Algeriske og marokkanske myndigheter nøler ikke med å bruke rettsvesenet for å sette munnkurv på landenes journalister, mens politisk press tærer på medielandskapet i Tunisia.
Tunisiernes opprør mot Ben Ali i januar 2011 skapte en sjokkbølge i hele den arabiske verden og førte til massedemonstrasjoner mot diktaturer og autoritære regimer. I dag er det bare Tunisia som fortsatt er i en demokratisk overgang, og den har vært skuffende for folket.
I fjor lanserte Tunisias nylig avdøde president et lovforslag om arv som vil gjøre Tunisia til et foregangsland for likestilling i den arabiske verden. Vil landets neste president ta videre lovforslaget mange mener bare var et politisk spill?
Syke og fraværende ledere i Algerie, Marokko og Tunisia fører til rykter og spekulasjoner om hvem som egentlig styrer.
Folkeopprøret i januar 2011 endret kulturlivet i Tunisia, spesielt musikkscenen. Artistene gjør nå opprør mot en sensur de trodde tilhørte fortiden, økonomiske problemer og politiske tyverier.
Innlandet i Tunisia har lenge vært forsømt. Folk her har sett lite til godene av revolusjonen i 2011. Det skaper sinne og skuffelse i en tid med politisk usikkerhet og økende vold.
En ny grunnlov har skapt politisk ro i Tunisia. Når spørsmålene om kvinnenes status, religionens rolle og tankefriheten nå er avklart, burde økonomiske og sosiale spørsmål dominere den offentlige debatten. Men på dette området sliter alle partiene med å lage en troverdig politikk, særlig for de kostbare subsidiene.
Blodig undertrykkelse i Egypt og Syria, utbredt overvåking i USA, maltraktert asylrett i Europa, fengsling av opposisjonelle i Kina. Urovekkende mange land bryter med letthet rettsprinsippene de har anerkjent i flere internasjonale traktater. Tiden er inne for en overnasjonal grunnlovsdomstol, mener Tunisias president Moncef Marzouki.
Vestens entusiasme for «Facebook-revolusjonen» i Tunisia ignorerte nettaktivistenes virkelighet.
Seks måneder etter at Ben Ali ble styrtet, er Tunisia i full omstilling. I påvente av valg til grunnlovsforsamling 23. oktober, holder sosiale pressgrupper trykket oppe mot overgangsregjeringen. Men det tidligere autoritære regimet lever videre i lokalmyndighetenes praksiser og i økonomien.
Hva har skjedd i Tunisia etter revolusjonen?
Undertrykking, mobilisering, represalier–en klassisk syklus. Hvordan seiret tunisierne?
Innbyggerne i Redeyef fikk i begynnelsen av året nok av det kolonialistiske gruveselskapet CGP og de korrupte lokalmyndighetene. Et bemerkelsesverdig sammensveiset og tilsynelatende ukuelig opprør oppsto, som nå har blitt den kraftigste og den mest modne sosiale bevegelse i landets nyere historie. Protestbevegelsen har ennå ikke spredd seg, mye takket være statens tette grep om mediene, men mye kan endre seg før neste års presidentvalg.
Landet har hatt en lang nedstigning til helvete. Tunis kastet seg entusiastisk inn i oppbyggingen av en moderne stat som lenge ble framstilt som «eksemplarisk»–for deretter å slutte seg til rekken av arabiske diktaturer. Zein el-Abdin Ben Ali er en president som er fiendtlig innstilt både til menneskerettigheter og til all intellektuell virksomhet. Med valgmaskerader fikk hans rådgivere og høytstående embetsmenn stadig større innflytelse over politikken, spesielt brutal behandlingen av all virkelig opposisjon. Hundretusener av unge arbeidsløse til «tikkende bomber», og hundrevis av unge tunisiere soner lange fengselsstraffer etter urettferdige rettssaker. Ben Ali valgfusk og reformer ga ham enda større makt, samt livsvarig og politisk immunitet, og enkelte lovbestemmelser hever presidentparets barn over grunnloven.