Latin-Amerika

Å forstå Iran

I dag, over et kvart århundre etter revolusjonen, finnes det ikke noe definitivt svar på spørsmålet

Posted on



Denne våren ble den første komplette oversettelsen av den persiske poeten Hafiz’ diktverk Diwan publisert i Frankrike.1 Helt fra første linje gjør oversetteren Charles-Henri de Fouchécour det klart hvor viktig dette verket er: «Diwan er en tynn bok, men for de som vil forstå Østen, er den et monument. Hafiz visste at han satt på en uvurderlig juvel. Han forsøkte hele livet å få alle dens fasetter til å skinne, han forsøkte å si det han så. Og han fikk sagt det som lyrisk poet.»

I våre dager skrives det veldig mye om veldig lite. Og det som skrives lever sjelden lenger enn tiden det tar å lese en avisoverskrift. Fouchécour sier om Diwan: «Jeg har bare brukt seksten år av mitt liv på å forstå Hafiz’ blikk på verden. Iranske læremestere bruker hele livet.» Oversetterens er klar over at man «ved å oversette poesi ofte ødelegger det poetiske vevet, de rytmer og lyder der tanken finner sitt hvilerom». Han forsøker derfor med sin oversettelse, som han anser for å være mer en fortolkning, å la leseren komme til teksten, snarere enn å tvinge teksten på leseren.


DET ER IKKE OFTE man får anledning til å lese rapporten til en viktig ambassadør som har ledet et vanskelig oppdrag i urolige tider, og det kort tid etter at oppdraget er ferdigstilt. Det gjør vi imidlertid når François Nicoullaud presenterer sine fire år i Teheran, med en betagende, nesten intim skrivestil.2 Hans raske, men dyptloddende analyse av Iran er lett tilgjengelig, og hans fortelling får oss til å tenke på hans navngjetne forgjengere som grev de Sercey og grev de Gobineau på 1800-tallet.
Som så mye annet i Iran er satellittantenner forbudt, men tolerert

Han beskriver scener fra hverdagslivet, bryter språkbarrierer og etiketter for slik å lede oss inn i et samfunn som vil beskytte sine tradisjoner og sin intimitet. Dette samfunnet vil likevel «ikke la seg skremme» av kampanjer «som ikke på noen måte forhindrer en mentalitetsutvikling mot nye livsstiler inspirert av tv-kanaler fra hele verden, som folket har tilgang til takket være satellittantenner. Som så mye annet i Iran er slike antenner forbudt, men tolerert.»

Makten er i Iran strukturert «i eksentriske sirkler», og slik sett sammenliknbar med «maktorganiseringen i gode, gamle folkedemokrati». Derav følgende spørsmål: «Er den islamske revolusjonen en arvtaker etter det stalinistiske systemet?» Og følgende svar: «Ikke egentlig. De to likner hverandre, men det er fordi begge bygger på den klassiske modellen for asiatisk despotisme, der den virkelige makten er skjult…» Nicoullaud analyserer også valget til nasjonalforsamling i 2004 og presidentvalget i 2005 (han var til stede ved begge anledninger): «På tross av visse uregelmessigheter ved de nasjonale valgene, har Iran i løpet av den tiden valgene varer vist at det kan overraske, at demokratiet kan vekkes til live», selv om «det vanlige politiske spillet tar over så snart valgene er over».

Nicoullaud tar også for seg det iranske kjernekraftprogrammet, dets historie, forhandlingenes utvikling og målene for forhandlingspartene, og kommer fram til følgende konklusjon: «Ingen anerkjent kjernekraftekspert kan forestille seg at Iran skulle kunne framstille noen form for atomvåpen på mindre enn fire eller fem år, selv om det skulle bryte alle internasjonale forordninger og mobilisere sine beste ressurser. Derfor er forhandlinger den eneste veien å gå, i det minste fram til alle forsøk på å komme til enighet har mislyktes.»


YANN RICHARD, professor i iranske studier ved Université Sorbonne nouvelle, framstiller sin bok som «et nytt blikk på historien til dette folket vi ikke vet noe særlig mer om enn det Montesquieu gjorde på 1700-tallet. Målet er å vise hvordan Iran etter en fase med systematisk sekularisering er blitt en islamsk republikk, og dermed også avvist alt moderne tankegods.»3

Iran «har bevart en over 2000 år gammel identitetsfølelse: Dets språk […], dets navn […] og imperiets sentrale grenser er nærmest uendrede.» Yann Richard søker kimen til den moderne staten i dens lange historie, merket av kriger og kolonialisering.

Mot slutten av 1900-tallet blomstret en folkelig nasjonalfølelse for fullt. Den hadde sitt opphav i konfrontasjonen med britene (1951-53), og senere under den islamske republikk (krigen mot Irak, 1980-88). I dag, over et kvart århundre etter revolusjonen, finnes det ikke noe definitivt svar på spørsmålet: «Hva er Irans islamske republikk?» Selv om han kaster nytt lys over uregelmessighetene i institusjonene og deres virkemåte, klarer heller ikke Richard å svare på dette. «Dette prosjektet er ikke fullført», sier han. Med forskerens mot og iherdighet er han ikke redd for å gå imot gjengse oppfatninger: «I motsetning til de som etter kjappe analyser anser den islamske republikken for å være «middelaldersk», har jeg forsøkt å vise at den har svart på modernitetens utfordringer. Ved å ha nasjonale, for ikke å si imperiale, ambisjoner, har den bevist at den har midlene som må til for å forsvare seg og sin status som stormakt.»

Ahmad Salamatian. Oversatt av G.U.

1 Hâfez de Chiraz ; Le Diwân, introduksjon, oversettelse fra persisk og kommentar av Charles-Henri de Fouchécour, Verdier poche, Paris, april 2006, 1275 sider, 25 ?.

2 François Nicoullaud, Le Turban et la Rose (turbanen og rosen), Ramsay, Paris, september 2006, 214 sider, 18 ?.

3 Yann Richard, L?Iran ; Naissance d?une république islamique (Iran ; en islamsk republikks fødsel), Editions de la Martinière, Paris, oktober 2006, 378 sider, 23.5 ?.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver