.
Flere av disse personene har én fot i det offentlige og én i privat sektor. De bruker sin innflytelse for å berike seg enda mer, ved å opptre som mellomledd på flere områder – blant annet på arbeidsmarkedet, som for øvrig ikke er i stand til å absorbere den sterke veksten i unge arbeidssøkende. Ifølge Hassine Dimassi, professor i økonomi og tidligere dekan ved det juridiske fakultetet i Sousse, er det reelle antallet arbeidsløse med høyere utdanning dobbelt så stort som det tallet offisielle statistikker opererer med (40 000).
«Samfunnet bruker enorme pengesummer på å utdanne nesten-analfabeter til arbeidsløshet. Dette skaper forferdelige spenninger både i familiene og i samfunnet generelt,» forklarer Dimassi. Å sitte med armene i kors og se på at kvaliteten på undervisningen forverres dramatisk, er det samme som å gjøre hundretusener av unge arbeidsløse til «tikkende bomber».
De fleste unge tunisiere i dag har ikke det samme engasjementet som foreldrene deres hadde etter uavhengigheten, ei heller like stor tørst etter viten og prinsipper. For å glede foreldrene går de på utdanningsinstitusjoner som styres av personer med nære bånd til makthaverne, og der latterliggjør de ofte, ironisk nok, de få som ønsker å lære noe.
«Hva har eksamenene og prinsippene deres tjent til?», spør de av og til foreldrene sine, som har universitetseksamener så det holder, men likevel ikke klarer å få endene til å møtes og å forsvare sine verdier. Mange unge er mer imponert av den prangende rikdommen som nyrike ungdommer respektløst viser fram.
Utdanningssystemet, som bidro enormt til å bedre tunisiernes levestandard og å utfordre det politiske systemet de første tiårene etter uavhengigheten, nærmer seg nå kanten av stupet, ifølge velinformerte lærere, foreldre og studenter (se egen sak). En indikasjon på dette, er avgjørelsen om å senke eksamenskravene mer og mer, samt å «gi bort» artium for å øke Ben Alis popularitet.
En ung forsker ved det humanistiske fakultetet i Manouba, som ønsker å være anonym, forklarer: «En gang i tiden var læreren et forbilde og skolene ga ungdom undervisning av høy kvalitet, i tillegg til opplæring innen kultur, fagforeningsarbeid og politikk.
Utdanningssystemet i dag er ikke verdt navnet, og det er en skrikende mangel på debatt, ideer og nyskaping. Det er bekymringsverdig at stadig flere lærere resignerer og lar seg influere av makthaverne.»
Manglende framtidsutsikter blant de unge har fått tusenvis av dem til å flykte fra «det tunisiske miraklet» som Frankrikes president Jacques Chirac er så glad i. De siste årene har også flere titalls druknet mens de har forsøkt å komme seg over til den italienske kysten i småbåter.
Det er ikke fullt så kjent at hundrevis av andre unge tunisiere soner lange fengselsstraffer etter urettferdige rettssaker. De er blitt dømt for å ha tilhørt «forbryterbander» som anklages for å ha planlagt «terrorhandlinger» i Tunisia eller for å ha hjulpet motstandsbevegelsen i Irak. De fleste av dem – deriblant de seks ungdommene fra byen Zarzis som er dømt til 13 års fengsel – har ikke gjort annet enn å surfe på internett, der myndighetene ustanselig stenger nettsider og e-postkontoer.
«Antiterrorloven» som brukes for å fengsle disse ungdommene, som ikke har gjort annet enn å ta tilbake ytringsfriheten, ble vedtatt i 2003 for å tekkes den amerikanske administrasjonen og dens europeiske allierte.
Teateret er et av de ytterst få stedene der det er mulig med fri debatt i Tunisia. Dramatikere som Fadhel Jaibi og Jalila Baccar forsøker for eksempel å ta opp «den politiske volden, fundamentalisme på venstre- og høyresiden, og vanskelighetene med å være et fritt menneske» i sine oppsetninger.
De to teaterkunstnernes siste forestilling (settes opp på Théâtre de l'Odéon i Paris i juni) forteller historien om en jente fra et velstående miljø med tilknytning til venstresiden, som blir forført av radikale islamistiske slagord. «Jeg har laget dette stykket for at min datter ikke skal bli tvunget til å bære slør,» sier Jaibi, som var ti år gammel da Tunisia ble uavhengig i 1956. I motsetning til sin partner Jalila, er han uhyre mistroisk overfor islamistene.
Undertrykkingen er blitt sterk i dette landet som tidligere ble framstilt som «det mest verdslige av de arabiske landene». Politiske representanter fra hver sin ytterkant av det politiske spekteret – tradisjonelt svært fiendtlig innstilt til hverandre – har begynt å samarbeide for å legge press på makthaverne.
Dette resulterte i en felles sultestreik der åtte personer deltok, både uavhengige og representanter for den sosialistiske og for den islamistiske bevegelsen. Sultestreiken fant sted midt under FNs toppmøte om informasjonssamfunnet (WSIS) i Tunis i november 2005. Den tiltrakk seg oppmerksomhet fra internasjonale medier, spesielt etter at sivilkledd politi hadde gått til angrep på franske og belgiske journalister, men også fordi menneskerettighetsaktivister og internasjonalt kjente størrelser, som den iranske fredsprisvinneren Shirin Ebadi, besøkte de sultestreikende på advokatkontoret til Ayachi Hammami, der de holdt til.
Denne tilnærmingen mellom islamister og sekulære representanter som er kjent for sin mistro overfor islamistiske bevegelser – blant andre Néjib Chabbi, generalsekretær for Parti démocratique progressiste (PDP) og Hamma Hammami, generalsekretær for Parti communiste ouvrier de Tunisie (PCOT) – var historisk. Samarbeidet ble utsatt for en bakvaskelseskampanje fra makthavernes side og vakte sterke reaksjoner blant uavhengige representanter og ledere for grupper på ytterste venstre fløy, som er samlet i bevegelsen Ettajdid.
En av de som støtter et samarbeid med den islamistiske bevegelsen Ennahdha, er Moncef Marzouki, leder for Congrès pour la République (CPR, ikke anerkjent av makthaverne). Han betrakter Ennahdha som «sentrumsorientert», og går inn for etablering av en «demokratisk front» som bare utelukker «islamister som er for bruk av vold, for innføring av sharia-lov og mot likestilling mellom menn og kvinner». Den viktigste oppgaven til en slik front, mener Marzouki, er å forberede en «fredelig revolusjon etter mønster fra revolusjonene i Ukraina og Georgia».
Statens oppløsning og synkende oppslutning både innad i landet og internasjonalt, har også fått tidligere nære samarbeidspartnere til tidligere president Bourguiba til å ta bladet fra munnen: «Hvis det ikke finnes demokratiske spilleregler og offentlig debatt, har selv uavhengigheten ikke egentlig noen mening,» mener Mohamed Sayah, historiker, minister og leder for partiet til «den øverste kjemper», som mange framstilte som en innbitt motstander av demokratisering.
Et spørsmål som opptar veldig mange, er: Hva skal man gjøre konkret for å unngå at landet synker enda dypere ned i autoritært styre, korrupsjon og nepotisme,6 og gi ungdommen håpet tilbake? Fortvilelsen blant dem er så stor at stadig flere tyr til vold eller slutter seg til islamistene.
De siste årene har imidlertid stadig flere tunisiere gått inn for å bruke sin ytrings- og organisasjonsfrihet mot alle odds. Dette er et viktig signal, og derfor oppfordrer historikeren Raouf Hamza til en etablering av «små rom for refleksjon» for å analysere samfunnsproblemene og mekanismene som står i veien for forandring.
Bevegelsen som har vokst ut av den omtalte sultestreiken, som sjeik Ghannouchi kaller en «renessanse» for opposisjonen, kan bidra til å begrense nedbyggingen av sosiale rettigheter som ble oppnådd de første årene etter uavhengigheten (utdanning, helse, likestilling, og like muligheter på arbeidsmarkedet).
Lederne av denne bevegelsen må imidlertid i løpet av kort tid vise at de er i stand til å heve seg over partihensyn og personkonflikter, og på den måten bevise at de sverger til prinsippene om demokrati, åpenhet og samarbeid. De vil også tjene på å utarbeide et felles program for oppbyggingen av en rettsstat, som vil virke mobiliserende og også tvinge president Ben Alis vestlige samarbeidspartnere til å innse at det finnes en virkelig strategi for frigjøring fra diktaturet.
oversatt av G.E.

I totalitære regimer er institusjonene alltid prisgitt viljen til den som styrer, ja til og med hans humørsvingninger. Skolen er ikke noe unntak fra denne «regelen».
Tidligere president Habib Bourguiba – utdannet advokat, opplyst og glødende tilhenger av modernisering – gjorde to avgjørende veivalg for det selvstendige Tunisia: Han satset på utdanning og på kvinnefrigjøring. Han påtvang riktignok skolen et begrensende formynderskap, og lærere og elever som ble betraktet som «utakknemlige», ble hardt straffet. Likevel, i løpet av de første årene av Bourguibas styre, vokste det fram en moderne og lovende skole: antallet elever økte, nivået var tilfredsstillende og anerkjent, osv. Dette var mulig takket være de politiske valgene som ble tatt, samt pionerenes entusiasme og befolkningens iver etter å få utdanning.
Men den tunisiske skolens vår varte dessverre ikke så lenge. Bourguibas lange regjeringstid og den stadig mer autoritære maktutøvelsen han sto for, endte med å rokke ved hele prosjektet. Skolen fikk problemer: dårlig infrastruktur, overfylte klasser, høy strykprosent og synkende nivå… Situasjonen ble forverret enda mer da de ideologiske strømningene som ikke kunne uttrykke seg på legalt vis, gjorde skolen til et åsted for sine ofte voldsomme oppgjør. Man kan si at avbrytelsen og fordreiningen av Bourguibas skoleprosjekt spilte en viktig rolle for Ben Alis vei til makten – han ble sett på som den sterke mann som kunne skape orden i kaoset.
President Ben Ali, med sin bakgrunn fra militæret, hadde ingen politiske visjoner – aller minst for skolen. Fra Bourguibas mislykkede skole arvet han en armada av skoletapere, som utgjør hoveddelen av hans undertrykkelsesapparat. Fra Bourguiba selv har han overtatt to «prestisjesaker» som er lette å selge til våre vestlige «partnere»: utdanning og kvinnefrigjøring. Han administrerer begge felt på sin egen måte og ut fra sine egne personlige prioriteringer – lovgivere, eksperter og ministere er rett og slett løpegutter for presidentpalasset. Ordrene derfra er ofte improviserte og avhengig av presidentens humørsvingninger (vi fikk for eksempel plutselig rett til undervisning i arabisk fordi han var rasende på franske medier).
Ben Alis skole er en del av det generelle gulag i Tunisia: Skolelederne er, enten de vil eller ikke, blitt gjort til voktere. For å opprettholde myten om fornyelse, får skolen av og til penger til å pynte på fasaden, men virkeligheten i skolen er preget av synkende nivå, vold, manglende midler (spesielt i yrkesskolene), korrupsjon (mellommenn som står makthaverne nært, griper inn overfor eksamensresultater, ansettelser og omplassering av personale). De som styrer (inkludert presidenten) plasserer sine egne barn i private og/eller utenlandske skoler.
Forfallet i skolen er ikke bare av pedagogisk art: problemene rokker ved selve verdiene knyttet til utdanning. Ungdom uten utdanning som klarer å berike seg på ulovlig vis, sprader rundt med rikdommen sin og fungerer i dag som forbilder. Høy utdanning er ikke lenger målet for de unge.

Fotnoter:

1 Om den kontinuerlige degraderingen av frihetene i Tunisia, se de to rapportene fra International Freedom of Expression Exchange (IFEX) fra 2005: www.ifex.org
2 Intellektuelle som Tahar Haddad (1899-1935), reformtilhenger og forkjemper for kvinnefrigjøring, og poeten Aboul Kacem Chebbi (1909-1934), har preget generasjoner av tunisiere, både før og etter uavhengigheten.
3 Jf. Vitnesbyrd fra eksministeren Ahmed Ben Salah og tidligere generalsekretær i UGTT, Taieb Baccouche, utgitt av Temimi-stiftelsen for vitenskapelig forskning og informasjon, som er utsatt for sensur: www.temimi.refer.org/fondationtemimi
4 Jf Olfa Lamloum og Bernard Ravenel (red.), La Tunisie de Ben Ali, l'Harmattan, Paris, 2002. Se også Michel Camau og Vincent Geisser, Le Syndrome autoritaire, Presses de Sciences Po, Paris, 2003 og Sihem Ben Sedrine og Omar Mestiri, L'Europe et ses despotes, La Découverte, Paris, 2004.
5 Lov 2005-88 av 27. september 2005 «om fordeler tilkjent Republikkens presidenter etter at de har gått av», publisert i hui og hast i Journal Officiel i slutten av september 2005.
6 Tunisia rykket ned fra 39. plass i 2004 til 43. plass i 2005 på Transparency Internationals Corruption Perceptions Index (CPI): www.transparency.org.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0