CIAs hemmelige fengsler

For tre år siden framførte den nykonservative amerikanske statsviteren Robert Kagan sin tese om «de to Vesten» i europeiske media. Det dreide seg om det «mektige» Amerika og det «svake» Europa. Uten å ta hensyn til sine venner på det gamle kontinentet spilte han på dette bryske registeret de nykonservative elsker, og mente at europeerne fra nå av befant seg «utenfor historien». Europa var blitt for tett knyttet til rettstatens gammeldagse «tolerante» verdier.

11. september markerer en skillelinje, et før og etter, for «den imperialistiske revolusjonen». Som medlem av Europaparlamentets undersøkelseskomité for «CIAs antatte bruk av europeiske land for illegal transport og forvaring av personer», har jeg ved hvert møte gjentatte ganger hørt at 11. september krevde «nødvendige forandringer» av de internasjonale reglene.


KORT FORTALT, USA møter «en ny trussel» som Dan Fried (undersekretær for USA, med ansvar for europeiske og euroasiatiske relasjoner) uttrykker det. Alle må forstå at «lovsystemet som eksisterer i dag er uforenlig med den nye kampen den krigen krever». Denne argumentasjonen har blitt gjentatt i mer eller mindre forskjellige toneleier foran Europaparlamentet av Richard Durbin, demokratisk senator for Illinois, Arlen Specter, republikansk senator fra Pennsylvania, og den demokratiske representanten fra Florida, Robert Wexler.

I Europa er det vanlig å mene at tortur er ulovlig, uberettiget og selv ubrukelig for å bevise om tiltalte er skyldig eller ei. På den andre siden har den amerikanske offentlige diskursen rundt dette spørsmålet sklidd alvorlig ut, selv i de meste seriøse mediene. Anerkjente forfattere har ikke nølt med å skape finkornede distinksjoner, til tider sjokkerende, mellom «tortur som sådan», «grader av tortur» og tortur «under spesielle omstendigheter».

Regjeringsmedlemmer (som visepresident Dick Cheney og forsvarminister Donald Rumsfeldt) og embetsmenn på alle nivå i Bushadministrasjonen mener henvisning til menneskerettigheter i forhold til mistenkte terrorister, er «uakseptabel». Konservative jurister – som nåværende justisminister Alberto Gonzàles – har funnet på nye juridiske kategorier, som «stridende fiender», for å nekte de som er mistenkte for medskyldighet i terrorisme rettigheter som er stadfestet gjennom internasjonale konvensjoner. Ifølge den juridiske rådgiveren til Condoleeza Rice, John Billinger, er Genèvekonvensjonen for krigsfanger en lex specialis – en «anomali», et «unntak» som ikke kan brukes etter 11. september.


ROBERT WEXLER HAR gått sterkt ut mot innvendingen om at extraordinary renditions («spesielle arrestasjoner», det vil si hemmelige avhør av mistenkte over hele verden utført av hemmelige agenter uten juridisk mandat til å arrestere, for å fengsle dem i skjulte fengsler der de kan tortureres) kan sidestilles med statsterrorisme. Han erklærte: «Selv om vi gjør illegale eller skadelige ting – og noen ganger grusomme ting – kan ingenting plassere oss på samme nivå som terroristene». Abu Ghraib, torturen, Guantanamo, extraordinary renditions, bruddene på menneskerettigheter i Irak og Afghanistan er ikke annet enn «enkelte feilgrep», sekundære «kollaterale virkninger». Det vil si, hendelser som ikke trenger å sanksjoneres ettersom enhver stat som er involvert i kampen mot terrorisme etter 11. september, har rett til å fjerne seg fra internasjonale juridiske normer. Man er her langt bakenfor Washingtons argumentasjon for å unnta USA fra jurisdiksjonen til Den internasjonale straffedomstolen.

Med et dekret fra 13. november 2001 innførte Bush militære unntaksdomstoler. Domstoler som, ifølge juristen Antonio Cassese, «har satt det amerikanske samfunnet femti år tilbake i tid». «Etter dårlige råd fra en justisminister som fikk panikk, har presidenten gitt seg selv diktatoriske fullmakter,» sier William Safire, en av de mest konservative lederskribentene i USA.

Ut ifra informasjon tilbakeholdt av den amerikanske presidenten, kan de militære unntaksdomstolene dømme utenlandske statsborgere som er mistenkt for å ha deltatt i eller samarbeidet med aksjoner mot USA, angrep som har medført alvorlige skader for USA politiske og økonomiske interesser. Det er ikke påkrevd at slike anklager underbygges med bevis, eller selv at den mistenkte siktes eller informeres. Tilstedeværelse av advokat er ikke obligatorisk, habeus corpus [retten til la en domstol avgjøre om fengslingen er lovstridig] er opphevd og rettssakene kan være hemmelige. Bevisene og vitnemålene som er anskaffet gjennom tortur (ikke gyldig i vanlige rettssaker) aksepteres. Dødsdommer kan avsies med to-tredjedels flertall (to av tre militærdommere), og ikke enstemmig slik tilfellet er i vanlige domstoler. Den tiltaltes «indre overbevisning» om skyld har ingen verdi, og han har ingen mulighet til å anke dommen.

En militærkommisjon av denne typen er satt i verk på Guantanamobasen. Vi vet ikke om det finnes andre og i så fall hvor, fordi prosedyrene er strengt hemmelig. Etter at presidenten godkjente dekretet, førte noen protester til vage løfter om modifikasjoner. Men dekretet har ikke blitt trukket tilbake.

Eksistensen av hemmelige fengsler utenfor Europa (Afghanistan, Syria, Marokko, Egypte, osv.) er kjent, i tillegg til andre forvaringssteder på fortsatt ukjente steder – der fengslede som for eksempel Khaled Cheikh Mohammed og Ramzi Binalchibh har befunnet seg siden 2003. De to er de antatte organisatorene bak 11. september (og har tilstått ifølge informasjon hentet ut av CIA). De har aldri blitt dømt, og man har ikke sett dem siden. Er de fortsatt i live?

4. oktober 2001 offentliggjorde Lord Robertson (tidligere generalsekretær for NATO) kravet fra USAs spesialambassadør i Brussel, Frank Taylor, om at artikkel 5. i Atlanterhavstraktaten måtte anvendes. Traktaten ble fornyet ved femtiårsjubileet for NATO i Washington i 1999. Dette ble gjort mens NATO var i full krig mot Jugoslavia, og gjorde forsvarsalliansen NATO til en «preventiv» allianse med hele verden som intervensjonssone.

Omfanget til de europeiske forpliktelsene om å assistere USA i kampen mot terrorisme, slik medlemslandene har akseptert dem, er enorm. Blant annet forplikter de seg til: «å styrke utvekslingen av informasjon, enten bilateralt eller innenfor kompetente strukturer i NATO»; «å sørge for de nødvendige midlene til å støtte operasjonene mot terrorisme»; «å godkjenne overflygninger for militærfly til USA og deres allierte i kampen mot terrorisme»; og å gi «USA og andre allierte tilgang til havner og flyplasser i NATO-landene for operasjoner i kampen mot terrorisme, særlig for drivstofforsyninger i henhold til nasjonale prosedyrer.»

Riktignok tillater ikke engasjementer i NATO brudd på menneskerettigheter og internasjonale lover. Dette gjelder også for Washington og USAs hemmelige tjenester. Men, ifølge rapporten til Dick Marty (leder for Europarådets parlamentariske komité for juridiske spørsmål og menneskerettigheter) har EU-land «ikke vært offer for amerikanske hemmelige manøvrer» ettersom de «frivillig har deltatt» i forskjellig grad.

Dette er grunnen til at regjeringene og myndigheten som har blitt berørt av Komiteens arbeid, under forskjellige påskudd, fram til nå har enten nektet å samarbeid med granskningene eller motsatt seg med lite troverdige tilbakevisninger. Dette er særlig tilfellet for Polens og Romanias regjeringer. To stater som mistenkes sterkt for å forvare eller å ha forvart fanger i skjulte fengsler som på hemmelig vis har blitt hentet ut fra forskjellige regioner av verden. Motstanderne av granskningen, med polske, baltiske, engelske og tyske parlamentsmedlemmer i spissen, har hevdet at granskningskomiteene (Europarådets og Europaparlamentets) ikke har klart å bevise at de europeiske regjeringene (eller på andre administrasjonsnivå) er begått noe ulovlig. Noen har til og med takket Washington for det «store bidraget til sikkerhet».

Dette viser at det finnes parlamentsmedlemmer i EU som er mer «amerikanske» enn amerikanerne. Noen ganger har disse påstandene blitt tilbakevist av Europaparlamentets komité. Et flertall med 25 stemmer (sosialistene, liberaldemokratene og de grønne) mot 14, og syv avholdt fra å stemme, vedtok at granskningene skulle fortsette.


GRANSKNINGSKOMITEENS arbeid dreier seg ikke lenger om mistanker og indisier. Det finnes nå en nøyaktig dokumentasjon om de 1080 flyvingene med mellomlandinger på europeiske flyplasser CIA har gjennomført fra 11. september til slutten av 2005. Det finnes beviser for at 14 land – deriblant Tyskland, Sverige, Italia, Belgia, Spania – har tatt imot ulovlige renditions. To andre land, Polen og Romania, har forvart fanger over perioder som ennå ikke er kjent. Disse har hatt midlertidige og ulovlige forvaringssteder for antatte terrorister. Dette er et brudd på artikkel 6 i Unionstraktaten og Den europeiske konvensjonen for menneskerettigheter og grunnleggende friheter.

Bevis for 30 til 50 bortføringer og renditions som har blitt undersøkt er funnet. I et tilfelle har de italienske påtalemyndighetene funnet beviser for og siktet 22 CIA-agenter som deltok i bortføringen imamen Abou Omar i Milano. Han ble overført til et egyptisk fengsel og torturert. En av Italias spionasjesjefer, Marco Mancini, ble arrestert 5. juli i fjor for å ha «samarbeidet» med denne bortføringen.

Vitnesbyrdene fra bortførte og torturerte og deres advokater, fra en rekke representanter for frivillige menneskerettighetsorganisasjoner, foruten noen høyere embetsmenn (amerikanske og europeiske) har gjort det mulig å bryte omertaen [mafiaens taushetsløfte]. På denne måten har deportasjonen av to egyptiske statsborgere, Mohammed Al Zary og Amed Giza, som ble arrestert i Sverige og overført til Egypt, blitt kjent. Det samme gjelder for Maher Arar, en kanadisk statsborger som ble arrestert i New York og sendt til Amman (Jordan), via en flyplass i Roma, og siden torturert i mer enn ti måneder i et syrisk fengsel. Og, den tyske statsborgeren av libanesisk opprinnelse, Khaled el Masri, som ble bortført i Makedonia og sendt til Afghanistan der han ble torturert.

Det finnes en rekke slike eksempler og granskningene fortsetter. En ting er sikkert, flere europeiske regjeringer har handlet, uten at deres statsborgere har fått vite det, som supplement til Washington eller som satellittstater. Dermed har en underlig historisk piruett ført oss tilbake til epoken der den «begrensede suverenitet», som Leonid Bresjnev satte så stor pris på, nå har blitt innført av amerikaneren George Bush…

oversatt av R.N.
BR>
1 Robert Kagan, Robert Kagan, «Power and Weakness», Policy Review, No. 113 (June and July 2002) (Styrken og svakheten). Se også teksten på http://www.mtholyoke.edu/acad/intrel/bush/kagan.htm

2 Komité opprettet ved avstemning 15. desember 2005.

3 Undersekretær med ansvar for europeiske og euroasiatiske relasjoner, møtt i utenriksdepartementet i Washington, 11. mai 2006.

4 Lex specialis: juridisk prinsipp ved motstridende rettsregler, der den særskilte regelen eller loven går foran en mer generell regel eller lov. Overs. anm.

5 Opprettet 18. juli 1998 og satt i verk 1. juli 2002. Den internasjonale straffedomstolen er den første domstolen med permanent og universell jurisdiksjon. Den skal dømme individer som er anklaget for de groveste internasjonale forbrytelser (krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten). USA (sammen med Kina og Israel) har nektet å anerkjenne domstolen og motsetter seg at amerikanske statsborgere kan dømmes av den.

6 Se for eksempel, Ignacio Ramonet, «Adieu libertés» (Adjø friheter), Le Monde diplomatique, jan. 2002.

7 La Repubblica, Roma, 21. nov. 2001.

8 William Safire, The New York Times, 16. nov. 2001

9 Presisering framført av Barbara Olshansky, leder for Guatanamo Global Justice Initiative og Deputy Legal Director of the Center for Constitutional Rights, under et besøk av en delegasjon fra Europaparlamentet i Washington 9. mai 2006.

10 Medlemmene godkjenner at et militært angrep på en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal bli betraktet som et angrep på alle medlemslandene [?] som en konsekvens godkjenner de at hvis et angrep finner sted skal hvert av dem [?] bistå landet eller landene som har blitt angrepet [?]»

11 www.nato.int/docu/speeech/2001/s011004b.htm