En sann revolusjon

En beretning om klarsyn av José Saramago er en bok som ikke kunne ha kommet på et mer beleilig tidspunkt, i forbindelse med valgkampanjen i Frankrike. Det er en foruroligende bok, fordi den river oss ut av vårt intellektuelle velbehag.

José Saramago tar gjerne i bruk allegorier for å avsløre nyliberalismens mekanismer og konsekvenser. I en av hans tidligere romaner, En beretning om blindhet, stanser en mann på rødt lys, og blir plutselig blind. Det er det første tegnet på denne «blanke blindheten» som sprer seg i en voldsom fart. Her inviterer Saramago oss til en å reflektere over demokratiets selvmord. I En beretning om klarsyn fortsetter kritikken: «Vestlige demokratier er kun den økonomiske maktens politiske fasade. En fasade med farger, flagg og uendelig lange taler om det hellige og ukrenkelige demokratiet. Vi lever i en tid da det er lov å stille spørsmål ved alt. Med ett unntak: Demokratiet. Det er kommet for å bli, det er en etablert grunnsetning. Som en utstillingsgjenstand: ‘Ikke rør’. Valgene er blitt pinlige, absurde komedieforestillinger hvor borgerdeltagelsen er svært lav, og hvor regjeringene spiller rollen som den økonomiske makts forvaltere.»1

«Vestlige demokratier er kun den økonomiske maktens politiske fasade.»
José Saramago

Hva tjener det til å stemme på den ene eller den andre, når alle kandidatene glemmer løftene sine så snart de er valgt? Disse løftene er bare viktige for de som hørte på dem, det lærte vi av Guy Mollet. Men i dag har vi likevel muligheten til å stemme blankt. I boken er det hva innbyggerne av en liten anonym landsby, helt sikkert i Portugal, gjør, når det blir utskrevet valg. Til tross for uværet, beslutter flertallet av landsbyens innbyggere å oppfylle sin borgerplikt, men de gjør det på en uventet måte: over 70 prosent stemmer blankt. Dette hadde ingen forutsett: ikke engang 20 prosent av stemmene kan brukes. Regjeringen er rådvill: de mistenker en sammensvergelse fra en statsfiendtlig bevegelse, eller kanskje et internasjonalt anarkistisk komplott. Siden de frykter at denne «hvite pesten» kan være i ferd med å smitte alle, bestemmer de seg for å avholde et nytt valg. Men politikernes frykt står i skarp kontrast til velgernes sinnsro. Tusenvis av mennesker i alle aldre, uavhengig av ideologi og sosial status, har forstått at å stemme blankt slett ikke er noen passiv handling. De viser igjen sin misnøye overfor politikken og de politiske partiene, og nekter å delta i en maskerade som legitimerer den etablerte makten: denne gangen blir antallet blanke stemmer 80 prosent. En sann revolusjon.

Og lignelsen om det hykleriske demokratiet fortsetter: myndighetene innfører sensur, og erklærer beleiringstilstand. Regjeringen forlater hovedstaden, organiserer en «generell tilbaketrekning» av offentlige tjenester, pålegger en gruppe ernæringsfysiologer å utvikle en «minimal meny som, uten å utsulte befolkningen, vil la den få føle på kroppen at en beleiringstilstand har konsekvenser som ikke akkurat er å ligne med en ferie på stranden …»

Saramago bruker i lange setninger med korte opphold, markert av komma som i stor grad erstatter punktum. Dialogene introduseres ikke av anførselstegn eller talestrek, men behandles som innskudd i setningene. På denne måten blir teksten mindre vekslende, men til gjengjeld får den en usedvanlig flyt som øker kvaliteten.

Oversatt av K.S.