En alvorlig trussel mot den allmenne orden?

Er psykisk syke farligere enn vanlige dødelige? Nei, alle studier viser at proporsjonalt sett begår den «vanlige» befolkningen flere forbrytelser. I virkeligheten stiller samfunnet først og fremst spørsmålet om de psykisk syke fra et sikkerhetsperspektiv. I Frankrike foreslår man at det opprettes en nasjonal database over tvangsinnlagte personer. De ønsker også å lage en «lovgivning for de gale». Man vil stille folk for retten som har blitt erklært utilregnelige ? med risikoen for å gjøre rettsvesenet til en parodi. Lukkede sentre skal «beskytte» samfunnet. Galskapen reduseres på ny til dens biologiske bestanddeler.

Etter dramaet på det psykiatriske sykehuset i Pau i 2004 i Frankrike, ble de «gale» viet mye oppmerksomhet i fjernsyn og aviser. Ikke for å vise deres komplekse situasjon, men for å advare befolkningen om den faren de utgjør. Den gamle frykten for galningen ble gjenopplivet og plusset på de potensielle ofrenes angstliste – en liste som allerede består av seksualforbrytere, terrorister, fugleinfluensa, illegale innvandrere og islamske fundamentalister av alle slag. Den franske helseministeren reagerte kjapt og bestemte seg for å bevilge mer penger for å ansette flere vakter, utstyre sykehusene med individuelle alarmer, opprette «sikkerhetsrom», så vel som intensivenheter for psykiatrien. Han gikk til og med inn for å danne «avdelinger for utagerende og forstyrrede» (UMAP). Det er i bunn og grunn en maskert gjenoppretting av de gamle tvangsfløyene.

Etter en slik reaksjon er det på sin plass å stille spørsmålet: Er psykisk syke farligere enn vanlige dødelige? Psykiaterne sier – for en gangs skyld – enstemmig nei. Alle studier viser at proporsjonelt sett begår den «vanlige» befolkningen flere forbrytelser. Psykisk syke er derimot oftere ofre for sosial, økonomisk og til tider fysisk vold. På grunn av deres sårbarhet har de i gjennomsnitt en forventet levealder som er ti år lavere enn resten av befolkningen. Denne volden når sykehuset: «Vi blir oftere og oftere angrepet, fordi vi mangler personell. Noen ganger er det mindre enn to sykepleiere på 20 pasienter. Mangelen på utdannelse hos unge sykepleiere har gjort at de ikke har lært å takle vanskelige situasjoner.» Dette sier Claire Garnier, sekretær for fagforeningen CGT ved sykehuset Paul Guiraud i Villejuif (Val-de-Marne). Ifølge henne står sykehuset stadig oftere overfor «unge grensetilfeller» som har mistet alle sosiale holdepunkter «og mangler grunnleggende respekt for regler». Ofte er det narkotika involvert. Direktøren for institusjonen, Eric Graindorge, bekrefter disse påstandene: «Sykehuset er åpent og den samfunnsmessig volden er også til stede her. Pasientene er stadig oftere vanskeligstilte, som tar denne volden med seg. Narkotikaen har kommet innenfor institusjonens vegger. Det kommer folk utenfra for å selge til pasientene. I dag er det sykehuset som må beskyttes mot samfunnet.» Graindorge ser for seg at man begrenser adgangen til sykehuset ved hjelp av adgangskort og individuelle sikkerhetstiltak med alarmer for brukerne. For å beskytte de syke fra den ytre verden, må man altså på nytt sperre dem inne.

Psykiateren Chaltiel som har dannet en overvåkningsenhet for vold på ved sykehuset Ville-Evrard i Pariserregionen sier: «Når det er en voldssituasjon, er det som oftest ikke sykdommen som er årsaken. Det er heller en reaksjon på at de blir overlatt til seg selv, at de har en omflakkende tilværelse, er ensomme, mangler fast bosted og ofte blir avvist. Volden kommer fra en opprørstrang som hvem som helst ville erfart i samme situasjon.»

«Forestillingene om psykisk syke har ikke forandret seg de siste femti årene», påpeker sosiologen Anne Lovell. En undersøkelse utført i Frankrike mellom 1999 og 2003 viser at selv om depresjon kan behandles og 94 prosent blir friske, tror kun 55 prosent at man kan kurere en «gal» og 69 prosent en «psykisk syk». Verdens helseorganisasjon (WHO) har gjort kampen mot «stigmatisering» til et av de viktigste satsningsområdene for sin mentalhelsepolitikk. I Frankrike viser denne intensjonen seg i nesten alle offisielle rapporter – særlig i rapporten til psykiaterne Eric Piel og Jean-Luc Roelandt fra 2001. Den rapporten var et viktig grunnlag for handlingsplanen for mentalhelse som tidligere helseminister Bernard Kouchner utarbeidet for Lionel Jospins regjering. Denne planen vektla kampanjer for å bevisstgjøre både helsearbeidere og befolkningen i sin helhet. Men hvilken verdi har disse gode intensjonene i møte med grunnstrømningene som viser seg i sikkerhetspolitikken der nettopp de psykisk syke står i sentrum?

I VIRKELIGHETEN stiller samfunnet først og fremst spørsmålet om de psykisk syke fra et sikkerhetsperspektiv. Dette vitner to tekster som ennå er i utarbeidingsfasen om. Den første dreier seg om en «plan for å forebygge kriminalitet», og er utarbeidet av innenriksminister Nicolas Sarkozy. Her uttrykkes tingene i klartekst: «Forebygging innenfor psykiatrien tar sikte på å forebygge psykiske kriser som kan true allmennheten». For å imøtegå denne trusselen, foreslår teksten en rekke tiltak som gir forrang til «sikkerhet» framfor behandling. For eksempel foreslår den at enhver person som kan underlegges tvangspsykiatriske tiltak – offisielle innleggelse eller innleggelse på forespørsel fra en tredje part – bør bli holdt tilbake for observasjon ved sykehuset i 72 timer. Dette er tiden som «kreves for å kunne gi en diagnose», men framfor alt dreier det seg om å «forbedre kriteriene for sikkerhetstiltak. Noe som gjør det mulig for kommunene å handle innenfor et større kompetansefelt, det vil si, i forhold til personer med mentale problemer som kan utgjøre en trussel mot folks sikkerhet eller kan være en alvorlig trussel mot den allmenne orden.»

Kommunene – som teksten gir nye fullmakter – skal gis myndighet til å bestemme om de psykisk syke skal utskrives eller innesperres. Dette gjøres for at man skal kunne gå inn uten rettsordre i boligen til antatt psykisk syke som har nektet å møte opp på sykehuset, eller gi ambulansepersonell og ordensmakt adgang til boligen. Teksten uttaler seg også om foreskrevne innleggelser, og da ut fra sikkerhetskriterier og ikke medisinske kriterier…

Sykehusdirektøren får også styrket sin makt. For eksempel, kan han utstede krav om obligatorisk behandling, noe som i dag går gjennom domstolene. Han kan gå til domstolen og kreve at en frivillig innleggelse omgjøres til tvangsinnleggelse. I dette tilfellet kan han kreve en erklæring fra en annen sakkyndig, hvis han mener at legenes anbefalinger ikke garanterer den allmenne sikkerheten. For å krone verket foreslår teksten at man oppretter en nasjonal database over tvangsinnlagte personer – i dag finnes det slike lister på fylkesnivået – der man kan bevare informasjonen i en bestemt tid, uten nærmere begrunnelser.

DET ANDRE DOKUMENTET som vitner om den rådende viljen til å se på psykisk syke som et sikkerhetsproblem, er en rapport som er overlevert til den franske justisministeren av tidligere riksadvokat Jean-François Brugelin. Dette dokumentets første forslag går ut på å opprette en spesialdomstol for å dømme psykisk syke – «et spesifikt rettsmøte på bakgrunn av fakta, for å kunne legge til rette for en ordentlig juridisk debatt, selv i tilfeller der tiltalte har blitt funnet utilregnelig på bakgrunn av sinnslidelser.» Man vil altså stille folk for retten som har blitt erklært utilregnelige – med risikoen for å gjøre rettsvesenet til en parodi. Det dreier seg i bunn og grunn om å lage en «lovgivning for de gale», et slags juridisk asyl. Dette er en enestående måte å anerkjenne de syke som fullverdige borgere… Årsakene til disse uttalelse uttrykkes tydelig: «Dagens samfunn, godt hjulpet av en vulgarisering av psykiatriens diskurs [sic], har en tendens til å mene at rettsmøtet skulle være en nødvendig etappe for anklagerens «sorgarbeid». Ettersom dette skulle gi sistnevnte en mer detaljert innsikt i fakta og anerkjenne hans status som offer.»

I det andre forslaget anbefaler Brugelin-utvalget å «opprette lukkede sentre for å beskytte samfunnet». Disse skal ta seg av personer som vurderes å utgjøre en risiko «etter at de har sonet sin straff». Det ligner et slags Guatanamo – det skal verken være et fengsel eller et sykehus. Innesperringen kan vare opptil et år om gangen, og kan forlenges hvis disse personene fortsatt anses som farlige. «Hvordan frata noen frihet uten å begrunne dette med fakta?» spør psykiateren Philippe Carrière i tidsskriftet til Det nasjonale overvåkningsorganet for fengslene, Dedans, Dehors.

Dette eksisterende eller kommende juridiske våpenlageret, utgjør likevel kun en del av den mangesidige politikken for «fullstendig trygghet». Her finnes også alt det uklassifiserte, for eksempel de «umiddelbare rettsmøtene» som i løpet av noen minutter kan dømme individer til flere måneder i fengsel. Her er ikke sakkyndige obligatoriske, og det etterspørres så å si aldri. Det finnes altså et stort antall psykisk syke som har blitt dømt uten at verken dommer eller deres advokat (ofte offentlig oppnevnt) anerkjenner deres virkelige tilstand (se artikkelen nedenfor).

DENNE SIKKERHETSGALSKAPEN kan ikke atskilles fra den generelle situasjonen til psykisk syke i Frankrike, og den ekskludering en stor del av dem er ofre for. De siste tjue årene har den ene regjeringen etter den andre stengt titusener av sengeplasser på psykiatriske sykehus for – i all skam – å erklære «at asylets dager er over». De har avskaffet spesialsykepleiergraden og redusert bevilgningene, uten å lage tilstrekkelige alternativer til sykehuset. Dette konstaterer den franske Høykommisjonen for boliger for vanskeligstilte i sin niende rapport som ble overlevert til den franske presidenten i 2003. Rapporten påpeker: «Mens de psykiatriske sykehusene ga de psykisk syke et tilholdssted over lengre tid, har […] deres rolle nå utviklet seg mot å gi kortere opphold kun for de verste kriseperiodene. Men […] personene som utskrives fra de psykiatriske sykehusene er fortsatt syke, og trenger vedvarende behandling […] Denne manglende behandlingen gir opphav til lidelser for familiene som tar seg av dem, og er også årsaken til overrepresentasjon av psykisk syke i fengslene og blant de hjemløse […] Oppfølgingsarbeidet til enhetene ved de medisinsk-psykologiske sentrene rammes også.»

Et voksende antall psykisk syke faller altså utenfor behandlingssystemet. Man gjenfinner dem som fattige blant de fattige, ekskluderte blant de ekskluderte, i de midlertidige boligene til frivillige organisasjoner eller i gatene. Ifølge Alain Mercuel, psykiater og leder for Nettverket for mental helse og sosial eksklusjon (SMES) ved sykehuset Saint-Anne i Paris, har «30 prosent av de hjemløse i dag psykiatriske problemer».

Overlege for psykiatriske tjenester ved sykehuset Max-Fourestier ved Nanterre, Michel Triantafyllou, bekrefter dette: «Blant de som videresendes fra mottakssentre for hjemløse, lider 25 prosent av depresjoner, 25 prosent lider av fobier og 30 prosent er psykotiske. De depressive lidelsene kan meget godt være framkalt av at de lever på gaten, fobier er generelt sett knyttet til eksklusjon, mens schizofreni ikke har noen ting med utsatte situasjoner å gjøre.» Det dreier seg altså om sykdommer som er knyttet til at de overlates til seg selv.

Den rådende nyliberalismen forsøker både å bekjempe psykiske lidelser og å «lede» dette arbeidet med et mål om å senke kostnadene. For å gjøre dette har det blitt satt i verk framgangsmåter innenfor helsesystemet med to forskjellige hastigheter – skjematisk sett innebærer dette at de rike depressive overlates til private klinikker, mens de fattige psykotiske overlates til en fattig offentlig sektor. I midten av denne organiseringsformen befinner sykehuset seg, det vil si akuttmottakene på de vanlige sykehusene som får ansvaret for å ta seg av krisene når de oppstår. Dette skal de først og fremst gjøre ved hjelp av kjemisk behandling – til glede for den farmasøytiske industrien – og så korte innleggelser som mulig.
Psykiske lidelser kan ikke behandles på samme måte som forkjølelse, pasienten kommer tilbake. Dette kaller behandlingspersonellet «svingbompolitikk» eller «den evige gjenkomsts» politikk. For å ta tak i problemet med «det kroniske» – de syke er ikke friske når de skrives ut av sykehusene – sender systemet pasientene tilbake til familien som påtar seg et enormt ansvar, både samfunnsmedisinsk og stadig mer sosialt, for ikke å snakke om den allmenne veldigheten.

For å få til en slik forandring har man vært nødt til se bort fra et titalls år med teoretisk arbeid, og rette åpen eller snikende kritikk mot den omfattende bevegelsen for «avfremmedgjøring» som oppstod ved slutten av andre verdenskrig i Frankrike. Denne anbefalte at man la ned asylene fordi de forverret de sykes tilstand i stedet for å behandle den. Man ville ha de syke tilbake til det sivile liv og «bruke det pleiende potensialet til folket» slik Lucien Bonnafé, en av denne bevegelsens opphavsmenn, uttrykte det. Sykehuset var bare et redskap blant andre. Det skulle overlate behandlingen til et team – psykiatere, sykepleiere, hjelpepleiere og psykologer. Teamet skulle være sentrum for et minst mulig område, en «sektor». Denne framgangsmåten innebar en annen måte å betrakte galskap på og rettet søkelys mot alle dens dimensjoner – sosiale, psykologiske, biologiske, kort sagt, dens menneskelige dimensjoner.

I dag blir sektortenkningen sterkt kritisert til fordel for mer omfattende «helseområder». Man vender tilbake grupperinger av sykdomsbilder – på samme måte som man på asylets tid hadde fløyene for «grønnsakene» og «de urolige» – som de progressive psykiaterne i etterkrigstiden mente var fremmedgjørende. Dette skjer i form av en kritisk innstilling mot nødvendigheten av «vedvarende behandling» i eller utenfor sykehuset, og viser seg i oppkomsten av det vage begrepet om «mental helse». Dette begrepet knytter bevisst galskap sammen med «massenes psykiske lidelser», og er skapt for å «psykiatrisere» fattigdom og nød og dermed unngå de sosiale og politiske spørsmålene disse framtvinger.

Galskapen er på ny redusert – under påtrykk av den mektige amerikanske psykiatrien – til dens biologiske bestanddeler. Sykdommen tilbakeføres til hypoteser om dysfunksjoner i den sykes hjerne. Den syke er ikke lenger et subjekt man knytter relasjoner til, men et objekt med symptomer som kan behandles kjemisk når det utgjør en fare for samfunnet. Siden kan den syke sendes bort for å dø – psykisk eller faktisk – i en skitten korridor, i en bakgate eller i et fengsel.

Oversatt av R.N.

 

1 18. desember 2004 ble de skamferte likene til Chantal Klimaszewski (48) og Lucette Gariot (40) funnet i geriatriavdelingen ved Sykehussenteret i Pau. En ung schizofren, Romain Dupuy, tilstod i avhør 29. januar 2005 at han var gjerningsmannen.

2 Santé mentale en population générale (SMPG)» («Mentalhelse i den allmenne befolkningen») ble laget av Samarbeidssenteret til Verdenshelseorganisasjon (CCOMS) og det franske Styret for forskning, studier, evaluering og statistikk (Drees) med utgangspunkt i undersøkelser av 36 000 personer over 18 år i Frankrike.

3 De la psychiatrie vers la santé mentale» (Fra psykiatri til mental helse»), Eric Piel og Jean-Luc Roelandt, juli 2001.

4 L’usager au centre d’un dispositif à renover» («Brukeren i sentrum av en ordning som må fornyes»), nov. 2001.

5 Dedans, Dehors, Nr. 5, juli-august 2005.

6 En offisiell organisasjon dannet i 1999 etter initiativ av abbed Pierre. Består av personer oppnevnt av den franske presidenten.

7 Mottakssentre eller overnattingsplasser for hjemløse som hver natt tar imot hjemløse fra politiet eller RATP (transportselskapet for Paris-regionen).