Terskelens vakre problem

Peter Handke reiste i tre år på tvers av halve verden, til Japan, Alaska, Skottland, Frankrike, Spania, Slovenia og enda lenger.

– Det var en sen kveld i januar 1988 at vi ved en ren tilfeldighet møtte hverandre på metroen i Paris. Over et glass vin fortalte Du meg at du kom rett fra Egypt og ikke hadde snakket med noen på mange uker. Det er denne tida du forteller om i din dagbok Gestern unterwegs («Underveis i går: Nedtegnelser»). Det er lite snakk om Egypt der.
– I Egypt kunne jeg ikke notere særlig mye. Jeg var litt syk. Og jeg kunne ikke være for meg selv, for jeg følte meg konstant forfulgt av selgere og tiggere. Jeg reddet meg ved at jeg gikk inn på et av disse tehusene, satte meg til de andre og sugde på vannpipa eller latet som om jeg gjorde det. Der fant jeg roen.
– I 1989 falt DDR sammen og dermed en hel verden. I boken din sier du knapt et ord om det.
– Jeg kan bare skrive noe ned når språket, tinglighet, kommer flyvende mot meg. Jeg hadde aldri tanker om å skrive noen samtidsjournal. Det er heller reflekser som er utvidet, ikke akkurat til refleksjoner, men til løp, til språkløp.
– Du skriver ikke om personlige ting, om hodepine eller dårlige senger.
– Det syntes jeg ikke var verdt å beskrive. Det jeg føler, må fastholdes i den formen det først framstår. Opplevelsene var ofte så overveldende at jeg hadde hemninger mot å skrive om det. Min dagbok Das Gewicht der Welt («Verdens vekt: en journal») var en bevissthetsreportasje. I Gestern unterwegs var det noen ting jeg skrev om, andre ting tok jeg vare på til neste morgen til det var gått gjennom hodet, gjennom kroppen. Pythagoras formante elevene sine om å bli så lenge i senga at de kunne gjenkalle i minnet det som skjedde dagen før.
– Blir det klarere av den grunn?
– At jeg skrev det ned, gjorde meg stedfast. Ofte visste jeg ikke hvor jeg våknet opp. Man kommer om natta og ser bare konturer. Når jeg satte meg på et eller annet hotell neste morgen for å skrive om gårsdagen, var det som å gå på butikken eller kjøre barna på skolen.
– Reisene dine virker som åndelige øvelser. Kan du forestille deg å leve som en munk?
– Å nei. Jeg er en epikureer. Hvorfor skulle jeg gi avkall på ting som gjør meg glad? Vin, for eksempel, er en av de aller deiligste oppfinnelsene, som ofte har gjort meg godt.
– Men reisene dine har jo ikke vært noen fornøyelsesreiser.
– Jo, egentlig. Jeg er da på jorda for fornøyelsens skyld.
– Er det en fornøyelse å gå i snøstorm gjennom Hokkaido?
– Ja, selvfølgelig. Når man da er i sikkerhet, når man har gått over terskelen og inn i varmen, vil det ha vært en fornøyelse, for å snakke i futurum exaktum. Hver gang man befrir seg selv fra en tøff situasjon, når man tenker at nå går det ikke lenger, når man er totalt minimalisert som menneske og så kommer over terskelen, da merker man plutselig hva livet er. Disse overgangene er det mest fruktbare overhodet. Jeg har vært opptatt av terskelens vakre problem i over 30 år og det hjelper meg fortsatt videre. Det skyver meg videre. Allerede som elev var det for meg en fornøyelse å lære, å betrakte, se, at noe går over til å bli sett. Nei, det er ingen fornøyelse, det er en glede. Noen ganger betyr det å bli ett med formene. Man føler ikke lenger at man er en fange av historien. Man ser den andre historien som alltid har opptatt meg.
– Hva er den andre historien?
– Historien til fargene, versemålene, formene, japanske tusjtegninger, for eksempel, eller romanske skulpturer, og også historien til historiefortellingen. Det lar seg ikke realisere, bortsett fra nettopp i poesien.
– Har du lykkes med det noen gang?
– Jeg forteller om det. Alt jeg skriver, leder mot det. Det er ikke bare utopi, det er også virkelig, det mest virkelige overhodet. Det er et forslag, en drøm om historie. Heller ikke evangeliene ville ha eksistert, ikke Jobs bok, hvis ikke det å fortelle hadde foregått i en annen verden, i en slags bedre bakverden, som et glassmaleri.
– Et opprør mot historiefilosofi?
– Jeg er nesten overbevist om, jeg understreker ordet nesten, om at det filosofiske historiebegrepet er en eufemisme. Historie kan ikke tenkes. Hegel lagde et tankebegrep av det, det er for meg en vits. På den måten blir historie et evig kretsløp av svinerier. Ja, det finnes framskritt, framskritt innenfor menneskerettigheter, også tekniske framskritt, men ethvert framskritt skaper en katastrofe et annet sted. Jeg tror ikke at urtida var verre. Men i dag er det annerledes ille eller annerledes bra.
– Tenker du på Fortunas lykkehjul?
– Man kunne heller kalt det et lyshjul: Når lyset faller inn her, blir det desto mørkere et annet sted. Jeg lager ingen ideologi av det, men jeg kjenner det i meg.
– Får du derfor et ønske om å gi øyeblikket verdi?
– Det er ikke noe forsett. Det er bare sånn jeg er laget. Kanskje er det en form for sykdom, men jeg liker sykdommen min. (…)