Japan

Japansk økonomisk suksess?

Fra 1990 til 2001 gjennomgikk Japan en økonomisk depresjon. Men er Japan på vei tilbake? Forbruket i japanske husholdninger er mer stabilt og arbeidsmarkedet gunstigere. Oppgangen startet så smått allerede for fire år siden. Botemidlene som ble foreslått var de samme som de amerikanske fra 90-tallet

Posted on

For første gang på 15 år planlegger Toyota å ansette 3000 nye personer. Selskapet er for øvrig i ferd med å gå forbi General Motors og bli den største bilprodusenten i verden. Japanske finans- og tjenesteselskaper er også på vei oppover. Øygruppa har ikke opplevd en så rask økonomisk vekst siden slutten av 80-tallet.

Oppgangen startet så smått allerede for fire år siden, men mange utenlandske observatører har ennå ikke tatt denne nye virkeligheten inn over seg. Kanskje foretrekker man, med en slags skadefryd, å høre om dette landets ulykker. Kanskje framstår oppsvinget som tvilsomt, eller forbigående, fordi det strider imot den konvensjonelle «visdommen».


FRA 1990 TIL 2001 gjennomgikk Japan en økonomisk depresjon. Ekspertene forklarte dette med landets spesielle form for kapitalisme og anklaget det japanske markedet for å være for regulert og beskyttet av staten. De anklaget også japanske økonomiske aktører for å mangle bedriftsånd og japanske selskaper for å være for tilbakeholdne med å si opp ansatte og for lite opptatt av aksjonærenes interesser. Den amerikanske økonomien gikk så det suste i denne perioden. Ifølge ekspertene hadde Japan derfor bare én ting å gjøre, nemlig følge USAs eksempel. Botemidlene som ble foreslått for å få fart på den japanske økonomien, inneholdt nøyaktig de samme ingrediensene som hadde fått den amerikanske økonomien på beina på 90-tallet: dereguleringer, entreprenørskap, hovedvekt på utbytte og «aksjeverdi».

På tross av budbringernes arroganse tok mange japanere dette budskapet på alvor. Spesielt regjeringene ledet av Junichiro Koizumi og hans forgjengere, som bante vei for deregulering og privatisering av sektorer som telekommunikasjon, transport, energi og finans, og nå sist posten. Likevel har ikke Japan hatt den samme tilnærmingen som USA, og det ville være riktigere å snakke om «re-regulering», et begrep lansert av statsviteren Steven Vogel. Staten fortsetter faktisk å gripe inn for å stabilisere den nye organiseringen av markedet.

Private, men også offentlige initiativ er lansert for å oppmuntre til etablering av høyteknologiselskaper og skape et marked for risikokapital. Pressen har hyllet unge entreprenører som Masayoshi Son, direktør for Softbank, og Takefumi Horie, direktør for Livedoor (se artikkel av Namihei) – døren er stilt åpen for en råere kapitalisme. Mens det før i tiden ble ansett som sosialt upassende for japanske selskaper å drive med fiendtlige oppkjøp, dukket det på slutten av 90-tallet opp rovkapitalister som Yoshiaki Murakami, leder for et investeringsfond som hadde spesialisert seg på å kjøpe seg inn i selskaper kun med det formål å øke utbyttet til aksjonærene.

Etter hvert tilpasset Koizumis regjering handelslovgivningen for å legge til rette for – men ikke påtvinge – «bedrifsstyring» av beste amerikanske sort – aksjonærene settes i sentrum. Nye ordninger gjorde det mulig for kapitaleiere å kjøpe opp verdipapirer, utstede opsjoner for kjøp av aksjer og innføre et system med styremedlemmer som var uavhengige av selskapet, etter amerikansk modell.

Men mange av de store japanske selskapene har vist liten entusiasme overfor disse endringene, og legger skylden for den lave veksten i Japan på politiske feilgrep fra regjeringens side – for eksempel den avmektige måten bankkrisen ble håndtert på, og den overdrevent rigide pengepolitikken den japanske sentralbanken har ført. Lenge ble denne skepsisen ikke uttalt høyt. Men protestene økte i styrke etter 2001 da den amerikanske økonomien ble rammet av skandaler som Enron, og finansbobla sprakk. Det var også omtrent på dette tidspunktet at den japanske økonomien begynte å komme på fote igjen etter krisen.


NÆRINGSLIVSLEDERE SOM FUJIO MITARAI, tidligere direktør i Canon, og Horoshi Okuda, direktør i Toyota, avviste tanken om at det bare finnes én måte å organisere økonomien på – den amerikanske. Canon og Toyota har fortsatt å reservere sine styrer til profesjonelle, har holdt direktørlønningene nede og begrenset oppsigelsene. Mitarai sier: «fordelen med livslang ansettelse, er at de ansatte tar opp i seg bedriftens kultur i løpet av sin yrkeskarriere. Dermed utvikler de en lagånd – et ønske om å beskytte selskapets varemerke og holde sammen for å overkomme krisene. Jeg mener at denne ansettelsespraksisen er i tråd med japansk kultur og utgjør vår største fortrinn når vi skal overleve i den internasjonale konkurransen.»

Mitarai understreker altså at Canon drar fordel av det som skiller selskapet fra dets internasjonale konkurrenter – særegenheten («varemerket») til selskapets produkter og den underliggende bedriftsstrukturen som gjør at de kan produsere dem. Selv om argumentet kan inngi en viss skepsis, er det et faktum at selskaper som Canon og Toyota er opptatt av sosiale normer og forsøker å dra nytte av dem. De store japanske firmaene betrakter seg mer som fellesskap enn som aksjonærenes eiendom. Dette fellesskapet omfatter naturligvis også aksjonærene, men også de ansatte, kundene, leverandørene og kreditorene. I stedet for å maksimere aksjeverdien – amerikanernes credo – sier de japanske næringslivslederne at de forsøker å skape balanse mellom interessene til hele fellesskapet for å sikre bedriftens suksess på lang sikt.

Denne bedriftsmodellen var ikke perfekt, det skulle bare mangle. I løpet av 90-tallet, da veksten bremset opp, tilpasset de store japanske selskapene seg stagnasjonen i etterspørselen og reduserte antallet nyansettelser, noe som innebar høyere arbeidsløshet blant de unge, som i Europa. I tillegg oppmuntrer denne modellen ikke til høyere risikovilje og en bedriftsånd som kan føre til at nye bedrifter etableres og nye produkter blir lansert: Japanerne har heller en tendens til å holde nyskapingen innenfor de eksisterende selskapene. De foretrekker også å arbeide kontinuerlig med å bedre produktenes kvalitet og effektivitet – et fenomen som oppmuntres av et høyt utdanningsnivå blant arbeidstakerne og en strategi som er basert på langsiktighet.

I stedet for å være avhengig av risikokapital, reinvesterer dessuten selskapene overskuddene sine i filialer – hovedsakelig nye selskaper som er etablert av de gamle – og i forskning og utvikling. Ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) lå Japan i 2005 på topp blant de framskredne industrilandene når det gjaldt satsing på forskning og utvikling. Og selv om Japans befolkning (130 millioner innbyggere) er under halvparten så stor som USAs, ligger Japan på andre plass etter USA og foran EU i antall universitetseksamener. Landets produktivitet innenfor nyskaping er langt høyere enn USAs og EUs hvis man tar befolkningstallet med i betraktning.
Svært få er klar over at 70 prosent av halvledermaterialet i Apple iPod kommer fra Japan

Japan har naturligvis ikke lansert en levedyktig konkurrent til Apple iPod (musikkspiller), men svært få er klar over at 70 prosent av halvledermaterialet i iPod kommer fra Japan. Øygruppa har ikke noe eget stort merke innen mobiltelefoni, men telefonene fra Finland, USA og Sør-Korea er stappfulle av japanske komponenter. Silicon Valley i USA har for sin del ennå ikke kommet seg helt etter Japans «implosjon» i 2001.

En liten gruppe japanske selskaper, med Sony i spissen, har riktignok forsøkt å imitere amerikansk næringslivspraksis. Men resultatene til disse selskapene kommer ikke opp på nivå med tradisjonelle firmaer som Canon og Toyota. Dette taler ikke for en modell basert på aksjeverdi og utbytte. Og arrestasjonen av Livedoor-direktør Takefumi Horie i januar 2006 grunnet økonomiske misligheter var et tilbakeslag for dem som har framstilt ham som selve bildet på den arrogante og aggressive entreprenør – noe som ifølge dem skulle være nøkkelen til å få liv i japansk økonomi igjen. Statsminister Junichiro Koizumi, en av Hories fremste tilhengere, kom heller ikke styrket ut av denne saken.


DAGENS JAPAN LIGNER IKKE PÅ Japan anno 1990. Økonomien er mindre regulert og åpnere enn tidligere. Likevel har landets viktigste økonomiske institusjoner, både innen næringslivet og staten, bare i liten grad forandret seg. Motstanden mot forandring finnes ikke bare blant de privilegerte i styrer og på regjeringskontorer. Vanlige japanere er lei av reformer som stadig hever risikonivået og skaper økte ulikheter. Landet skryter av sitt sosiale samhold. Selv om dette er svekket i forhold til tiårene rett etter krigen, er det fortsatt sterkere enn i den angelsaksiske verden, noe en sammenligning av lønnsulikheter vitner om.

Hvis oppsvinget i japansk økonomi ikke skyldes noen grunnleggende institusjonell reform, hva er da årsaken? En sentral faktor er Kina, som er blitt Japans viktigste handelspartner, foran USA. Det finnes også andre årsaker. Japanske selskaper investerer i hele Asia og har utviklet nye handelsforbindelser ikke minst med India. En annen faktor er nyvunnet tillit blant forbrukerne og optimisme blant investorer (som John Maynard Keynes kalte «animal spirits»), som nærer seg på hverandre og genererer vekst. Vi skal heller ikke glemme bankfusjonene som regjeringen har stått i spissen for, og som har fått finanssektoren på fote igjen. I tillegg kommer en mindre rigid valutapolitikk ledet av Japans sentralbanksjef Toshihiko Fukui, som inntil nylig har ført en nullrentepolitikk.

Følgende konklusjon tvinger seg fram: Ekspertene har en tendens til å undervurdere hvor viktige egnede makroøkonomiske tiltak er for å skape vekst, enten det dreier seg om skattepolitikken i USA på 90-tallet eller dagens pengepolitikk i Japan. Dermed har de gått seg vill i jakten på et optimalt sett med løsninger rettet mot «mikro»-institusjoner slik som selskapsstrukturer eller strukturen i industrisektorene (slik som antitrustlover).

Ettersom den amerikanske økonomien opplevde den raskeste veksten på 90-tallet, har ekspertene feilaktig konkludert med at denne varianten av kapitalisme var den beste løsningen på problemene som globaliseringen skaper for framskredne industriøkonomier. Tiden da man kunne framstille enten en japansk, europeisk eller amerikansk løsning for alle, er forbi. I dagens verdensøkonomi har de ulike landene mulighet til å velge, og velger faktisk, ulike veier til velstand.

oversatt av G.E.
1 Se Japan remodeled, Cornell University press, New-York, 2006.

2 «Culture is Our Core Competency,» Nikkei Weekly , 18. mars 2002.

3 i Japon utgjør disse utgiftene 3,1 prosent av bruttonasjonalproduktet, mot 2,6 prosent i USA og 2 prosent i EU (statistikken gjelder for 2003). OECD «Science, Technology, and Industry Scoreboard 2005: Briefing Note for Japan, 1», 10. oktober 2005.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver