Kina

Hardt liv i Solens rike

Japan har hatt en ti års lang periode med stagnasjon. Japan hadde nylig rundt fire millioner freeters i aldersgruppen 15-34 år. Ordet freeter var i starten en betegnelse på ungdom som nektet å innordne seg vanlige normer i arbeidslivet. Den økonomiske krisen i Japan har ført til at man praktisk talt ikke har noe valg lenger, og småjobbene er som oftest noe man er nødt til å ta, ikke noe man selv velger. En annen bekymringsverdig utvikling er den sterke økningen av antallet «Nito» ? fra den engelske forkortelsen NEET, som står for «Not in education, employment or training». Mange tar sitt eget liv fordi de ikke har mulighet til å klare seg lenger

Posted on

En rapport Verdensbanken utga 26. mars 2006, anslår at med en antatt vekst på 2,8 prosent i 2006 beviser den japanske økonomien at «den endelig har kommet seg ut av sin lange periode med stagnasjon, som har vart i ti år». Men for millioner av unge japanere virker framtiden alt annet enn sikret. Etter at landet falt ned i den økonomiske tilbakegangens avgrunn for et tiår siden, har de måttet lære seg å leve fra dag til dag.

Hiroko Nomura er 28 år og har slitt helt siden hun ble ferdig på Waseda-universitetet i Tokyo i mars 2000. Det året gikk ansettelsesprosenten blant nye universitetsutdannede for første gang ned til under 60 prosent, nærmere bestemt 55,8. Nomura ble stående uten arbeid og overlatt til seg selv, i likhet med mange av vennene sine. «Etter å ha sendt bortimot 60 CV-er uten å få napp, var jeg klar for å ta en hvilken som helst jobb,» sier hun. Hun som en gang i tiden hadde sett for seg å jobbe innen grafisk design, fikk til slutt jobb i et reklamebyrå til en månedslønn på 150 000 yen (8150 kroner). «Jeg var lykkelig over å slippe å gå arbeidsledig,» forteller hun. Men lykken ble kortvarig: «Overtid, stress og mange timers reisevei til og fra jobb sleit på helsa». Siden det ikke så ut til gå an å gjøre noe med arbeidsforholdene, valgte Nomura å slutte.

Tusenvis av unge opplever lignende vanskeligheter, fordi jobbtilbudet er kraftig redusert. Tallene som ble publisert i april, er imidlertid bedre enn på lenge: For første gang siden 1995 er antallet faste ansettelser i flertall sammenlignet med midlertidige kontrakter.

Foran jernbanestasjonen i Shibuya, en av de mest populære bydelene i den japanske hovedstaden, ligger Young Hallo Work, et jobbsenter som er reservert for personer under 30 år. Stedet er alltid fullt av folk. Hundrevis av unge mennesker kommer hit i håp om å få seg en fast arbeidskontrakt så de slipper å basere seg på småjobber her og der. Ifølge offisielle statistikker hadde Japan i 2004 (siste kjente tall) rundt fire millioner freeters i aldersgruppen 15-34 år. Ordet freeter, et nyord avledet fra det engelske ordet free og det tyske ordet Arbeiter, var i starten en betegnelse på ungdom som nektet å innordne seg vanlige normer i arbeidslivet (jobbe samme sted hele livet) og heller ville ha midlertidige kontrakter.

Den økonomiske krisen i Japan har ført til at man praktisk talt ikke har noe valg lenger, og småjobbene er som oftest noe man er nødt til å ta, ikke noe man selv velger. I dag er en av fem yrkesaktive i aldersgruppen 15-34 år en freeter. Disse tjener mellom 100 000 og 200 000 yen (5-10 000) i måneden, og det tilsvarer rundt en tredjedel av hva en vanlig lønnstaker tjener.

En annen bekymringsverdig utvikling er den sterke økningen av antallet «Nito» (fra den engelske forkortelsen NEET, som står for «Not in education, employment or training» – personer som ikke er under utdanning, i arbeid eller under opplæring): 40 prosent av disse har ingen formelle kvalifikasjoner og i realiteten ingen mulighet til å få seg jobb i en bedrift. Ettersom de ikke har vært i jobb tidligere, har de ikke rett til arbeidsledighetstrygd. Man anslår at denne gruppen omfatter 850 000 personer.

Dette akselererer fattigdommen i samfunnet. Fattigdomsraten som defineres av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og angir hvor stor andel av befolkningen som har en inntekt under halvparten av gjennomsnittsinntekten, var for Japans del over 14 prosent i 2005 – tre ganger så mye som Danmark eller Sverige. Av de 25 medlemslandene i OECD, var det bare USA og Mexico som hadde høyere tall.


MOT SLUTTEN AV 70-TALLET definerte et stort flertall av den japanske befolkningen seg som tilhørende middelklassen (chûryû). 30 år senere mener svært mange at den økonomiske utviklingen i landet har skapt et underklassesamfunn (karyû shakai), og gjort slutt på den sosiale likestillingen som ble rost opp i skyene i mange tiår. Det er de unge og de eldre som utgjør hoveddelen av denne nye samfunnsklassen, forklarer Atsushi Miura, forfatter av boka Karyû shakai, som har solgt i nesten en million eksemplarer etter at den kom ut i september 2005:

«Det økonomiske og sosiale systemet som ble skapt i 1955 med framveksten av Det liberaldemokratiske partiet (LDP), som dominerte den politiske arenaen i 40 år, og som hadde som målsetning å få Japan til å bli en av verdens viktigste industrimakter, er fullstendig borte,» sier Atsushi Miura. «Vi er vitne til utviklingen av det man kan kalle '2005-systemet', som riktignok er dominert av LDP, men som ikke lenger drives av et felles ønske om å skape en best mulig tilværelse for flest mulig.» Fenomenet som har ført fram til det Atsushi Miura kaller «2005-systemet» (2005 nen taisei), startet på 80-tallet. I denne perioden gjennomførte USAs presiden Ronald Reagan en politikk basert på avregulering, skattesenking og reduksjon av offentlige utgifter. Den amerikanske økonomien fikk et oppsving, og denne ultraliberalistiske politikken ble framstilt som et eksempel til etterfølgelse for japanske næringslivsledere.

Men det økonomiske maskineriet ville ikke starte i Japan, på tross av milliardene som ble skutt inn. Myndighetene satte da i gang et program for strukturelle reformer og avreguleringer – som skapte økt arbeidsløshet og rokket ved selve måten hele samfunnet fungerte på. I løpet av første halvdel av 90-tallet gjennomførte mange bedrifter omstruktureringer. Bedrifter som hadde spilt en nøkkelrolle i å få unge universitetsutdannede inn i arbeidslivet, begynte å redusere rekrutteringen betraktelig (se artikkel av Jacoby). For et helt årskull som hadde studert beinhardt for å komme seg inn på de beste utdanningsinstitusjonene og dermed være garantert livslang ansettelse og ansiennitetslønn i en av de største bedriftene, var dette et hardt slag.

De eldste arbeidstakerne ble heller ikke spart. De som hadde gitt kropp og sjel til «sin» bedrift og som man ofte hadde beskrevet som «fotsoldater», ble også ofret under bølgen av oppsigelser. Noen av disse valgte å ta sitt eget liv fordi de ikke hadde mulighet til å klare seg lenger: I 1978 var det 20 000 som tok selvmord, i 2005 var det ca. 32 000. «Ifølge statistikkene fra De nasjonale politimyndighetene har rundt 450 000 personer begått selvmord siden 1989,» bekrefter Hisao Sato, leder for organisasjonen Kumo no ito («Edderkoppnettet»), som arbeider med å forhindre selvmord blant eldre, som er spesielt sårbare.

Tomohiro Otsuki, som har skrevet flere bøker om emnet, mener at denne økningen i antall selvmord skyldes den økonomiske politikken staten fører: «Under Koizumis regjering fører Japan en nyliberal politikk inspirert av USA. Den innebærer at staten i stadig større grad trekker seg ut. Privatiseringen av posten, som ble lansert sommeren 2005, er det siste utslaget av dette. Denne politiske dreiningen har dessuten ført med seg en rekke skandaler, som den som brøt ut i fjor i forbindelse med de store eiendomsutbyggernes brudd på forskriftene om jordskjelvsikring. (…) Alt dette bidrar til å øke følelsen av usikkerhet i befolkningen. (…) I tillegg gir Japan praktisk talt ingen hjelp til de arbeidsledige, de kan ikke regne med å få trygd for å klare seg. De unge har for sin del ikke store framtidsutsikter, og man kan godt forstå deres ønske om ikke å leve lenger.»

Selvmord er blitt et såpass vanskelig tema at offentlige myndigheter nå begynner å befatte seg med det. Helse- og arbeidsdepartementet har satt seg som mål å redusere antallet selvmord til 20 000 innen 2010, men Sato legger ikke skjul på at han tviler på at det vil skje. «Myndighetene har nedsatt en komité med ansvar for selvmordsforebygging. Budsjettet er på en milliard yen. Hvis man sammenligner antallet drepte i trafikkulykker med antallet døde som følge av selvmord, ser man at førstnevnte er 4,4 ganger lavere enn sistnevnte. Likevel har man bevilget 1000 milliarder yen for å få ned antallet drepte på veiene.»


HELDIGVIS HAR IKKE ALLE OFRENE for de økonomiske omveltningene i Japan valgt å gjøre slutt på livet. Mange av dem har sett suksessen til de unge entreprenørene i den nye økonomien som en mulighet til å rask velstand. Det er ingen tvil om at personer som Takafumi Horie og Masayoshi Son, direktører for henholdsvis Livedoor og Softbank, har overbevist en del av befolkningen som gjerne har villet tro at løsningen på alle problemene er å finne i den nyliberale økonomien. Statsminister Koizumi har også støttet opp om dem, og betraktet dem som representanter for «vinnerlaget» (kachi gumi). Koizumis støtte til Horie da han stilte som «uavhengig kandidat» i Hiroshima ved valget i september 2005 illustrerer til fulle denne tankegangen.

Dette bidro for øvrig til Koizumis overlegne seier, ved å skape et inntrykk av at samfunnet kunne tjene på denne politikken. Men Hories «fall» i forbindelse med anklager om brudd på verdipapirloven viste tydelig hvor sårbart fundamentet som regjeringen ville bygge hele sin økonomiske og politiske politikk på, var. I løpet av noen få dager mistet Japan noen av sine illusjoner, og japanerne forsto at de måtte leve med sine sosiale problemer enda en stund. Det at befolkningen blir stadig eldre, og den økende isolasjonen av mange eldre, gjør ikke situasjonen bedre.

Talende for situasjonen er det nye konseptet til matvaregiganten Nissin, spesialist på hurtignudler: Selskapet ønsker å utvikle produkter som er spesielt beregnet på husstander med lave inntekter. Som Nissins president Ando Koki nylig forklarte: «vi er vitne til framveksten av en fattig samfunnsklasse som kommer til å utvikle seg svært raskt i årene som kommer. Vi bør derfor forberede oss på dette ved å lage produkter som er tilpasset denne befolkningsgruppen.» Økningen i antallet billigbutikker vitner også om at stadig flere har problemer med å få endene til å møtes.

De betydelige sparepengene som de fleste japanske husstander hadde i bakhånd, gjorde det lenge mulig å opprettholde illusjonen om et samfunn uten store vanskeligheter. «I dag disponerer en av fem husstander under 500 000 yen i sparepenger [under 27 000 kroner], noe som betyr at de har få eller ingen reserver,» forklarer økonomen Sayuri Shiraishi til Le Monde diplomatique. Hun påpeker samtidig at antallet husstander som fikk sosialhjelp (seikatsu hogo) for første gang overskred den symbolske terskelen på en million i 2004. I 1992, i etterkant av at finansbobla sprakk, var de ikke mer enn 580 000.

oversatt av G.E.
1 Andelen unge som har jobb ett år etter at de er ferdigutdannet.

2 AsahiShimbun, Tokyo, 8. april 2006.

3 Atsushu Miura, Karyû shakai, Kobunsha, Tokyo, 2005.

4 Den offisielle arbeidsledigheten lå på 2 prosent i gjennomsnitt på begynnelsen av 90-tallet, 5,5 prosent mellom 2002 og 2004, og rundt 4 prosent i 2005.

5 Horie tapte likevel

6 Intervju i Asahi Shimbun, 12. oktober 2005.

7 I en undersøkelse utført av Yomiuri Shimbun, mener 81 prosent av de spurte at de sosiale skillene øker i Japan, og 56 prosent mener at reformene Koizumi-regjeringen har gjennomført, er direkte ansvarlige for dette. Jf. Yomiuri Shimbun, Tokyo, 14. mars 2006.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver