En sterk preferanse for sønner

I India og Kina er det et underskudd på hundre millioner kvinner i dag. I Kina så man at antall barn per kvinne falt fra mer enn fem barn på begynnelsen av 70-tallet til mindre enn to barn per kvinne. I India er man i ferd med å komme under tre barn per kvinne, i motsetning til for 20 år siden da man talte over fem barn per kvinne. Ofte bestemmer man seg for å kvitte seg med det uønskete jentebarnet ved abort, i stedet for å måtte gi avkall på en gutt.

Hvilken type kvinne jeg vil ha?» utbryter en ung kineser i 30-åra overrasket. «Det spiller ingen rolle! Det er jo så vanskelig å finne en kvinne i dag. Jeg vil bare ha en». I noen asiatiske land er det ikke lenger så enkelt å finne seg en kone. Man anslår at i Kina vil det fra 2010 være underskudd av kvinner. Hvert år vil mer enn én million kinesiske menn måtte se langt etter giftermål. I enkelte landsbyer i den indiske staten Punjab (i nord) drar menn på frierferd til nabostatene, som Rajasthan og Orissa, fordi det er for få kvinner i deres egen stat.

Til sammen representerer India og Kina alene mer enn en tredel av verdens befolkning (37 prosent). Likevel har begge landene den samme atypiske karakteristikk: mangel på kvinner. Dette demografiske unntaket får imidlertid ikke den oppmerksomheten det fortjener. Den første advarselen om at: «Det er et underskudd på hundre millioner kvinner i dag», hovedsakelig i Kina og India, kom fra Amartya Sen, en indisk økonom med Nobelpris i økonomi fra 1998. Men hans advarsel fikk ingen respons.

I en befolkning vil kvinner normalt være overtallig når menn og kvinner behandles likt, og hvis det ikke er større utflytting blant kvinner enn menn. Hvis Asia hadde holdt seg til denne normen og notert et visst overtall av kvinner, hadde landet talt 90 millioner flere kvinner – 20 ganger Norges befolkning.

FOR 30 ÅR SIDEN var Kina kommunismens foregangsland hvor likestilling mellom kjønn ble kraftig forsvart. I dag er Kina ett av de landene i verden med størst mangel på kvinner i befolkningen. Ulempen ved den økonomiske og sosiale liberaliseringen er at det tradisjonelle maktforholdet, som er ubønnhørlig ufordelaktige for kvinner, igjen får fotfeste. India er en fremadstormende økonomisk stormakt og verdens syvende største industrimakt, men også der er det et underskudd av kvinner.

Man kan også ta med Pakistan, Bangladesh, Taiwan, Sør-Korea og, i mindre grad, Indonesia. Sett bort ifra Kina og India, har disse landene til sammen 3 av verdens 6,5 milliarder mennesker i dag. Noe av det som bidrar til mangelen på kvinner, er kjønnsbestemt abort og forskjellsbehandling av jenter og gutter. Kvinner har dessuten annenrangs status. De må ta til takke med dårlige sanitære forhold, noe som fører til høy dødelighet blant jentebarn og blant kvinner.

Kjønnsstrukturen i en befolkning avhenger både av kjønnsfordelingen ved fødselen, og av dødsraten blant menn og kvinner i alle aldre. Vanligvis, det vil si når det er ingen form for menneskelig innblanding som endrer naturens lover, vil man se at det er en noe høyere fødselsrate blant gutter enn jenter. Men det er også en høyere dødsrate blant menn i alle aldre, noe som kompenserer på en naturlig måte flertallet av gutter ved fødselen (se rammetekst). I mange asiatiske land motarbeides imidlertid naturlovene i sosial praksis. Derfor fødes det færre kvinner enn det burde og dør flere enn det burde. Dermed får man en høy andel menn i befolkningen.

DET FINNES EN biologisk norm som sier at for 100 jenter fødes det 105 gutter. Denne kan man observere rundt om i verden med en bemerkelsesverdig regelmessighet. Avvikene er svake. Det laveste nivå observerte man i Rwanda hvor det fødes 101 gutter per 100 jenter. Det høyeste – sett bort ifra Asia – var Surinam med 108 gutter per 100 jenter.

I flere asiatiske land er virkeligheten en helt annen. Ofte viser man til biologiske, genetiske og miljørelaterte faktorer for å forklare avvik fra et land til et annet. Og dette skal man heller ikke utelukke. Likevel er det ikke nok for å forklare utviklingen de siste 20-25 årene. På begynnelsen av 80-tallet var fødselsraten blant gutter og jenter normal i både Kina, India, Sør-Korea og Taiwan. Men siden den gang, og i forbindelse med en nedgang i fruktbarhet, har preferansen for å føde gutter skutt i været. Den overkjører nå de biologiske lovene og bryter naturens balansegang.

Dagens teknologiske framskritt gjør det mulig å få vite kjønnet til sin etterkommer. Etter noen måneders graviditet, vil den vordende mor ta en ultralydsundersøkelse. Er det en gutt, kan man trygt gå hjem og tålmodig vente på den lykkelige begivenheten. Er det en jente, står man imidlertid overfor et dilemma: Vil man få en ny sjanse til å få en gutt hvis man beholder barnet? Og hvis det er tilfelle, vil man klare de stadige økende kostnadene ved det å ha barn? Ofte bestemmer man seg for å kvitte seg med det uønskete jentebarnet ved abort, i stedet for å måtte gi avkall på en gutt. I Kina er det derfor et flertall av gutter som fødes i dag – 12 prosent over det som er vanlig. I India er det 6 prosent mer enn normalt (se rammetekst). I Sør-Korea har situasjonen bedret seg etter toppen på midten av 90-tallet (med 115 gutter for 100 jenter) og i 2004 talte man 108 gutter per 100 jenter.

Dette fenomenet har nylig begynt å spre seg til andre deler av det asiatiske kontinentet. I Vietnam kan én av to provinser nå registrere mer enn 110 gutter født per 100 jenter. I Kaukasus (Aserbajdsjan, Georgia, Armenia) har gutters fødselsrate økt kraftig siden midten av 90-tallet. Nå har de nådd samme nivå som visse områder i Kina og India (se rammetekst). Imidlertid opprettholdes balansen i naboland som Russland, Ukraina, Iran og Tyrkia.

I Indonesia var gutteandelen av barn under ett år normal i 1990. Ti år senere hadde den steget til 106,3. Den økende andel menn gjør seg gjeldende på grunn av mangelen på kvinner. Årsaken er at kvinner utvandrer, spesielt til Saudi-Arabia, og dessuten misforholdet mellom kjønnene ved fødselen.

Det er sammensatte faktorer som gjør at menn er privilegerte mens kvinner blir dårlig behandlet. De asiatiske landene som opplever en nedgang i antall jentefødsler, har til felles at de har en sterk preferanse for sønner. Dette ble forsterket med begrensningen i antall barn per familie. I Kina fikk man en politisk og autoritær kontroll av fødsler, og man så at antall barn per kvinne falt fra mer enn fem barn på begynnelsen av 70-tallet til nåværende mindre enn to barn per kvinne. I India er man i ferd med å komme under tre barn per kvinne, i motsetning til for 20 år siden da man talte over fem barn per kvinne. I Sør-Korea og Taiwan føder nå kvinner i gjennomsnitt 1,2 barn og representerer dermed noen av de minst føderike land i verden. Hva skal man så gjøre hvis man bare vil – eller bare får lov til som i Kina – ha et lite antall barn, og framfor alt en sønn? Det er bare én mulighet: Å hindre i den grad det er mulig å føde en datter eller, når hun fødes, gjøre alt for at hun ikke ødelegger sine foreldres sjanse til å få en sønn.

SIDEN 60-TALLET har myndighetene i India anbefalt en familiemodell med begrenset antall barn. Det familieidealet som man lettest aksepteres er, i likhet med nesten resten av verden, en gutt og en jente. I Kina sier man at «det må være en gutt og en jente for at søskenparet skal være fullstendig». I virkeligheten, og nokså ofte, ønsker man én eller flere gutter og bare én jente.

I Bangladesh og Pakistan føder kvinner fremdeles mellom to til tre barn mer enn i Kina, Taiwan og Korea. Her er kjønnsutvelgelse før fødselen lite utbredt. Men diskrimineringen av jenter og kvinner er ikke mindre av den grunn. Foruten India, er Bangladesh og Pakistan noen av de sjeldne land i verden hvor forventet levealder for kvinner er lik, eller lavere, den til menn. Dette på tross av at naturens lover her gir kvinner en fordel. Jentene må vente på sin tur etter guttene i forbindelse med mating, stell og vaksinering

En vanlig og ofte dødelig praksis er å overse jentene. De må vente på sin tur etter guttene i forbindelse med mating, stell og vaksinering. Dermed er det store kjønnsforskjeller i dødelighet, særlig i barneåra. Barn- og spedbarnsdødeligheten, det vil si fra fødsel til femte leveår, er normalt høyere hos gutter enn hos jenter. I India er dødeligheten 7 prosent høyere blant jenter enn blant gutter; i Pakistan er den på 5 prosent og i Bangladesh er det 3 prosent høyere dødelighet blant jenter. Sammenligner man med muslimske land som Tunisia, Egypt og Mauritania, med et tilsvarende utviklingsnivå, er dødeligheten blant gutter før fylte fem år noen få prosentpoeng høyere enn blant jenter. Dette er i tråd med det man vanligvis observerer. Men misforholdet er størst i Kina. Der er barne- og spedbarnsdødeligheten blant jenter 28 prosent høyere enn blant gutter.

Kjønnsbestemt abort og forsømming av jentebarn, som er årsaken til den høye dødeligheten, er ansvarlig for den største delen av kvinneunderskuddet. De andre former for diskriminering (særlig drap av jentebarn) spiller bare en mindre rolle. Slik praksis er en direkte konsekvens av kvinners mindreverdige status i disse samfunnene. Det er patriarkalske og patrilineære slektskapssystemer, man oppmuntrer kvinner til å underlegge seg mannen og deres svigerfamilie, samt arrangerte ekteskap… Man trenger en sønn for å videreføre slekten og familienavnet, og for å sikre den sosiale og biologiske reproduksjonen.

I Kina, Taiwan og Sør-Korea vil fraværet av en mannlig etterfølger bety at slekten og forfedrenes arv ikke føres videre. I hinduismen betyr det at når foreldre dør, vil deres sjeler måtte vandre til evig tid. For det er sønnen som tradisjonelt har hatt ansvar for deres begravelsesrituale. Både i India og i Kina anses jenter å bare være midlertidig hos sine foreldre. Når hun gifter seg, vil hun vie seg helt og holdent til sin svigerfamilie, og ikke lenger stå til ansvar for sine egne foreldre. På den kinesiske landsbygda sier man at man må «oppdra en sønn for å ta vare på sin egen alderdom», ettersom man aldri vil få en alderspensjon. «Å oppdra en jente,» sier et kinesisk ordtak, er som «å dyrke en annen sin mark». Mens indere vil si at det er som «å vanne hagen til naboen».

Diskrimineringen angår imidlertid ikke alle foreldrepar uavhengig av deres sosiale, økonomiske og religiøse status. Eksempelvis ser man i India at kjønnsutvelgelse før fødsel forekommer i mye større grad i klasser som er dårligere stilt med hensyn til økonomi og utdanning. Merkelig nok viser det seg at en kvinnes grad av selvstendighet også er en avgjørende faktor. Kvinnene med størst grad av selvstendighet vil oftere ta i bruk kjønnsbestemt abort enn andre. Det samme konstaterer man i Kina. De yngste og mest utdannete kvinnene, særlig i byene, tar mer systematisk i bruk slike metoder av kjønnsbestemmelse før fødsel.

Dette betyr ikke at resten av befolkningen sparer sine døtre. Tvert imot. I Kina så vel som India henger avgjørelsen om å privilegere en sønn sammen med det å bevare slektens økonomiske arv eller muligheter til videre produksjon, som oftest jord. Favorisering av sønner blant bønder ble styrket ved systemet med tildelingen av dyrkbar jord, som ble opprettet i Kina under dekollektiviseringen i jordbruket på 80-tallet. Dette støttet oppunder arvesystemet i henhold til patrilineære bestemmelser. I India blir medgift en stadig tyngre økonomisk byrde å bære for familier. Den nylige økningen i medgiften er én av hovedårsakene til at man ikke ønsker å få en datter. Dette gjelder også blant de mer velstående. Å få en datter blir ofte ansett å være uheldig. Når jenter gifter seg, må man gi en del av familieformuen til svigerfamilien som medgift. Når gutter gifter seg, innebærer det en tilsvarende innbringende pengesum: «Har du tre døtre, er du ruinert. Men med tre gutter er du sikret!».

Religiøs tilhørighet påvirker flertallet av ektepar å foretrekke en sønn. Den har derfor en avgjørende rolle i avgjørelsen om kjønnsbestemt abort. Sør-Korea gir et interessant eksempel med sine 47 prosent buddhister, 37 prosent protestanter og 14 prosent katolikker. Buddhismen er mer forenelig med konfutsianismen, som i stor grad foretrekker sønner, enn med katolisismen og protestantismen. I tillegg er buddhismen mer tolerant overfor abort. Dette gjør at denne trosretningen blir en forverrende faktor for kvinnediskriminering i form av kjønnsbestemt abort. I India er det lite diskriminering av døtre blant muslimer og kristne, og de har en normal andel av gutter. Men hinduer og særlig sikher og jainer er mer tilbøyelige til å praktisere kjønnsbestemt abort.

 

DET VISER SEG Å være en betydelig demografisk fare for de landene det her er snakk om. Den mest umiddelbare konsekvensen vil bli målt ved midten av neste tiår, når den reduserte andelen av jenter når gifteklar alder. For mange unge menn mener man det vil bli vanskelig å finne en kone.

I Kina vil misforholdet mellom kjønn på ekteskapsmarkedet bli stadig større fra 2010 og utover. Det anslås at det vil være et overskudd av menn på opptil 20 prosent mot 2030. Det vil si at hvert år vil det være omtrent 1, 6 millioner menn som ikke vil kunne gifte seg. I første omgang vil ekteskapsmarkedet regulere seg selv. Friere må først søke ektefeller i de yngre garder. Deretter vil de søke til mer ukjent mark blant enker og skilte kvinner, noe som bare vil skje hvis tabuene om å gifte seg igjen viker. Uansett vil friere måtte utøve større tålmodighet i jakten på en kone og vil generelt gifte seg i eldre alder.

På lengre sikt vil menn se seg nødt til å forbli enslig og de vil måtte gi avkall på etterkommere. Dette betyr at man må bryte slektslinjen som nå fungerer som én av hovedårsakene for å foretrekke sønner.

For å svare på den økende etterspørselen etter koner, spesielt i Kina, har det oppstått transnasjonale nettverk. Ved grensen mellom Kina og Vietnam er det en økende gjennomfart av kvinner med gifteplaner. Dette kan forklares av flere årsaker. Den første henger sammen med det høye underskuddet av kvinner i provinser i sør. Den andre årsaken er økonomisk og skriver seg av prisveksten i bryllupskostnadene etter de økonomiske reformene på 80-tallet. For enkelte fattige kinesiske familier er eneste mulighet til at sønnen skal få seg en kone, å kjøpe en kvinne til ham. Denne etterspørselen svarer dessuten til den økonomiske strategien som vietnamesiske kvinner har. Ved å gifte seg med en kineser, øyner de nemlig håpet om et bedre liv.

Det blir også stadig vanligere at vietnamesere drar til Taiwan for å gifte seg. I 2000 ble nesten 8 prosent av alle ekteskap inngått mellom en vietnamesisk kvinne og en taiwansk mann. Siden midten av 90-tallet anslås det at noen hundre tusen vietnamesiske kvinner har giftet seg med taiwanere. Taiwanske menn ønsker stort sett å inngå en stabil enhet med en respektfull kvinne som har like tradisjonelle verdier som dem, og som er mindre tilbøyelig til å be om selvstendighet enn en taiwansk kvinne.

I Kina er konehandelen under utvikling. Kjøperne er som oftest fattige bønder med liten utdanning. For dem er det enklere og billigere å ta kontakt med selgere enn å stifte hjem på den vanlige måten. Ettergivenhet og korrupsjon i de områdene hvor dette foregår, gir næring til konehandelen. I noen landsbyer vil kontoret for registrering av ekteskap forenkle saksbehandlingen. Dette betyr at kjøpere kan få utstedt, mot betaling, en vigselsattest med deres kjøpte kone samt få ekteskapet innskrevet i folkeregisteret. En ung kinesisk jente som ble funnet av politiet etter å ha blitt bortført og deretter solgt, krevde å bli gjenforent med sin familie. Men mannen som hadde kjøpt henne var dessuten registrert som hennes ektemann. Han protesterte mot at hun reiste ved å vise til vigselsattesten: «Ja, jeg kjøpte denne kvinnen, men juridisk sett er vi gift!»

Vil knapphet på kvinner bedre situasjonen til disse kvinnene? På det nåværende tidspunkt er det ingenting som tyder på dette. Det er særlig i India og i Kina man er vitne til utviklingen av kvinner som handelsvare. Noen steder representerer kvinner bare nok en forbruksvare. I stedet for å bidra til å øke kvinners symbolske verdi og derved de hensyn som de burde få, later det tvert imot til at økonomisk modernisering og problemet med «manglende kvinner» forsterker tingliggjøringen av kvinner. Det er det som skjer i India, særlig ved hjelp av systemet med medgift. Og dessuten i Kina hvor reformer har gjort at kvinners markedsverdi stiger, men uten at respekten for dem samtidig øker, spesielt ikke på landsbygda.

Å bli sjeldnere, betyr altså ikke nødvendigvis å bli mer satt pris på. Det illustrerte en indisk filmmaker på en fabelaktig vis i filmen Matrubhoomi, en verden uten kvinner (2005). Historien utspiller seg i et indisk jordbruksdistrikt. I flere år har den kvinnelige andelen av befolkningen sunket kraftig på grunn av barnedrap. En mann ved navn Ramcharan forsøker desperat å få giftet bort sine fem sønner. Ikke langt ifra er det en fattig bonde som skjuler sin dyrebare eiendom: Kalki, hans 16 år gamle datter som også er en stor skjønnhet. Ramcharan får nyss om jentens eksistens av én av sine venner. Han kjøper Kalki for en stor pengesum og forbeholder henne offisielt sin eldste sønn. Når bryllupet er overstått, utleveres imidlertid jenten til forlystelsen til de fem brødrene og deres far. Senere blir hun lenket fast i et fjøs og overgitt til forlystelsen til alle menn i landsbyen. Hun ender med å føde en datter… Filmen er mer fantasirik enn visjonær. Den klarer likevel å vise noe av den mulige galskapen som kan oppstå i et samfunn uten nok kvinner.

Myndighetene i de landene det gjelder, er klar over hvor alvorlig situasjonen er. De forsøker å gi politiske svar. I India har en lov kalt «Prenatal Diagnosis Techniques Act» (lov om teknikker for prenatal diagnose) siden 1994 forbudt å avsløre det ufødte barnets kjønn. Loven brytes imidlertid i stor grad, på tross av utsikter om fengselsstraff og bøter. I Kina vedtok man flere lover på 90-tallet som forbyr enhver form for dårlig behandling og diskriminering av jenter, samt kjønnsbestemt abort. Men på grunn av korrupsjon, tilbyr man fremdeles tjenester som kjønnsbestemt abort. I 2001 ble det lansert en kampanje i Kina kalt «Mer respekt for jenter». Kampanjen ønsker å fremme ideen om kjønnslikestilling, spesielt i skolebøker, og til å bedre levekårene til familier som bare har døtre. Noen steder mottar foreldrepar med døtre for eksempel økonomisk støtte og slipper å betale jordbruksskatt. De slipper å betale skolepenger for sine døtre inntil jentene er gamle nok til å gifte seg. De kinesiske myndighetene har dessuten satt i gang et program der man har som mål å få fødselsraten av gutter ned til et normalt nivå innen 2010.

Lover er imidlertid ikke nok. I disse samfunnene er de patriarkalske verdier såpass dypt forankret i folkets holdninger. Selv om noen kvinner anerkjenner at døtre blir mer knyttet til sin mor enn sønner, og at døtre vier mer tid til sine aldrende foreldre, foretrekker kvinner fortsatt en sønn. Man kan frykte at det må flere generasjoner til, i tillegg til en forbedring av kvinners status, før foreldre vil stille seg likegyldig til barnas kjønn.

Et lite håp er det likevel. For diverse lover og tiltak som iverksettes klarer å raskt snu trenden, slik som i Sør-Korea. Der er yngre par i dag faktisk mindre tilbøyelige til å forfekte de patriarkalske verdiene og å videreføre den tradisjonelle diskriminerende behandlingen av jenter. Andel guttefødsler har derfor gradvis gått nedover siden midten av 90-tallet og er nå på et mer normalt nivå.

HISTORIEN TIL DISSE generasjonene av kvinner har ennå ikke blitt skrevet. Fortsetter det å være et underskudd på kvinner slik vi ser i dag, som øker med flere millioner hvert år, vil det få store følger. For færre kvinner betyr færre barn. Altså, færre jenter og ergo færre kvinner i de kommende generasjoner, som igjen betyr en rask nedgang i befolkningsveksten i land som i dag har størst andel av verdens befolkning. Da vil man ikke være langt fra Amin Maalouf sin fiksjon i Le premier siècle après Béatrice: «Hvis menn og kvinner i morgen kunne på en enkel måte bestemme deres barns kjønn, ville enkelte mennesker bare velge gutter. De ville da slutte å reprodusere seg og ville, til slutt, forsvinne. Dyrkingen av hannkjønnet er et lyte ved dagens samfunn, men vil da bli et kollektivt selvmord». Da vil man være vitne til en «selvutslettelse av kvinnefiendtlige befolkninger».

Oversatt av C.S.C.
BR>
1 Utdrag fra en artikkel i International Herald Tribune, 18. august 1994.

2 Tittel på Amartya Sen sin artikkel, «More than 100 million women are missing», The New York of Books, 20. desember 1990.

3 En annen årsak er den høye dødeligheten blant kvinner i fruktbar alder og dessuten at kvinner er underrepresentert i folketellinger. Misforholdet mellom kjønn ved fødsel kommer først på fjerdeplass.

4 Nesten over alt i verden er det en høyere forventet levealder for kvinner enn menn. Kvinner har beskyttende hormoner og er generelt mer motstandsdyktige. Framfor alt forbruker de mindre regelmessig alkohol og tobakk. Dessuten blir de sjeldnere stresset.

5 Human developement»: En indikator utviklet av UNDP (United Nations Developement Programme).

6 Patrilineære slektssystemer. Det vil si samfunn hvor slektsidentitet, arv og bosted bestemmes av slektens menn alene. Overs.anm. Kilde: http://www.antropologi.info/blog/nyheter/index.php?p=1426&more=1&c=1&tb=1&pb=1

7 Dekollektiviseringen i jordbruket var den første grunnleggende reformen som Deng Xiaoping lanserte på 80-tallet. Med denne fikk bøndene tilbake bruksrett av jord.

8 Forlag Grasset & Fasquelle, 1992. Norsk oversettelse av Bente Christensen, Første århundre etter Béatrice, Oslo, Pax forlag, 1997.