En moralsk umulig situasjon

I Matthias Glasners Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?

februar 2007

De fleste filmer ankommer norske kinoer med et skreddersydd sett av slagord, vaskesedler og anbefalinger fra markedsavdelingenes verbale destilleringsapparater. Matthias Glasners Den frie vilje kommer med en streng advarsel, men kan likefullt anbefales for dem som har mage for det.

Nå i februar er filmverdens øyne rettet mot Berlin og den 57. utgaven av filmfestivalen Die Berniale. Dette sammenfaller med at en de største rystelsene fra fjorårets festival treffer norske kinolerret, selv om dette neppe får for store utslag på de mest tabloide seismografene. Da Den frie vilje hadde sin amerikanske premiere under Tribeca Film Festival i fjor vår, stilte regissøren Matthias Glasner opp før visningen med en knapp advarsel om at han ikke kom for å be publikum om å nyte filmopplevelsen. I tillegg gjorde han det klart at verken han eller hovedrolleinnehaver Jürgen Vogel ville være tilgjengelig etter visningen siden publikum uansett ikke kom til å være i humør til å prate etterpå. Imidlertid er det ingen tvil om at filmen gir nok å prate om. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal