Modernismens litteraturmuseum

Dette huset er to hus. Det ene direkte ved avgrunnen, en paviljong høyt over elva Neckar, skjør og luftig. Det andre gravd langt ned i jordsmonnet, en erindringshule, mørk og skjult. De to er uforenlige, ett hus for dag og ett for natt. Likevel finner de hverandre så selvfølgelig, som om det å tenke i motsetninger for lengst var overvunnet, at verden igjen var hel og forsonet med seg selv.

Det er naturligvis ikke noe hellig budskap arkitekten David Chipperfield har plassert der oppe på Schillerhøyden i Marbach. Nøkternt sett er det bare et nytt museum, et hjem for modernismens litteratur, for manuskripter, typoskripter, dagbøker, skriblerier, notisesker. Mange av dem er allerede gulnede og smuldrete og lar seg knapt vise fram. De trenger beskyttelse, de trenger mørke. Derfor fant Chipperfield det nærliggende å bore museet inn i fjellet, og det var nærliggende å plassere en lanterne på toppen, en inngangshall, åpen for lys og vidde. Det er i hvert fall slik vi skal forstå huset hans: Det ble slik av seg selv, det er vokst inn i tiden. Slik er det likevel et budskap – en stille henstilling om varighet og storhet.
Han vil ha det jordnært og nøkternt, gjerne også en tanke underkjølt


DET FLYKTIGE OG UBESVÆRLIGE
, rommets ville utopier, nær sagt alt som var viktig for modernismen i det 20. århundre, blir forkastet av Chipperfield. Han vil heller ha det jordnært og nøkternt, gjerne også en tanke underkjølt. For først i denne kulden finner han fram til sin vesentlige patos, til en form for mini-monumentalisme.

Briten sysselsetter i dag 70 personer i sin «Berliner Dependance», 20 flere enn hjemme i London. Chipperfields er et av de største arkitektfirmaene i Berlin. Chipperfield blir ofte trukket fram når det er snakk om tradisjon, om den nasjonale arven. I hovedstaden forfølger han et halvt dusin prosjekter samtidig, han bygger et stolt galleri for samleren Bastian. Like ved siden av bygger han et sentralt inngangsbygg for Museumsøya (Museumsinsel), altså det som er Pei-pyramiden for Louvre i Paris. Og hvis han fortsetter på denne måten, blir han vel snart Tysklands fremste tempelbygger. Det er i hvert fall påfallende ofte snakk om «Akropolis» i artikler om hans viktigste byggeplass, renoveringen av det krigsskadde Nye Museet (Neue Museum) i Berlin. Akkurat som i beretningene om Marbachs nye litteraturmuseum, heter det der også: Kultbygg, helligdom.

Det er antakelig blitt en liten helligdom, søylene så delikate, dekoren så kysk. Utsikten her oppe fra, ned på et landskap skjendet av bilspor, boligområder og et kraftverk, er ikke akkurat arkadisk gripende. Noen og enhver føler seg likevel skremt av dette bygget og ser det som en etterkommer av 30-tallets sterke klassisisme. Det strenge og steinete er kan man ikke bli fortrolig med i Marbachs arkitekturjungel. Der oppe finnes et eksemplar av nybarokk yppighet, grunnbygningen fra 1900, i tillegg til en 70-tallsbunker. Og i Marbachs Collegienhaus bor det en lekenhet fra Stuttgart. At Chipperfield er fremmed i dette nabolaget, hvem kan anklage ham for det. Ikke at han ville stjele oppmerksomheten fra de andre og triumfere vilt. Nei, bygget hans trekker seg snarere tilbake, nesten litt furtent og penibelt med tanke på verdighet og anstand. Det avleirer seg på en sokkel, det grunnlegger et sted for sin egen rett.
Denne retten har ikke mye med tradisjonalisme å gjøre, det som finnes andre steder i Tyskland. Oswalt Mathias Ungers dogmatisme er like fremmed for Chipperfield som Hans Kolhoffs historiske salighet. For briten handler det mer om klarhet og komposisjon, han tror ikke på fastlagte kanoniserte former. Han underkaster seg ikke symmetriens regler, som man egentlig kunne forvente av et slikt lite tempel. Derimot omgir han bygget sitt med et fram og tilbake av terrasser, trapper og lange ganger. Det som ved første blikk krever distanse, viser seg ved andre blikk å være en arkitektur som inviterer en til å komme inn, og til å kikke. Plutselig virker søylerekken snarere som et forheng, bak det en kropp av glass og mørkt tre som vil bli oppdaget. I neste øyeblikk forlanges likevel atter vemod, i hvert fall ved museumsdøren, som snarere er en port, tung og mektig. Hva kan skjule seg bak den? Hva er det med denne hallen, som er betonggrå og fattigslig og hvor stemmen gir så høy gjenklang at vi uvilkårlig blir delvis stumme? Inngangen til den nyeste helsefarmen? Et sanatorium for utbrente sjefer?

Modernismens litteraturmuseum, det hadde man neppe kunnet gjette seg til, med så mye ærefrykt og måtehold. Vel å merke dersom modernismen alltid bare hadde vært Trollfjellet til Thomas Mann og aldri Sturm, aldri Drang (storm og trengsel), aldri selvskading og tåpelighet. Det man kan få inntrykk av her, er at litteraturen rykkes inn i det tidløse.

Vi går ned en lang trapp og inn i et demringens rike, inn i høye, vide rom med veggpanel av mørkt tropisk treverk. Et slikt evighetssvøp er praktisk, men alt som blir vist er jo så forgjengelig. Glassmontrene lyser på sitt aller vakreste i det edle mørket. Likevel er arkitekturen ikke på noen måte så tjenlig som man kanskje ville mene – ikke engang her nede. Veggene vil nemlig bare være vegger, man får ikke, man kan ikke bruke dem til noe annet, ikke som bildebærere, ikke som projeksjonsflater.


DET ER RIKTIGNOK sjelden at Chipperfield er så befalende, han ønsker ikke å bli hengende ved prinsipper. Allerede under studiene ved det berømte Architectural Association i London syntes han det var fryktelig absurd at det bare fantes to retninger i arkitekturen – de som ville verne om det gamle, og de som eksperimenterte med teknikken. Han arbeidet først et par år med «teknikkfrikerne», i firmaene til Richard Rogers og Norman Foster, begge anerkjent for ingeniørkunstene sine. Men han lot seg snart begeistre langt mer av arkitekturen til Alvaro Siza og Rafael Moneo. Også de japanske byggmesterne tiltalte ham – de som søker det spesielle i det uvesentlige, og tror på det store Yin og Yang, på at motsetninger er forenlige.

52 år gamle Chipperfield har vært trofast mot denne tredje retningen i de fleste av sine bygg, selv om det bare delvis gjelder for Marbach. Det britisk-liberale kan man se bedre i Berlin, på Museumsøya. Det er en av de mest komplekse byggeoppgavene i Tyskland for øyeblikket. Det dels ødelagte, dels forråtnede Nye Museet skal gjøres tilgjengelig etter å ha stått tomt i over 60 år. Men hvordan skal man omgås historiske spor, hva skal man tilføye og i hvilken stil?

Til forskjell fra sin kollega Foster, som i den tyske Riksdagen til og med preparerte russiske soldaters graffiti med største finesse, bare for å konfrontere dem med egne innmonteringer i glass og stål, gir Chipperfield avkall på all form for historiefetisj. For øvrig til stor skuffelse for de mange talsmennene innenfor rekonstruksjon, som – i allianse med ukebladet Der Spiegel – skjelte ham ut som «pinglete ruin-romantiker» og «mørtelprest». I Marbach oppfattes han av flere nesten som nyfacist, i Berlin, derimot, kan det ikke bli historiserende nok. Chipperfield, en arkitekt mellom frontene.

Han ser ikke Det Nye Museet, som ble bygd av Friedrich August Stüler for over 150 år siden, som noen historisk informasjonsplakat hvor hvert bombenedslag må holdes åpent som et sår. Han vil heller ikke la alt stråle av fordums glans – det som ennå er der, er for verdifullt til det. Stülers skattehus med mumier og sarkofager – guddommelige Nofretete vil også flytte inn dit til nyåpningen i 2009. Dette skattehuset var tidligere så yppig utsmykket med fresker og ornamenter at man trodde man befant seg ved et egyptisk hoff. Det var en slags opplevelsesarkitektur hvor man hadde det hyggelig, samtidig som man kunne føle seg svært dannet. Noe av det er bevart, til tross for at det er riper overalt og til tross for at det nattblå og blodrøde er temmelig bleknet.


Den som vil gjøre alt så rent og pent som det var før, den må nødvendigvis skjule det gjenblivende under et tykt lag av det nye. Chipperfield vegrer seg mot den tyske hangen til å rydde opp og pynte på. Han vil heller gjøre som italienerne som tilpasser det nye til det gamle, som forstår seg på retusjeringskunsten.

Men det betyr ikke at Chipperfield nå dekorerer de tapte museumsfløyene med mye stukkatur og søyler. Da følger han heller sine egne forkjærligheter, han vil ha en beskjeden arkitektur med tyngde. Mye er føyd sammen av støpte enkeltdeler, egentlig en slags luksusblokker. Og likevel ser det ut som om bygget alltid har vært der og vil bli der for alltid.

Hos Chipperfield finner begge deler sammen, det som var, og det som skal komme. Han visker ut grensene mellom i går og i morgen, han bygger på utjevning. Og det er vel også derfor han er så velkommen i Tyskland: Det som i sin tid var uro og tilbakevisning, tier stille i byggene hans. Her kommer historien, slik virker det, til forlik med seg selv.

© Diplo / Die Zeit. Oversatt av E.B.H.