Nordkoreanere i russisk helvete

Nordkoreanske tømmerhoggere har i flere tiår hugget seg innover den russiske taiga i Øst-Russland. De ble tilbudt et helvete forkledd som edens hage. Men arbeidsleirene er lukket område og det er forbudt å ha kontakt med noen på utsiden. Fluktforsøk straffes med fengsel. Koreanerne har til sammen én uke ferie i året hvis de regnet med nyttår, bursdagene til Kim Il-Sung og til Kim Jung-Il, og partiets stiftelsesdato. Temperaturen kan falle ned til minus 60 grader Celsius om natten. Da fryser alt, hender, føtter, ansikt. Koreanerne omtales av de utbyttende russiske bedriftene som «raske, billige, hardtarbeidende». Arbeidskraften er et resultat av den gamle gjelden Nord-Korea skylder Russland. Men de arbeider nærmest som straffanger.

«Jeg er ikke redd for å fortelle min historie. Denne historien er sann.» Mannen som forteller dette ser ut som han kommer rett fra de dype skogene i Nord-Russland. År med slit og strev har satt uslettelige spor. «Jeg kommer fra byen Nampo i Nord-Korea,» forteller han. Han leter etter de rette ordene. «Jeg var sjåfør og hadde jobbet i ti år for staten da jeg ble syk. Jeg hadde ikke lenger penger. Jeg bestemte meg for å prøve lykken og dro til arbeidsleirene i Russland hvor det drives med avskoging. Jeg kom der i begynnelsen av 1995 og ble sendt til Tynda-leiren».1Nordkoreanske tømmerhoggere har i flere tiår hugget seg innover den russiske taiga i Øst-Russland. Det dreier seg spesielt om Amur-regionen nord for byen Khabarovsk.2 Dette er Russlands «Far east». Fem prosent av den russiske befolkning bor i dette området som dekker en tredel av hele den enorme russiske føderasjonen. Det er nesten folketomt og har derfor knapt med arbeidsstyrke. Imdlertid har de her alltid hatt gode kontakter med Nord-Korea. Dette har både historiske og geografiske årsaker. Den gode kontakten har fortsatt også etter Sovjetunionens fall. Det går ikke lang tid mellom de offisielle møtene. Dessuten er det opprettet ukentlige flyavganger mellom Vladivostok og Pyongyang. Og man har gjenåpnet jernbanelinjen mellom de to landene.
«Det var tre bølger med nordkoreansk arbeidsinnvandring i det 20. århundre», forteller Larisa Zabrovskaja som er historiker i Vladivostok. Den første innvandringsbølgen begynte etter den andre verdenskrig og etter Koreas frigjøring. Russiske fiskeforedlingsfabrikker trengte folk og henvendte seg til nordkoreanske arbeidere. På 50-tallet utgjorde disse arbeiderne og deres familier rundt 25 000 mennesker. «Den andre bølgen fant sted etter et hemmelig møte mellom Leonid Bresjnev og Kim Il-Sung3 i 1966. De to statslederne ble enige om å sende tømmerhoggere til avskogingsleirene. Antall arbeidere per år varierte mellom 15 000 og 20 000».
På denne tiden var det straffedømte nordkoreanske fanger som ble sendt til dette ugjestmilde området – både kriminelle og motstandere av Kim Il-Sung sitt styre. Her trengte man ikke piggtrådgjerder for å sikre de russiske arbeidsleirene, gulagene, for å hindre at fanger flyktet. Ifølge Zabrovskaja er det ikke lenger slik systemet fungerer.
Den russiske presidenten, Vladimir Putin, og hans nordkoreanske kollega Kim Jong-Il har hatt to møter i løpet av de siste årene. Disse møtene handlet om den nordkoreanske gjelden. Gjelden er nedarvet fra tiden da Sovjetunionen bistod sin «nordkoreanske allierte». Putin er imidlertid steil: Nord-Korea befinner seg i en økonomisk blindgate, men Putin vil ikke slette gjelden av den grunn. «De foreslo å fortsette tilførselen av arbeidskraft som en måte å nedbetale gjelden».
Men man trenger ikke lenger ty til fengslene for å skaffe folk. For nå reiser folk frivillig for å jobbe enten i avskogingsleirene eller på byggeplassene. Tall fra tollvesenet viser at mer enn 10 000 nordkoreanere med arbeidsvisum krysser grensen over til Russland hvert år.»
Avtalen mellom Russland og Nord-Korea skjuler ingen hemmeligheter. Arbeidsforholdene til arbeidsinnvandrerne er derimot ennå uklare. Jeg har vært nødt til å samarbeide med sørkoreanske pastorer som holder til i regionen for å klare å samle opplysninger og å sette riktig sammen de bruddstykkene vi hadde. Noen pastorer har knyttet kontakt med dem som forblir tro mot juche-ideologien, den nordkoreanske ideologien om selvberging, som Kim Il-Sung grunnla. Grunnen til at pastorene knytter disse kontaktene skriver seg av deres ønske om å misjonere, men også av et ønske om etnisk solidaritet. Dessuten har jeg vært nødt til å unngå overvåking av russiske myndigheter. For overvåkingen har tatt seg kraftig opp etter november 2004 da to tidligere arbeidere søkte asyl ved det amerikanske og ved det sørkoreanske konsulatet i Vladivostok.
Møtet med mannen fra Russlands dype skoger finner sted i all hemmelighet i en kirke. Kirken ligger midt i et strøk der de eldre, babusjkaene,4 strømmer forbi på vei hjem fra banja’en, det offentlige badet. «Arbeidstiden varierer fra leir til leir. Jeg var bare i en leir som lå langt borte og i høyden. Der jobbet jeg i seksten eller sytten timer hver eneste dag, hele uken. De som var ansatt i hovedleiren jobbet bare rundt tolv og fjorten timer. Der jobbet man med distribusjon og andre oppgaver. Vi hadde til sammen én uke ferie i året hvis vi regner med nyttår, bursdagene til Kim Il-Sung og til Kim Jung-Il, og partiets stiftelsesdato. Vinteren er veldig kald. Temperaturen kan falle ned til minus 60 grader Celsius om natten. Da fryser alt – hender, føtter, ansikt. Men det største problemet var maten. Vi fikk bare 150 gram ris og salt suppe til hvert måltid. Og bare det!»
For å rekruttere nye tømmerhoggere kaster de nordkoreanske myndighetene blår i øynene til de privilegerte i samfunnet. De forteller hvordan denne ordningen er en sjanse til å gjøre fortjeneste på utenlandsk valuta hvis de underskriver på å arbeide i Russland i tre år eller mer. Den økonomiske krisen gjør at det ikke mangler frivillige i Nord-Korea. Alle er medlemmer av partiet og alle har blitt nøye plukket ut. «Det stilles flere krav for å kunne dra til Russland», kan vårt vitne fortelle: «Du må ha god fysikk. Man må ha en garanti fra partiets offisielle medlemmer. Det er bare gifte menn med familie [og familien stilles som garanti] som får innreisetillatelse.» Mange gjør alt for å komme med. «Jeg hadde dårlig helse og måtte betale for å bli valgt».
Hans beretning inneholder andre menneskers vitnesbyrd. Og detaljene tynger som taigaens trær etter hvert som historiene foldes ut. Som det å komme seg raskt nok unna idet et tre felles… I slike øyeblikk kan mange ulykker inntreffe, deriblant brudd og kvestelser som kan ende med amputering. Legene i leirene kommer til kort fordi medisinen mangler eller er utgått på dato. «Man får bedre behandling hvis man betaler. Jeg ble selv skadet tre ganger. En gang jobbet jeg for sakte fordi jeg var sløvet av kulden. Det endte med at jeg fikk brystet klemt under en trestamme. Jeg var heldig som ikke døde. En annen gang skadet jeg beinet. Der lå jeg urørlig i én måned uten å motta lønn.»
Man kan ikke dra til russiske sykehus for behandling. Leirene er et lukket område og det er forbudt å ha kontakt med noen på utsiden. Men selv om de er isolert fra de omkringliggende landsbyene, klarer likevel noen av arbeidere å handle med russere i all hemmelighet. De må kunne lure seg unna kontrollen til det nordkoreanske sikkerhetsbyrået – Powibo. Powibo har folk utplassert i leirene. Tilsynelatende vil ethvert disiplinært brudd medføre streng straff. Om det så er krangel, et galt ord – fluktforsøk straffes med fengsel.
Bedriftene som styrer disse arbeidsleirene avgjør i samråd med russiske og nordkoreanske myndigheter hvor mye som skal produseres. Den nederste delen av trestammen gir best kvalitet og er forbeholdt Russland. Tre av middels kvalitet går til Nord-Korea. Resten går til Kina eller Japan. «De gav meg kuponger i lønn og sa at disse kunne veksles inn. Men jeg har aldri fått kjøpt noe som helst med dem. Jeg sendte noe av kupongene hjem til familien i Nord-Korea. Men butikkene hvor man visstnok kunne veksle inn kupongene var alltid tomme. Det fikk jeg vite av de arbeiderne som hadde vært tilbake i Korea.»
På reisen til leirene vil de frivillige arbeiderne bare få øye på Vladivostok i noen korte øyeblikk. Gjennom vinduet kan de skimte den store russiske havnen som ligger ved Japanhavets bredd. Her er det også en liten arbeidsstyrke fra Nord-Korea. Vladivostok åpner for endringer nå etter at forbudet fra Sovjet-tiden er opphevet. Byen forsøker å legge bak seg det kaoset som fulgte etter Sovjetunionens fall. Konstruksjoner på byggeplassene strekker seg mot skyene. Kinesere og nordkoreanere ønskes hjertelig velkommen for å delta i byggeprosessen. I 2004 registrerte man i Primorsk5 innreise av 262 775 kinesiske statsborgere (hovedsakelig turister) og 13 294 nordkoreanere.
«Jeg har møtt over hundre arbeidere som jobber på byggeplassene i Vladivostok. Noe som overrasket meg er at alle kommer fra Pyongyang», forteller en pastor. «Jeg forhørte meg litt og faktisk foretrekker bedrifter å rekruttere folk fra den nordkoreanske hovedstaden. Dette er fordi man mener at det å jobbe i en by ikke vil være et så stort kulturelt sjokk for dem. De tilpasser seg lettere. Og man unngår derfor at de flykter».
Det er seks bedrifter her. Til sammen har de rundt 3000 arbeidere. Lokalavisene omtaler de såkalte koretski (koreaner på russisk) som «raske, billige, hardtarbeidende». «De går med på å bli betalt når arbeidet er ferdigstilt», betror en entreprenør. Private kunder tyr også til deres tjenester for å få satt opp en vegg eller for å male et rom. I Vladivostok er selvfølgelig alle og enhver klar over at livet til disse arbeiderne ikke er en dans på roser. De sover ofte på byggeplassene, de jobber som dyr, men så forsikrer man seg selv om at «de tjener nå i det minste penger!».
Imidlertid gjør de ikke det. Kim Jung-Il sitt perverse regime kjenner ingen grenser.6 Bedriftene som pastoren nevnte skaffer ikke lønnet arbeid. Det var nok noe naivt å tro. Bedriftene tar hånd om arbeidernes pass ved ankomst. Deretter overvåker de boligene deres. Til slutt trekker de arbeiderne i skatt. Det er opp til hver enkelt arbeider å skaffe seg en arbeidsgiver, om det så er ved hjelp av kontakter eller små annonser. Men selv om de var privilegerte som fikk komme til Russland, har dette sin pris, og dette på tross av om de finner et arbeid eller ei. For hver måned må de betale bedriftene tilsvarende 250 euro. Det er en enorm sum i et område hvor lønningene er betydelig lavere enn ellers i Russland. Selv i Moskva tjener en universitetslektor bare tjener 125 euro i måneden.
Arbeiderne er nødt til å jobbe som piskede skinn på flere byggeplasser om gangen. Det er den eneste måten de kan kvitte seg med «gjelden» og klare de daglige utgiftene. Da vil man kanskje også klare å spare noen av pengene. Andre kaster inn håndkleet. «Det er altfor hardt. Etter tre års arbeid hadde jeg lyst å dra tilbake til Korea», forklarer én av dem. Han hadde skrevet under en femårskontrakt. Han deler ett rom med tre kamerater som deler samme skjebne. Alt strevet til tross har han ikke klart å spare seg opp penger. Men han har ikke mistet håpet av den grunn. «Jeg drar tilbake til Korea så snart jeg har penger. Jeg skal prøve å komme meg til Malaysia eller til Kuwait. Der skal man visst kunne tjene mer».
Skuffelsen er stor fordi de stolte på styret, om de så befinner seg i avskogingsleirene, på byggeplasser eller på gårder rundt om i regionen. De ble tilbudt et helvete forkledd som edens hage. Enkelte ser flukt som eneste utvei selv om dette får konsekvenser for familien. En av dem vi snakket med bestemte seg for å flykte da han fant ut at han hadde jobbet i et og et halvt år nesten som en straffange for tomme løfter. «Jeg rømte en natt i 2-3-tiden. Vi var fire. Vi kunne ikke ta toget fra stasjonen som lå nærmest leiren. De har ikke lov til å selge billetter til oss. Derfor måtte vi bestikke en sjåfør i leiren som gikk med på å kjøre oss til byen som lå lengst ifra og hvor vi kunne ta toget».
De som rømte sammen må fortsatt stå sammen for å overleve. En av dem kan noe russisk. «Vi flytter alltid sammen fra et sted til et annet. Vi var i nærheten av den kinesiske grensen hvor det er urangruver. Der jobbet vi i et år på byggeplassen til en gruve. I 1999 dro vi til Vladivostok og hadde tenkt å komme oss til Sør-Korea. … Jeg er alltid redd for å bli tatt av politiet. Nå har jeg levd i skjul rundt omkring Vladivostok i seks år.»
I denne regionen jakter politiet på illegale kinesiske arbeidere. Nordkoreanernes utseende gjør at de også er utsatt. Hvor mange av dem har gått under jorden i Russland? Pastorene antyder at tallet kan være rundt 2000. De skal være spredt langs hele den 9000 kilometer lange transsibirske strekningen fra Vladivostok til Moskva.
Ifølge FNs flyktningkonvensjon burde vår kontakt kunne søke om asyl, men Kreml nekter.7 Blir en nordkoreaner tatt av politiet, vil han bli sendt tilbake umiddelbart. En énveisbillett til en enda verre hverdag.
oversatt av C.S.C.
1 En mellomstor by i Øst-Russland.
2 Khabarovsk ligger 1000 km nord for Vladivostok og er den offisielle hovedstaden i denne regionen.
3 Grunnleggeren til Den demokratiske Folkerepublikken Korea. Han døde i 1994 og sønnen, Kim Jong-Il, er hans etterfølger.
4 Direkte oversatt betyr det ?bestemor?, men det brukes også som en affektiv omtale av eldre mennesker.
5 Det administrative distriktet hvor Vladivostok er hovedstad.
6 Les Selig S. Harrison, « Derrière la façade du régime de Pyongyang » (Bak fasaden til regimet i Pyongyang), september 1998.
7 Kina fører en enda mer undertrykkende politikk. Beijing innførte angiveri med hensyn til nordkoreanske flyktninger. Det er 7 års strafferamme for å hjelpe dem.