Nye øyne på sionismen

De sionistiske myndighetene hadde ingen skrupler med å benytte seg av terroristmetoder for å skremme jøder på flukt fra eget land

Hvem er sionismens ofre? Palestinerne, naturligvis. Men er de de eneste ofrene for denne koloniale bevegelsen? På dette spørsmålet svarer Ella Shoat er klart nei. Som antydet i tittelen på den siste boken hennes som nettopp kom på fransk, bekrefter hun at sionismen også har sine ofre blant jødene. Shoat er av israelsk opprinnelse og har i en årrekke undervist ved universiteter i New York, hvor hun anses som en av pionerene innen postkolonial forskning. I Israel derimot, med unntak av noen mindretallige kritiske miljøer, har hun alltid vært fullstendig frosset ut fra universitetsmiljøene og det intellektuelle liv.

Som kvinne, arabisk jøde, og dessuten antisionist hadde Ella Shoat på det tidlige 90-tallet liten sjanse til å bli anerkjent av landets intellektuelle og kulturelle elite. Med mindre hun skjulte sine politiske meninger, og aller viktigst gikk med på å spille rollen som den «den gode sefard». Sefarden som sto til tjeneste, unntaket som alltid er klar til å bekrefte regelen og forsterke den styrende elitens hegemoni.

Selv om boken ikke er en direkte selvbiografi, forteller Ella Shoat i dette essayet også sin egen historie, parallelt med historien til et stort antall israelere. Siden de er født inn i en arabisk kultur, har de av den grunn aldri blitt anerkjent som fullverdige medlemmer av den israelske nasjonalstaten, hvor det er elitene som råder.

Den sionistiske bevegelsen oppsto i begynnelsen av det 20. århundre i Europa som et forsøk på å svare antisemittismen som da ulmet. Bevegelsens ideologer og pionerer var alle barn av en europeisk, kolonial og modernistisk kultur, iblandet dens rasistiske holdning mot alt som ikke var europeisk. Man ønsket å få de jødiske bosettingene til å flytte ut av den arabiske verden –ut fra behovet for arbeidskraft som var vant til hardt arbeid. Andre igjen ville realisere den sionistiske drømmen om en «hjemkomst», at de jødiske grupperingene skulle vende hjem til sitt historiske fedreland. Men sionistiske ledere har egentlig aldri sett på dem de kaller «våre brødre fra de orientalske samfunnene» som sine jambyrdige.

Enkelte av de eldste jødiske samfunnene i verden, med røtter to tusen år tilbake, som for eksempel jødene i Irak eller Jemen, ble direkte manipulert for å komme og forsterke den unge jødiske staten. De sionistiske myndighetene hadde ingen skrupler med å benytte seg av terroristmetoder for å skremme jøder på flukt fra eget land, noe som var tilfelle med det jødiske samfunnet i Irak, som Ella Shoat har sin bakgrunn i. De arabiske jødene som flyttet til Israel, revet opp med roten mot sin vilje, er etter forfatterens mening flyktninger

Om enkelte sionistiske ledere aldri har lagt skjul på sine anti-sefardiske holdinger, inntok de fleste en heller faderlig innstilling, og lovet en jambyrdig plass til de nye arabisk-jødiske immigrantene, etter en periode med sosialisering og tilpasning til en moderne, og da naturligvis askenasisk livsstil. De arabiske jødene som flyttet til Israel, revet opp med roten mot sin vilje, er etter forfatterens mening flyktninger. Kanskje er de privilegert i forhold til palestinske flyktninger, men de er likefullt flyktninger, og dessuten ofre for en strukturell diskriminering og en mer eller mindre åpenlys rasisme.

Dette essayet ble trykket på engelsk i New York-tidsskriftet Social Text i 1988, i en tid hvor annengenerasjonen av sionismens jødiske ofre i Israel begynte å sette spørsmålstegn ved askenasenes hegemoni – først og fremst på det politiske plan, men også i det kulturelle liv. Likevel var det først i 2001 at det ble oversatt og utgitt på hebraisk av Senteret for alternativ informasjon, en organisasjon med utspring i den radikale venstresiden i Israel – og det unge forlaget Kedem som har spesialisert seg på utgivelser av jødisk-arabiske forfattere. Det vil altså si fremdeles i periferien av hegemoniet til israelsk kultur.

Men da denne grunnleggende teksten endelig ble gitt ut i Israel, sto den ikke helt alene. Forfattere som Sami Shalom Chetrit, forskere som Yehuda Chenhav og filmskapere som David Ben Chetrit har endelig fått den anerkjennelse de fortjener og begynner å skape seg et navn. Alle ser de svært kritisk på det rasistiske tankegodset det israelske samfunnet er bygd på, og de fleste av dem mener man må se med nye øyne på sionismen, også på grunn av hva den har utsatt sine palestinske ofre for.

Michel Warschawski. Oversatt av M.B.

Se også Ella Shohat: Taboo Memories, Diasporic Voices (2006)