En moralsk umulig situasjon

I Matthias Glasners film Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?


De fleste filmer ankommer norske kinoer med et skreddersydd sett av slagord, vaskesedler og anbefalinger fra markedsavdelingenes verbale destilleringsapparater. Matthias Glasners Den frie vilje kommer med en streng advarsel, men kan likefullt anbefales for dem som har mage for det.

Nå i februar er filmverdens øyne rettet mot Berlin og den 57. utgaven av filmfestivalen Die Berniale. Dette sammenfaller med at en de største rystelsene fra fjorårets festival treffer norske kinolerret, selv om dette neppe får for store utslag på de mest tabloide seismografene. Da Den frie vilje hadde sin amerikanske premiere under Tribeca Film Festival i fjor vår, stilte regissøren Matthias Glasner opp før visningen med en knapp advarsel om at han ikke kom for å be publikum om å nyte filmopplevelsen. I tillegg gjorde han det klart at verken han eller hovedrolleinnehaver Jürgen Vogel ville være tilgjengelig etter visningen siden publikum uansett ikke kom til å være i humør til å prate etterpå. Imidlertid er det ingen tvil om at filmen gir nok å prate om.








Hva er det så Glasner ser seg nødt til å advare oss mot?

Allerede filmens åpningsscener gir oss noen klare svar. Her møter vi filmens hovedperson Theo som etter et relativt uprovosert raserianfall overfaller og voldtar en tilfeldig forbipasserende kvinne. Overfallet og voldtekten skildres nådeløst og brutalt, men samtidig med en distansert kjølighet som hindrer scenen fra å trå over i det spekulative. Dette kan muligens oppfattes som en selvmotsigelse, men gjennom både denne og liknende scener senere i filmen blir vi vitne til at Glasners filmspråk gjennom en form for stilistisk kyskhet klarer å gi disse scenene en mening som ikke drukner i den volden som tross alt utspiller seg på lerretet. Sagt på en annen måte: Glasner går ikke i den fellen det er å benytte seg av kameraets forførende repertoir i møte med denne typen scener. Han lager ikke lidenskap av voldtekten, men knytter den opp mot hovedpersonens raseri.
Etter denne relativt sjokkartede prologen sendes vi ni år fram i tid til Theos løslatelse fra en psykiatrisk anstalt, på vei inn i en omsorgsbolig som skal hjelpe ham til et liv som ikke er styrt av syke og voldelige impulser. Vi møter nå den reformerte Theo slik han er omprogrammert og resirkulert av tyske statlige velferdstiltak. Vi møter en skyldbevisst og angrende mann med et oppriktig ønske om å trå inn i normaliteten som en god samfunnsborger. Dette ønsket om en ny start understrekes av fysisk forandring der den nærmest animalske Theo fra prologen nå framstår ikke bare med et temmet sinn, men også med en kropp som helt bokstavlig er brakt under kontroll.

I kjølvannet av denne forandringen utsettes vi som publikum for et dramaturgisk krav om å gjøre Theo til vår protagonist. Med de innledende scenene friskt i minne skaper dette en sterk ambivalens som videre forsterkes av at vi til stadighet opplever en Theo som sliter med å tøyle driftene. Glasner viser her hvordan filmmediets enestående evne til å skape medfølelse og innlevelse i enkeltskjebner kan brukes til sette tilskueren i en moralsk umulig situasjon i det vi fortsetter å sympatisere med en karakter som vi i en annen sammenheng ville fordømt øyeblikkelig.

Om Det frie vilje er et resultat av at Glasner har funnet sin muse, så heter hun «ambivalens». Dette blir ikke mindre tydelig når Theo finner kjærligheten i den vevre og lett forskrudde skikkelsen Nettie – som selv er i startgropa for et nytt liv løsrevet fra sin manipulerende far og en underdanig offerolle. Overgriperen og offeret finner hverandre i et intenst forhold som skildres varsomt og sympatisk. Dette forholdet forsterker filmens kløktige thriller-element, der vi hele tiden sitter og venter på at boblen skal sprekke, at impulsene skal overstyre viljen. Jeg vil prøve å ikke gi bort for mye av hvordan dette dramaet utvikler seg mot slutten, men om det finnes en viljens triumf i Glassners univers, er det i beste fall en Phyrros-seier.


HVILKEN ROLLE er det Glasner inntar med Den frie vilje? Er han en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme? Det kan i første omgang være fristende å lese filmens tittel ironisk i en slik retning. Theos vilje bukker under for driftene. Kroppens kan tuktes, men ønsker likefullt å synde. Det ligger en svak eim av predestinasjon over filmens utvikling, og i sin moderne tyske setting vil en slik tolkning lett ende i en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet.

Nå tror jeg ikke det er spesielt fruktbart å avkreve Glasner et fast filosofisk ståsted enten den frie viljen skal bryne seg mot opprinnelig synd eller det ubevisste. Derimot er det interessant å se, eller skal vi heller si kjenne, hvordan filmen gjennom Theos skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Det er banal livsvisdom at det er vanskelig å dømme den skjebnen som berører oss. Det er en grunn til at fru Justitia er blind, mens det seende kinopublikummet som medmennesker blir tvunget til medfølelse. Hovedpersonens drama, hans indre kamp mot beistet, slik han selv formulerer det, speiles i vår ambivalente holdning og usikkerhet til hvorvidt vi skal dømme beistet eller anerkjenne de gode intensjonene. Vi blir satt i en situasjon der vi ikke ønsker straff for skyld.

Sett i et større samfunnsperspektiv blir det her stilt spørsmål ved en del grunnleggende prinsipper for hvordan vi velger å tro at staten og samfunnet fungerer. Selv om Theo må sies å være et kroneksempel på hvordan bedring skal følge av bot, så viser de indre kreftene seg for sterke. Dette kan som sagt lede ut i en kynisme som slår beina under enhver tanke om soning og rehabilitering. Med en slik kontroversiell slutning settes det spørsmålstegn ved hvordan det moderne rettsvesenet fungerer.


IMIDLERTID VIL JEG, framfor slutninger av denne typen, fastholde ambivalensen som et mål i seg selv for Glasner. Han vil verken unnskylde voldtektsmannen ved å plassere skylden i krefter som denne ikke har kontroll over, eller vise oss samfunnsstrukturen som impotent. Det Glasner bringer til torgs er en uro som rokker ved enkle konklusjoner og forhastede slutninger. Den frie vilje er på denne måten et forstyrrende element som henter sin kunstnerisk legitimitet nettopp i den uroen den skaper hos tilskueren.

Når uro i denne filmen verken blir til avsky eller pervertert sentimentalitet, skyldes dette at regissøren, og ikke minst de to fremragende hovedrolleinnehaverne Jürgen Vogel (Theo), og Sabine Timoteo (Nettie), har maktet å balansere tema som i seg selv gir kraftig motstand mot kunstnerisk behandling. Det kan være fristende å trekke fram den franske regissøren Gaspar Noé (Alene mot alt og Irreversible) som en slags åndsbror, men da med en kraftig påminnelse om at Glasner har funnet et mer dempet, og i mine øyne verdig, utrykk. Glasner har unngått de utslagene av filmatisk touretts som mange av hans kolleger lider under. Jeg vil kalle dette hans kyskhet heller en følsomhet, som betingelse for at denne dristige filmen aldri kollapser.

© norske Diplo

Filmen har premiere i Oslo 9. februar.