Om kjærlighet

André Gorz, Brev til D. En fortelling om kjærlighet.

La meg si det med en gang: for en overraskelse! Siden utgivelsen av hans første bok i 1958, Le Traître (Forræderen), har filosofen André Gorz med jevne mellomrom gitt oss teoretiske verk om arbeid, politisk økologi, borgerlønn og kapitalismens utvikling. Hver av disse utgivelsene har vært en hendelse med sine treffende analyser og deres dyptgripende og debattskapende tenkning. Denne gangen, uten å rope varsku, har filosofen gjort seg til et konkret menneske og skrevet et rørende kjærlighetsbrev.1 Det er adressert til kvinnen han har delt livet sitt med i seksti år. Hvorfor denne plutselig stilendringen?

Boken dreier seg først om kvinnen som oppdro ham til han var seksten. Den inntrengende moren stilte grenseløse krav til sønnen sin, ødela selvtilliten hans og enhver mulighet for naturlige relasjoner til andre mennesker. Siden dreier den seg om kvinnen som ga ham livet (tilbake): D.

Han møtte henne i Lausanne i oktober 1947. Siden har de vært sammen. Da de møttes var han 23 år gammel, og sønn av en østerriksk jøde. Moren hadde søkt tilflukt i Sveits etter at Østerrike ble annektert av Nazi-Tyskland. Eksilet var en prøvelse, men også en lykkesjanse for sønnen. D. er en ung engelsk kvinne som fortsatt er sønderrevet av foreldrenes skilsmisse da hun var fire. Hun er vakker og full av liv. Deres «opprinnelige sår» og «usikkerhetsfølelse» forener dem. Han forsvinner månedsvis inn i refleksjoner over mening med eksistensen. Hun har allerede instinktivt forstått det og gjentar for ham: «Å skrive er ditt liv, så skriv.»

Tålmodig forhindrer D. at han fortaper seg selv i abstraksjoner og fortvilelse. Hun blir hans virkelighetsformidler. Han betror: «Du har måttet arbeide alle disse årene for å ta ansvar for min eksistens.» Ti år etter deres første møte ender skrivearbeidet med utgivelsen av Le Traître. Boken blir en enorm suksess. Jean-Paul Sartre skriver i forordet: «Dette er en bok som med en gang den kommer mellom hendene dine blir til et levende dyr.» Men da den blir utgitt på ny i 2005 (hos Folio) påpeker Gorz, idet han gjenleser utkastene, at passasjene som dreier seg om D. gir «et falskt bilde og deformerer [henne]». Særlig det tredje kapittelet, kalt «Deg», som «skulle vise hvordan […] oppdagelsen av kjærligheten sammen med deg til slutt førte til at jeg ønsket å eksistere». Og han legger til: «Intet spor etter eksistensiel omvending, etter min, vår oppdagelse av kjærligheten, ei heller vår historie.»

Dette kjærlighetsbrevet vil gjenetablere sannheten om D., og vitner framfor alt om anerkjennelse. Kjærligheten lar seg ikke teoretisere. Lettre à D. (Brev til D.) lar seg også lese som en omvandrende bevegelse i tilværelsen. Først dreier det seg om det unge paret som forlater Sveits uten et øre for å bosette seg i Paris. Siden er det Gorz’ karriere som journalist i L’Express (med Jean-Jacques Servan-Schreiber som redaktør) og senere i Nouvel Observateur, der D. har en uerstattelig rolle som arkivar. Deretter dreier det seg om de politiske møtene med den sosialistiske statsministeren Pierre Mendès-France og venstresidens valgseier i 1981. Til slutt dreier det seg om tilværelsen på landet der André Gorz skriver en tredjedel av sine teoretiske verk: fra Adieux au prolétariat (Farvel til arbeiderklassen, 1980) til L’Immatériel (Det immaterielle, 2003) – alle med konstant støtte fra D. på tross av hennes sykdom.

De som kjente D. og besøkte paret i deres bolig på landet har kunnet føle den innforståtthet som ble smidd i motstanden som forente paret. De kan fortelle om deres blendende harmoni. Det er først den ene og den andre, siden den ene for den andre og til slutt er den ene den andre. Vi anonyme lesere, miljøvernere, fagforeningsforkjempere, venstreradikale som lar våre handlinger og våre refleksjoner finne grunnleggende støtte i André Gorz’ verker, kan ikke si annet etter å ha lest dette rørende brevet: Takk D.!

Oversatt av R.N.