Genmodifiserte mygg

Bill & Melinda Gates-siftelsen donerte nær 20 millioner dollar til et prosjekt som har som mål å utvikle genteknologi i kampen mot sykdommer som overføres via smittebærere. Nesten 10 prosent av verdens befolkning er i dag smittet av malaria, og man anslår at denne sykdommen tar livet av mellom en og tre millioner mennesker hvert år. Med en dødelighet på 90 prosent er det Afrika som betaler den høyeste prisen. Malaria er fortsatt forbundet med utviklingsland og fattigdom. Genmodifiserte mygg som skal kunne utrydde malariaparasitten, men det er fortsatt usikkert om denne høyteknologiske strategien kan lykkes. Målsettingen er å erstatte populasjonen av smittebærende mygg med populasjoner som ikke er smittebærende. Samtidig er faren der for å ukritisk henge seg på teknologiske framskritt.

Et nytt våpen vil kanskje i løpet av de neste årene innlemmes i arsenalet mot malaria: genmodifiserte mygg. Men kan disse GMO-insektene virkelig bekjempe malaria – eller vil de ikke bli annet enn laboratorieøvelser?

Mye står på spill. Nesten 10 prosent av verdens befolkning er smittet av malaria, og man anslår at denne sykdommen tar livet av mellom en og tre millioner mennesker hvert år. Med en dødelighet på 90 prosent er det Afrika som betaler den høyeste prisen for parasitten Plasmodium falciparum. Barn under fem år er hardest rammet. Slike tall gjør malaria til et av de aller største helseproblemene i verden.

At sykdommen skyldes en parasitt, har vært kjent siden slutten av 1800-tallet. Parasitten ble beskrevet kort tid etter, og mygg av arten Anopheles ble identifisert som smittebærere noen år senere. Over hundre år etter fortsetter sykdommen sine herjinger.

På 50- og 60-tallet oppnådde imidlertid programmet for utryddelse av malaria gode resultater – spesielt i India, på Zanzibar og i Sovjetunionen. Men de økonomiske kostnadene, utvikling av resistens hos smittebærende mygg mot insektmiddelet DDT, samt motstanden i mange lokalsamfunn mot tiltak som insektfjerning, førte til slutt til at programmet led nederlag. Dette resulterte i en dalende interesse for sykdommen de kommende tiårene, ikke minst fordi den ble utryddet i Europa og Nord-Amerika.

I dag er malaria på full fart tilbake flere steder i verden, men dødeligheten er mer enn fordoblet de siste 20 årene. Denne forverringen har både biologiske, sosioøkonomiske og politiske årsaker. Parasitter er blitt resistente mot medikamenter og smittebærere er blitt resistente mot en rekke typer innsektsmidler. Dette, i tillegg til miljømessige endringer og ikke minst ulike landbruksmetoder, gjør det vanskelig å kontrollere sykdommen. Vanning i et eksportrettet landbruk som sukkerrørsproduksjon, har for eksempel ført til en oppblomstring av malaria i noen regioner i Swaziland. I Thailand har gummiplantasjer vært et yndet rede for smittebærende mygg, og i Etiopia har bygging av demninger bidratt til økt overføring av sykdommen.

Dessuten har politisk ustabilitet, som mange utviklingsland sliter med, kriger, overfylte flyktningleirer og et nedbrutt helsevesen – i stor grad et resultat av strukturtilpasningsprogrammene fremmet av Det internasjonale pengefondet – ført til oppblomstring av sykdommen. Dette gjelder for eksempel en del tidligere sovjetrepublikker (spesielt Tadsjikistan mot slutten av 90-tallet) og i enda større grad Nicaragua. Malaria er altså fortsatt forbundet med utviklingsland og fattigdom. Hvis man ikke finner en effektiv strategi for å bekjempe sykdommen, anslås det at antallet ofre vil fordobles på ny de neste 20 årene.

Ved siden av de mottiltakene man bruker i dag, ofte beskrevet som ufullkomne, har man utforsket en rekke veier for å hindre overføring. Blant disse er forsøkene på å utvikle genmodifiserte mygg som kan drepe parasitten, blitt tildelt en del av midlene som er gitt til kampen mot malaria. For eksempel donerte Bill & Melinda Gates-siftelsen nær 20 millioner dollar til en gruppe ledet av Anthony James (fra universitetet i California) for et prosjekt som har som mål å utvikle genteknologiske tilnærminger til kampen mot sykdommer som overføres via smittebærere – deriblant denguefeber og malaria.


UNNFANGELSEN AV DENNE LITT spesielle typen genmodifiserte organismer (GMO) bygger på den nye – såkalt moderne – molekylære tilnærmingen til malariakontroll. På begynnelsen av 1990-tallet ble det etter initiativ fra en gruppe molekylærbiologer som var samlet i Tucson (Arizona) under konferansen «Prospects for malaria control by genetic manipulation of its vectors» (Perspektiver for malariakontroll gjennom genmodifisering av sykdommens smittebærere), igangsatt et program med en tidsramme på 20 år for utvikling av genmodifiserte mygg.

Programmet er delt inn i tre hovedetapper: to av dem teknologiske og den tredje mer fokusert på populasjonenes biologi og økologi for å finne ut hvordan en genmodifisert mygg ville kunne etablere seg i det naturlige miljøet og erstatte den naturlige populasjonen.

Målsettingen er altså å erstatte populasjonen av smittebærende mygg med populasjoner som ikke er smittebærende, for på den måten å stanse overføringen. I første omgang var utfordringen å transformere mygg av arten Anopheles på en stabil måte før år 2000, og deretter, innen 2005, å skape en Anopheles-mygg som ikke bærer malariasmitte – for til slutt å gjøre kontrollerte eksperimenter for å forstå hvordan man kan få denne genotypen til å formere seg i ville populasjoner fram mot 2010.

Per i dag har et engelsk forskningsteam fullført etappen med å skape en resistent, genmodifisert mygg – problemet er at den er resistent mot parasitten Plasmodium berghei, som angriper gnagere, men ikke mot Plasmodium falciparum, som angriper mennesker.

Dette ambisiøse programmet ble betraktet som et foregangsarbeid for bruken av molekylære redskaper innen malariakontroll, noe som delvis forklarer hvorfor programmets teknologiske aspekter har fått mer oppmerksomhet enn den siden som har med økologi og epidemiologi å gjøre. Men slike aspekter er fundamentale hvis man skal forutsi om spredning av resistens mot Plasmodium i naturlige myggpopulasjoner vil lykkes eller ikke – og også hvis man skal anslå den reelle gevinsten ved en slik metode når det gjelder offentlig helse.

I denne situasjonen ber både økologer og molekylærbiologer om større bevilgninger. Førstnevnte for å avgjøre om de genmodifiserte myggene kan settes ut med suksess, de andre fordi det å skape en slik mygg vil kreve mer høyteknologisk forskning – som koster.

Hvorfor blir en slik teknologisk og relativt futuristisk tilnærming oppfattet som en mulig løsning, samtidig som forskningsmiljøene er enige om at en kombinasjon av ulike midler som virker sammen, er veien å gå i kampen mot malaria? Det er faktisk grunn til å tro at bruken av genmodifiserte mygg vanskelig kan kombineres med andre programmer for kontroll av smittebærere. Sannsynligvis vil introduksjonen av slike mygg gjøre det nødvendig å stanse kampen mot smittebærere, for å legge til rette for at GMO-insektene får etablere seg: Er dette en farbar vei i land der også andre sykdommer overføres gjennom mygg? Eller på steder der det finnes andre smittebærende mygg enn den genmodifiserte arten?

Disse vil fortsette å spre malaria, og man kan forutse at i mange situasjoner vil det å trekke tilbake en art fra smitteoverføringen gi få eller ingen endringer i den epidemiologiske situasjonen som helhet. Bør man ikke dessuten forvente en seleksjon av parasitter som er i stand til å unnslippe denne resistensen? Det mangler ikke eksempler på seleksjon av mekanismer for å unngå resistens, enten det er hos bakterier som konfronteres med antibiotika, eller hos mygg som utsettes for en rekke typer insektmidler.


KANSKJE KAN BEGEISTRINGEN for dette prosjektet hos mange forskere spores tilbake til den store oppstandelsen som fulgte sekvenseringen av en av de fire typene malaria som rammer mennesker (Plasmodium falciparum) og en av dens mange smittebærere (Anopheles gambiae) i 2002. Resultatene av optimistiske matematiske modeller fikk til og med forskerne som sto bak, til å erklære at denne løsningen ville gjøre det mulig å «utrydde malaria i løpet av kort tid, så snart de etiske og økonomiske implikasjonene er i orden».1
En slik erklæring er antakelig like langt fra virkeligheten som påstandene om at genmodifiserte planter kan gjøre slutt på sult i verden. Faren ved å ukritisk henge seg på teknologiske framskritt er at vitenskapen lett kan fremme en reduksjonistisk og mekanisk tankegang, slik som den molekylærbiologien byr på.2 Denne tendensen gir forrang til såkalte «spissteknologiske» løsninger på bekostning av dem som benytter seg av enkle teknikker. Selv om molekylærbiologien uten tvil har stått for viktige oppdagelser og vist seg nyttig og effektiv når det gjelder å svare på vitenskapelige spørsmål, gir den ikke informasjon om de andre prosessene som spiller en avgjørende rolle, som økologi og epidemiologi. Dessuten gjør molekylærbiologiens forklaringer det vanskelig å spre den til et uinnvidd publikum. Økologiske spørsmål framstår dessuten svært ofte, for molekylærbiologer, ikke som annet enn formaliteter som høyteknologiske løsninger vil gi et svar på. Er dette utslag av optimisme, utopisme, rett og slett manglende kunnskap eller, enda verre, vond vilje?

Øyensynlig har økologer bedt om midler for å utvikle forskningen på malariamygg-populasjonenes økologi og biologi. Forskningen på populasjonenes biologi og evolusjon bør konsentrere seg om å finne de viktigste faktorene som kan påvirke en anti-Plasmodium-resistens etter at den genmodifiserte myggen er utplassert i naturlige miljøer. Men man bør også se på de langsiktige konsekvensene: Vil strategien gi en reell nedgang i dødelighet og sykdomsfrekvens? Det gjelder å få fram bevis på metodens gyldighet, og ikke bare være opptatt av å skaffe seg en del av kaka (midlene som investeres i forskning på genmodifiserte mygg) og publisere vitenskapelige artikler i anerkjente tidskrifter. Likevel har molekylærbiologer allerede begynt å utarbeide «de nødvendige» økologiske studier, og selv om deres konklusjoner ikke er så veldig positive, hevder de ganske så ofte at teknologiske løsninger vil kunne løse problemet…


MALARIA BLE FOR flere tiår siden utryddet i Europa og Nord-Amerika uten noen som helst genomisk informasjon. Hovedsakelig skyldtes dette økonomiske og sosiale endringer (fravær av stillestående vann, bedre kvalitet på boliger, systematisk behandling av malariautbrudd) drevet fram av en politisk vilje. Ingen tekniske framskritt i utviklingen av genmodifiserte mygg vil gi effektive resultater hvis de ikke ledsages av en varig og omfattende kampanje som er godt organisert og finansiert.

Dessuten, selv om genteknologi oppfattes som avgjørende i kampen mot malaria, kan man komme fram til et kompromiss når det gjelder ressursene, som åpenbart er begrensede, mellom forskning og kontrollprogrammer. Mer urovekkende er det, som de britiske forskerne David Rogers og Sarah Randolph har påpekt i forbindelse med afrikansk trypanosomiasis (sovesyke), at programmene som involverer høyteknologi ofte er avhengige av ekstern ekspertise og teknologi som gjør det nødvendig med gigantiske investeringer. Dermed vil eventuelle nederlag føre med seg en massiv gjeld og mindre penger til tradisjonelle kontrolltiltak.

Man kan naturligvis innvende at de klassiske metodene og de som bygger på høyteknologi, ikke får penger fra de samme kildene og at førstnevnte møter store problemer når de skal settes ut i livet: For eksempel bruker under to prosent av den afrikanske risikobefolkningen impregnerte myggnett, mens Abuja-erklæringen3 fastsatte at dekningen burde ligge på 60 prosent i 2005. Men hvis iverksettelse av effektive tiltak ikke fungerer, hvordan skal de tiltakene som bygger på mer teknologiske midler, oppnå større suksess?


DE JURIDISKE OG ETISKE ASPEKTENE knyttet til genmodifiserte mygg for malariakontroll er gjenstand for diskusjon, men foreløpig har det kommet lite ut av den. Mulige negative virkninger ved bruk av slike mygg og det berømte føre-var-prinsippet har fått lite oppmerksomhet. «Sivilsamfunnet» er ikke blitt spurt om råd på de siste kongressene og verkstedene som har handlet om denne strategien (London 2001, Atlanta 2001, Wageningen 2002 og Nairobi 2004), selv om det framstår som spesielt viktig og nødvendig at lokalsamfunn og ikke-statlige organisasjoner blir involvert og hørt. Hvis utviklingen av infrastruktur og teknologi knyttet til genmodifiserte mygg utpekes som en topprioritet i Afrika,4 bør ikke dette innebære at man utvikler organisasjoner som kan engasjere seg i defineringen av hvilken retning vitenskapen skal utvikle seg i både i vestlige land og i land der malaria er endemisk? Dette er et avgjørende ledd i demokratiseringen av vitenskap og teknologi.

Som det sies i et dokument fra Intermediate Technology Development Group: «Utviklingen av de fleste nye teknologier bruker en modell som ikke har endret seg siden 1800-tallet – først optimere teknologien, deretter verifiserte at brukerne aksepterer den, og til slutt undersøke alle reguleringene som styrer bruken av den. Gitt investeringene som er gjort i de første stadiene, blir det vanskelig å omforme en teknologi selv når de potensielt skadelige sosiale virkningene er blitt påvist senere. Konsekvensen av dette er at beslutningstakerne, når de konfronteres med opposisjon mot en ny teknologi, havner i en situasjon der de er forpliktet til å forsvare den (…).»5

Ved å gå i dialog med «sivilsamfunnet» om forskningen på GMO-mygg ville forskerne ha blitt nødt til å gi en forståelig og sjargongfri beskrivelse av sitt forskningsprosjekt. Dette ville gi samfunnsborgerne mulighet til å evaluere interessen av dette og mulige ringvirkninger – noe forskerne burde ønske velkommen fordi de da får tilbakemeldinger fra dem som skal «ta imot» arbeidet deres.

Historien om kampen mot malaria har vært altfor full av falske forhåpninger som svært ofte har falt i grus etter sviende nederlag. De mest effektive redskapene vi har i dag, bygger imidlertid ikke på høyteknologi og spisskompetanse. Gratis utdeling av impregnerte myggnett, korrekt bruk av medikamenter og bedre boligforhold er en del av det tilgjengelige arsenalet. Ved siden av disse tiltakene må tilgangen til kvalitetshelsetjenester i nærområdene bli bedre og lettere, både når det gjelder logistikk og finansiering.6 Manglene på dette området er svært ofte tragisk nok et resultat av at stater går i oppløsning, svært ofte som følge av strukturtilpasningsprogrammer og nyliberal politikk. Alt dette er svært langt unna den mektige bioteknologien i det 20. århundret.

Uten tvil vil all forskning på malaria – inkludert forskningen på smittebærende mygg – føre til biologiske oppdagelser som kan gi uante resultater. Men dette kan ikke bare gjøres i navn av kampen mot malaria, spesielt når finansieringen av slike prosjekter kan vise seg å gå på bekostning av denne kampen.

Man kan også bekymre seg for at vitenskapen blir en teknovitenskap, begrenset til et teknisk redskap.7 Nødvendigheten av gjennomførbare resultater innebærer en risiko for at forskningen mister sin frihet – og en vitenskap som er i stand til å gjøre teknologiske nyskapinger kan erstatte en vitenskap uten annen funksjon enn å tilfredsstille menneskehetens nysgjerrighet. Man skal da huske biokjemikeren Erwin Chargaffs advarsel mot forestillingen om at vitenskapen kan gjøre verden bedre – en forestilling han mente var et utslag av overmot. Ærlighet og stor ydmykhet i de vitenskapelige miljøene bør prege både motivasjonen bak og mottakelsen av forskningens resultater og deres mulige velgjørende virkninger for menneskeheten.

oversatt av G.E.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Smakens fysiologi

Default thumbnail
Neste sak

Den «kinesiske mentaliteten»

Andre saker om Teknologi

Apokalypsens ryttere

Dommedagsfortellinger gjennomsyrer historien. På begynnelsen av århundret dukket en ny variant opp, hvor kunstig intelligens vil

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.