Nord-Amerika

Små ustabile stillehavsstater

På tross av den høyeste utviklingshjelpen i verden har territoriene i Stillehavet ikke utviklet noen stabilitet og velstand. Områdene står overfor seriøse økonomiske og sosiale problemer. Stormaktene lar dem nå seile sin egen sjø, selv om Australia og USA forsøker å holde på deres innflytelse. Men kan Stillehavsøyene finne fred og velstand uten at deres levesett blir snudd på hodet av inngripen fra stormaktene?

Posted on

På tross av den høyeste utviklingshjelpen i verden har territoriene i Stillehavet ikke utviklet noen stabilitet og velstand.1 Det er selvfølgelig store forskjeller mellom de ulike statene. Bruttonasjonalprodukt per innbygger i Fransk Polynesia er høyere enn New Zealands, men dette har først og fremst sammenheng med overføringer fra Frankrike.

På den andre siden av spekteret finner vi Kiribati, Salomonøyene, Vest-Samoa, Tuvalu og Vanuatu, som er klassifisert blant de minst utviklede landene i verden (MUL-land). En FN-rapport understreket i 2003 at levestandarden på Salomonøyene, Vanuatu, Marshalløyene og i Mikronesias forente stater, hadde gått ned i løpet av de ti siste årene.2 Den asiatiske utviklingsbanken i Manila slo i en annen rapport fast at for flertallet av innbyggerne i stillehavslandene «er de to viktigste bekymringene å skaffe seg en inntekt og tilgang til sosiale tjenester».3
Den offentlige utviklingshjelpen til disse områdene har altså ikke innfridd målsetningene – økonomisk avhengighet av omverdenen har bare økt.4 En del av midlene er blitt underslått av korrupte makthavere – kongefamiliens maktmisbruk i Tonga og nepotismen i Vanuatu er bare de mest åpenlyse eksemplene.
Australia, som er blant de landene som gir mest utviklingshjelp til stillehavsøyene, ønsker nå å skaffe seg kontroll. Det innebærer ikke umiddelbart noen drastisk reduksjon i overføringene, men det innvarsler uten tvil en nedtrapping av det økonomiske engasjementet. Frankrike, som ofte gjør det motsatte av andre stormakter i stillehavsområdet, har annonsert at landet ønsker å doble sitt bidrag til Fondet for økonomisk samarbeid, som ble etablert i 1987.5 Kommer Frankrike til å sikre seg kontroll over dette fondet? Det er absolutt ikke sikkert.
I tillegg til det økonomiske kaoset, kommer ustabilitet, vold i og mellom øystatene, opprør og borgerkriger. Noen spør seg til og med om demokrati er gjennomførbart i denne regionen: I Tonga støtter monarkiet seg til en «adel» som disponerer 21 av 30 seter i parlamentet. En beskjeden reform skal i år gjøre det tillatt med to ikke-adelige ministere. I Vest-Samoa ble allmenn stemmerett innført i 1990, men bare høvdinger (mataier) kan stille til valg.
Andre steder i regionen blir demokratiske spilleregler ofte forbigått, og klientellismen står sterkt, også i de franske territoriene.6 Begrensninger av pressefriheten blir kritisert på Tonga, Fiji, Nauru, Salomonøyene og Papua Ny-Guinea. Også i de franske territoriene Wallis og Futuna motsetter ikke den franske regjeringen seg restriksjoner på informasjonsfriheten som de lokale kongene har innført.
En universitetsansatt på Fiji forklarte (for å rettferdiggjøre statskuppene i 1987) at demokrati var uforenlig med de lokale skikkene. Flertallsstyre ville føre til at visse befolkningsgrupper (den indisk-ættete befolkningen, som er i flertall) ville få mer makt enn de tradisjonelle eierne av produksjonsmidlene, og dermed ville folket regjere over høvdingene. «Respekten for menneskerettighetene» ville i praksis bli brukt til å fornekte den melanesiske urbefolkningens rettigheter på Fijiøyene.7
Man bør ta seg bryet med å forsøke å forstå de særegenheter, mentaliteter og tankesett som gjør seg gjeldende i denne regionen, samt de kristne religionenes rolle og den dominerende følelsen som tilsier at for å bli betraktet som en virkelig «oseaner» må man stamme fra den opprinnelige befolkningen. Den «hvite» befolkningen fra Australia, New Zealand, Ny-Caledonia og Fransk Polynesia blir betraktet som utenforstående som ikke skal glemme at de er «gjester».
Den franske tilstedeværelsen har vært minst populær, spesielt etter atomprøvesprengningene på Mururoa og Fangataufa frem til 1988. Australia på sin side har alltid hatt problemer med å akseptere at stillehavsøyene ikke tilhører Australia; at småstatene kan ha et ønske om å løsrive seg og vende seg mot De sørøstasiatiske nasjoners forbund (ASEAN); samt at Australias viktige interesser i Papua Ny-Guinea og på Salomonøyene settes på spill.
Australia så imidlertid, i likhet med New Zealand, en stund ut til å ville konsentrere seg om andre problemer (konfliktene India/Pakistan og Kina/Taiwan, piratvirksomhet i Kinahavet, ustabilitet på Filippinene og i Indonesia). Frankrike har forsøkt å benytte seg av dette, selv om det har betydd å støtte kongedømmet på Tonga og statskupp på Fiji (i alle fall de i 1987). Frankrikes forhold til Australia og New Zealand ble likevel bedret av at de franske territoriene inntil nylig fremsto som pletter av stabilitet i området.8
USA har på sin side aldri tapt interessen for øyene nord for ekvator: amerikanske militærbaser på Guam, eller Kwajalein-atollen på Marshalløyene som ble brukt i forbindelse med «Star Wars-programmet», vitner om det. USA har likevel stengt ambassader eller «slanket» ambassadepersonellet, og redusert bistanden til regionen betraktelig.
Etter 11. september 2001 ble imidlertid denne tendensen snudd. Siden har denne ustabile sonen tiltrukket seg oppmerksomhet fra stormaktene og FN – det er igjen blitt avgjørende å kontrollere området. Det er tydeligst for Australia: Attentatet på Bali 12. oktober 2002 rammet australske borgere hardt – med 88 australiere blant de 202 ofrene. Den nye holdningen er imidlertid mer eller mindre diktert fra Australias amerikanske alliansepartner.
I slutten av august 2001 erklærte den konservative australske statsministeren John Howard at det australske engasjementet i regionen var begrenset: «Australia har verken mulighet til, eller intensjoner om, å bestemme utviklingen i regionen (…) Uavhengighet betyr også å ta ansvar for sin egen skjebne.» Men i dag er Canberra engasjert i flere aksjoner for å «hindre en oppløsning av små stillehavsstater som kan utgjøre en trussel for sikkerheten i regionen, ved å gjøre den til et ideelt mål for kriminelle grupperinger eller internasjonale terrorister.»9
Gjenvalget av John Howard 9. oktober 2004 styrket samarbeidet med George W. Bushs USA og befestet ansvarsfordelingen de to landene imellom i internasjonale saker. Hendelsene på Salomonøyene i 2003 illustrerer den nye australske tilnærmingen: På Guadalcanal (den største av Salomonøyene) gikk militser under ledelse av Harold Keke til opprør. Et titalls personer ble henrettet (deriblant en minister) og seks misjonærer som ble tatt til fange, døde. 1500 personer fra nedbrente landsbyer flyktet inn til hovedstaden.
Australia bestemte seg for å sende inn en militær styrke. «Situasjonen [på Salomonøyene] er en situasjon der staten er på randen av sammenbrudd, og dette har enorme implikasjoner for sikkerheten og stabiliteten i regionen,» erklærte den australske utenriksministeren. En styrke bestående av 1500 australske soldater, 140 newzealandske, samt mindre kontingenter fra ulike stillehavsøyer, gikk i land på Salomonøyene i slutten av juli 2003. Harold Keke ble tatt til fange 13. august.
Nå pågår arbeidet med å gjenoppbygge landet, en operasjon som kan ta opptil ti år. Situasjonen er imidlertid fortsatt preget av ustabilitet., og en australsk politimann ble drept i et bakholdsangrep rett før jul i 2004, noe som tvang Australia til å sende forsterkninger.
Selv om Australia finansierer en tredjedel av organisasjonen Pacific Islands Forum (PIF), en parallell til South Pacific Commission (SPC, men har skiftet navn til Pacific Community), har ikke landet spilt noen dominerende rolle i organisasjonen. PIF tar opp politiske spørsmål, mens SPC har begrenset seg til å arbeide med tekniske spørsmål innen det økonomiske, sosiale og kulturelle feltet.
Siden PIF ble etablert i 1971 har generalsekretæren alltid vært fra stillehavsøyene, med en australier eller newzealender som visegeneralsekretær. Den 15. august 2003 plasserte imidlertid Canberra en av sine folk, diplomaten Greg Urwin, i stillingen som generalsekretær. Utnevnelsen fulgte ikke «the pacific way» (det vil si prinsippet om konsensus), men foregikk gjennom hemmelig valg.
Australia ønsker å få PIF til å etablere en permanent intervensjonsstyrke for Oseania, bestående av rundt 100 soldater og med base på Fijiøyene. En ny rapport fra det australske senatet antyder også en økonomisk sammenslutning mellom landene som er medlemmer av PIF, med en felles valuta – den australske dollaren.
Den nye fylkesmannen på Fiji er en australier, i likhet med seks rådgivere som for ikke så lenge siden begynte å operere innad i hæren, samt seks andre i rettsapparatet.
Forholdet mellom Canberra og Paris er blitt anstrengt igjen på grunn av Irak-krigen. Det var meningen av Frankrike skulle delta i styrken som grep inn på Salomonøyene sommeren 2003, men gamle stridigheter gjorde seg gjeldende og Howard bestemte seg for å begrense deltakelsen til landene i PIF. Det er imidlertid ikke utelukket at Frankrike blir involvert i gjenoppbyggingen av Salomonøyene.
Markerer den nye australske posisjonen virkelig en «rekolonisering» av en risikabel sone (både strategisk og økonomisk)? Frankrikes posisjon, som Canberra tydeligvis ønsker å marginalisere, baserer seg uansett på akkurat samme tankegang.
Men kan Stillehavsøyene finne fred og velstand uten at deres levesett blir snudd på hodet av inngripen fra stormaktene? Det er det viktigste spørsmålet for dette «andre Stillehavet» som har for liten betydning til å få oppmerksomhet i media, men som er for viktig til at man kan la det få være i fred.
oversatt av G.E.
1 Jean-Marc Regnault, «Une zone d?instabilité: le Pacifique insulaire intertropical», Cahier d?Histoire immédiate, université de Toulouse, nr. 25, våren 2004, s. 87-100.
2 Tahiti Pacifique Magazine, Tahiti, august 2003.
3 Les Nouvelles de Tahiti, Papeete, 23. april 2004.
4 På 1980-tallet «stammet en tredjedel av budsjettet til de fleste stillehavslandene fra utenlandshjelp; for halvparten av dem dreide det som om to tredjedeler», Ian C.C ampbell og Jean-Paul Latouche, Les Insulaires du Pacifique, PUF, Paris, 2001, s. 291.
5 Engasjement som ble tatt under president Jacques Chiracs reise i Oseania i juli 2003.
6 Jean-Marc Regnault, Le pouvoir confisqué en Polynésie française. L?affrontement Temaru/Flosse, Les Indes savantes, Paris, 2005.
7 Asesela Ravuvu, The Facade of Democracy, Fidjian Struggles for Political Control, 1830-1987, Suva, 1991.
8 De økonomiske bidragene fra Paris til diverse institusjoner som arbeider i regionen, er ikke ubetydelige.
9 La Dépêche de Tahiti, Papeete, 14. august 2003.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver