Den lange tidens økonomi

«På 1800-tallet forutsatte man ikke alltid at folket bare ville ha underholdning.» Med denne påminnelsen innleder den amerikanske forleggeren André Schiffrin sitt lille, men hardtslående verk L’édition sans éditeurs (Forlag uten forleggere).1 Her peker han på virkningene av konsentrasjonstendensene innen forlagsbransjen.2 Schiffrin, selv grunnlegger av et politisk, uavhengig og non-profit-drevet forlag, setter erfaringene fra 1930-tallets Storbritannia og etterkrigstidens USA opp mot dagens billigselgere av kultur som fraskriver seg sitt sosiale ansvar med henvisning til de hellige og ukrenkelige «markedslovene».Store forlagshus som Penguin Books og New American Library hadde på den tiden fortsatt som målsetting å utgi «gode bøker for så mange som mulig». De forsøkte naturligvis å tjene penger gjennom å tilby store mengder «kiosklitteratur» som fort ble glemt. Men en særegen forståelse av hva forleggeryrket handlet om, fikk dem også til å utgi – i stort monn og til en billig penge – den mest nyskapende litteratur og de skarpeste samfunnsvitenskapelige arbeider. Krevende bøker ble ikke betraktet som et privilegium for de velsituerte klasser. De hadde et stort publikum, ikke minst hos en politisert arbeiderklasse.
I Frankrike er 60- og 70-tallet det naturlige referansepunktet for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forleggeri. Disse disiplinene (deriblant historie, sosiologi og psykoanalyse) var i denne perioden uhyre populære, noe de imponerende forlagssuksessene til verk av Jean-Paul Sartre, Claude Lévi-Strauss, Fernand Braudel og Pierre Bourdieu, for bare å nevne noen, vitner om. I en tid med vitenskapelig og politisk oppblomstring, satte eminente intellektuelle sitt preg på den offentlige debatten og bidro til den franske kulturens omdømme. Selvfølgelig skygget disse store trærne for en skog av mer beskjedne utgivelser og spredning av dårlig litteratur, men kontrasten til dagens intellektuelle liv og forlagsproduksjon er ikke mindre øredøvende av den grunn.
Når det gjelder verk som i dag omhandler menneske og samfunn, er tilstanden temmelig bedrøvelig.3 Dette smale markedet med relativt lav vekst er et av de mest sårbare feltene innen fransk forlagsvirksomhet, og utgjør bare en liten del av omsetningen. Selv om antallet franske studenter har økt massivt (anslagsvis 300 000 i 1960 og over 2 millioner i dag), har ikke salget fulgt etter. Tvert imot: mens det totale antallet utgitte titler stadig øker (53 462 i 2005 mot 39 375 i 2000), er utgivelsene som trykkes og selges i mer beskjedne opplag (2 501 eksemplarer i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag4) redusert med 50-75 prosent i løpet av en tjueårsperiode.
Denne generelle tendensen må imidlertid nyanseres ut fra de enkelte disiplinene, forlagenes profil, og spesielt hvilke typer utgivelser som tilbys (lærebøker, ordbøker, vitenskapelige verk, dagsaktuelle essays, osv.). Selv om utdannings- og populariseringsmarkedene fortsatt er svært lukrative og står for størsteparten av omsetningen i forlagsbransjen, møter spredningen av forskningsbaserte verk store problemer. Ifølge François Gèze, som leder forlaget La Découverte, kunne et verk på et høyt nivå selge (første året) 2 200 eksemplarer i 1980, mot bare halvparten i 1988 og drøyt fjerdeparten (600) i dag.
Utviklingen av den intellektuelle produksjonen er i seg selv en av årsakene til disse endringene. I akademia får den vitenskapelige logikken forskerne til å gjennomføre arbeider som blir stadig mer spesialiserte, som omhandler svært spissede temaer og er skrevet i et mer analytisk og teknisk språk. Verk av denne typen er vanskelig tilgjengelig for ikke-innvidde, og har store problemer med å nå et større publikum. Redaktørene beklager ofte denne tendensen fra universitetsmiljøene som fører til en større oppsplitting av kunnskap og svekker mer tverrfaglige tilnærminger.
En annen faktor har med utviklingen av lesevaner å gjøre. Forholdet til bøker har endret seg: «Leserne vil komme til sakens kjerne med en gang. De liker tekster som er korte og tilgjengelige,» sier Sophie Barluet, redaktør i forlaget Seuil, og tilføyer at bøkene også er utsatt for «hard konkurranse fra andre medier og spesielt internett». For øvrig har andelen «sterke lesere» (de som leser mer enn 25 bøker i året), som utgjør den viktigste lesergruppen for humanistiske verk, gått kraftig ned de siste tiårene (fra 22 prosent i 1973 til 13 prosent i 2003). Og et siste moment er at studentene har en tendens til bare å kjøpe bøker som er nyttige for å klare eksamen, mens de ellers baserer seg på lån eller kopiering.
Stilt overfor denne markedsutviklingen, har forlagene justert sitt tilbud. De har økt antallet utgivelser av små lavprisformater med «klassikere» eller kvalitetssammenfatninger,5 men også pedagogiske bøker med et ofte nokså luftig innhold. Forlagene som gir ut generell litteratur (som Albin Michel, Flammarion, Fayard, Gallimard og Seuil) har stort sett skåret ned på sin samfunnsvitenskapelige produksjon. Forlaget L’Harmattan har derimot reagert med en massiv økning av antallet utgitte titler (mer enn 1 850 i 2004!). For å kunne utgi avhandlinger og andre universitetsarbeider som ofte ikke selger mer enn noen hundre eksemplarer, har dette spesialistforlaget redusert produksjons- og distribusjonskostnadene til et absolutt minimum, slik at forlagets rolle nærmest begrenser seg til ren trykkerivirksomhet.
Spørsmålet om framtiden til utgivelser av forskningsbaserte verk står imidlertid fortsatt ubesvart. Det er ikke så rent lite som står på spill, fordi disse bøkene utgjør «den harde kjernen» i bransjen, de styrer hele kjeden, fra lærebøker til pocketbøker. Men på tross av iherdig rasjonalisering og modernisering som har gjort det mulig å redusere produksjonskostnadene, er lønnsomheten fortsatt et problem. Det begynner å dukke opp løsninger knyttet til «digitalt forleggeri»,6 men denne produksjonens skjebne er avhengig av økte offentlige midler og større budsjetter til universitetsbibliotekene.
François Gèze påpeker at dette problemet har sammenheng med holdningen til offentlige myndigheter «som tilpasser seg et todelt undervisningssystem, med et mindretall av rike og effektive elitehøyskoler på den ene siden, og et flertall av universiteter uten tilstrekkelige midler på den andre».
Universitetsleserne utgjør imidlertid knapt halvparten av bokmarkedet innen humaniora. Det som virkelig karakteriserer dette feltet, er at det også baserer seg på interessen hos et stort publikum som betraktes som «opplyst». I likhet med utdanningssystemet, som er et sentralt kretsløp for spredning av kunnskap, spiller altså forlagene også en rolle som kunnskapsbindeledd mellom akademia og samfunnet ellers. For øvrig har private forleggere, spesielt fra generalistiske forlagshus, inntatt humaniorafeltet og etter hvert bygd opp imponerende kataloger.
Ikke desto mindre utgjør fenomenet industrikonsentrasjon en tung trussel mot rikdommen og mangfoldet i fransk forlagsbransje.7 Spesielt stor er faren for at produksjonen innenfor humaniora blir enda mer marginalisert ved at de store forlagshusene overlater utgivelsen av krevende bøker til små spesialistforlag og universitetsforlagene.8 Som i USA vil dette skape et enda større skille mellom de intellektuelles verden og resten av befolkningen.
Naturligvis utgir avdelingene til de store forlagsgruppene mange verk av høy kvalitet. Likevel har den generelle styrkingen av kommersiell tenkning i forlagsmiljøene en sterk innvirkning, spesielt når det gjelder antallet bøker som vil bli utgitt og får mulighet til å finne sitt publikum. Under påskudd av å bryte med forskernes «særheter» og «sjargong», å gjøre analysene deres mer «tilgjengelige», er fristelsen sterk til å lempe på kravene til intellektuelt arbeid. Og fristelsen til å oppgi dette feltet til fordel for mer lukrative markeder, er enda sterkere.
Når profitt og kort tid blir de viktigste momentene som avgjør redaksjonelle valg, blir det vanskeligere for nyskapende samfunnsforskning å finne sin plass, som for lyrikk og drama innen litteraturfeltet. For kostbare utgivelser, som er ment å vare lenge, følger nemlig en særegen økonomi, den lange tidens økonomi, med langsomt og ofte beskjedent salg – men regelmessig, ofte over flere år i pocketutgave.
Selvfølgelig må alle redaktører forene kunstneriske og kommersielle hensyn og krav. Men måten man utfører denne delikate balansekunsten på, henger samme med den grunnleggende forståelsen man har av sitt yrke som forlegger. «Det finnes flere måter å utøve dette yrket på,» minner Fayard-redaktøren Henri Trubert om. «Enten har du en redaksjonell linje, med en virkelig tankegang bak bøkene du tilbyr og ideene du ønsker å formidle, eller så praktiserer du slag-i-slag-forleggeri og utgir sjokkdokumenter som fort blir glemt.»
Bokindustrien ser ut til å styrte nedover i sistnevnte retning, i et slags jag etter bruk-og-kast-bøker. Vitnesbyrd som kaprer lesere og tilfeldige undersøkelser invaderer hyllene hos bokhandlere og kjøpesentre, samtidig med det store utvalget av praktiske bøker (matlaging, livsstil, osv.). Konsentrasjonstendensene innen bokdistribusjonen styrker posisjonen til disse standardiserte produktene, som generelt har kort levetid, og som oppnår (eventuell) suksess på grunn av intens markedsføring i media. Dette skredet av papir gjør oppgaven til autentiske bokhandlere enda vanskeligere. Men deres rolle er fortsatt dyrebar, for å opprettholde et rom for småforlag og gjennomtenkte bøker.
Særegenheten til humanistiske verk er også truet av den stadig striere strømmen av slurvete essays og «falske bøker» (avisartikler som så vidt er forlenget). Hastverksessayistikken er nærmest blitt en egen sjanger: Hvert eneste år dukker den samme lille gruppen intellektuelle (deriblant Alain Duhamel, Jacques Julliard og Alain Minc) opp på franske tv-skjermer, der de har fast plass, for å øse av sine smedeskrifter som er like pretensiøse som de er ubetydelige. Catherine Portevin, journalist i magasinet Télérama, klager over «disse middelmådige og mediale essayistene som er overalt. Men journalistene føler seg forpliktet til å snakke om bøkene som alle snakker om. Det er vanskelig å stå imot.»
I det store og hele bidrar mediene lite til å synliggjøre samfunnsvitenskapene. På tv som i pressen blir rommet for debatt om utgivelser mindre, og den føyelige lanseringsjournalistikken erstatter ofte den redelige og velbegrunnede kritikken. Og de få intellektuelle som anerkjennes av media, er som regel de minst uavhengige og de mest konservative. Det er ikke særlig overraskende at en klok, utenlandsk observatør sørger over at «den lunkne tenkning» har seiret i det intellektuelle liv i Frankrike.9
I en situasjon der den politiske debatt forsømmes, og uskadeliggjøres av vaskeekte konformisme, fortsetter imidlertid engasjerte redaktører å holde liv i den sosiale kritikken. Forlagene Agone, Le Croquant, La Dispute, La Fabrique, Raisons d’agir, Syllepse og Le Temps des cerises er noen av navnene på en lang liste med små forlag som gjenoppliver tradisjonen med intellektuell intervensjon på den politiske arenaen. De arbeider side om side med de sosiale bevegelsene om å fremme alternativer til nyliberalismen, og framfor alt holder de liv i hukommelsen og følsomheten til en venstreside med folkelige tradisjoner som lenge har vært på defensiven. På hver sin måte minner disse yrkesstolte redaktørene oss om at forlagsvirksomhet kan være opprørsk.
oversatt av G.E.
1 En versjon av boken er utgitt på norsk under tittelen Bøker og business, overs. anm.
2 André Schiffrin, L?édition sans éditeurs, Paris, La Fabrique, 1999 (kapittel 2). Norsk versjon: Bøker og business, Aschehoug 2002.
3 Jf. rapport utarbeidet av Sophie Barluet for det nasjonale boksenteret i Frankrike: Édition de sciences humaines et sociales: le c?ur en danger (Utgivelse av humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag: hjertet er i fare), Paris, PUF, 2004.
4 Ifølge beregninger fra Livres Hebdo, bilag fra 17. mars 2006. Kategoriseringen disse beregningene er basert på, er imidlertid diskutabel.
5 For eksempel seriene «Points» og «Répères».
6 Jf. «Edition universitaire et perspectives du numérique» (Universitetsforleggeri og digitale perspektiver), studie utarbeidet av Marc Minon, september 2002.
7 Se Janine og Greg Bremond, «La liberté d?édition en danger» (forlagsfriheten i fare), Le Monde diplomatique, fransk utgave, januar 2003.
8 Se Eric Vigne (redaktør i Gallimard): «Qu?est-ce qu?une politique éditoriale dans une maison indépendante? Le cas des sciences humaines» (Hva er en redaksjonell politikk i et uavhengig forlag? Humaniora som eksempel), Les Cahiers du SLF, Paris, oktober 2005.
9 Jf. Perry Anderson, La Pensée tiède. Un regard critique sur la culture française (Den lunkne tenkning: Et kritisk blikk på fransk kultur), Seuil, Paris, 2005.