Europaparlamentets fremtid

Unionen kritiseres stadig for mangel på demokrati på grunn av den økende avstanden mellom den makten EU gis av medlemslandene og innbyggernes mulighet til å utøve innflytelse på politikernes avgjørelser. Det europeiske systemet må demokratiseres. Nasjonalistisk tankegods triumferer i dag over integrasjonstanken.

På grunn av den økende avstanden mellom den makten EU gis av medlemslandene og innbyggernes mulighet til å utøve innflytelse på politikernes avgjørelser, kritiseres unionen stadig for mangel på demokrati. Likevel er det få analyser som har noe å innvende mot måten unionen fungerer på, og dermed få konkrete forslag på hvordan man kan løse dette problemet.

Denne politiske tomheten åpner for initiativer som først og fremst konsentrerer seg om å bedre unionens «kommunikasjon». Europakommisjonen lanserte i oktober 2005 det såkalte «3D-initiativet» (Demokrati, Debatt og Dialog),1 som har som målsetning å «bringe Europa nærmere dets innbyggere». Terminologien i dette sitatet er av stor betydning: Det virker som om det for politikerne i Brussel finnes et avpersonifisert «Europa» på den ene siden, og uinformerte «innbyggere» på den andre siden. Må ikke all refleksjon omkring et europeisk demokrati ta utgangspunkt i en oppfatning der innbyggerne ikke må «bringes nærmere» Europa, men der de snarere tvert om er Europa?

Europaparlamentets økende makt omtales ofte som nøkkelen til en demokratisering av unionens institusjoner. Det er ingen tvil om at en velfungerende parlamentarisme for samtlige 27 medlemsland2 ville være et reelt framskritt. Det største hinderet for framveksten av et ekte europeisk demokrati er ugjennomsiktigheten i den institusjonelle beslutningsprosessen og den rådende uklarheten mellom medlemsstatenes egeninteresser og unionens helhetlige interesser.

Folkesuverenitet dreier seg ikke bare om retten til å velge en lovgivende forsamling. Folkesuvereniteten kommer også til uttrykk i folkets mulighet til å ha kjennskap til representantenes agenda, gi dem mandat på grunnlag av konkrete program, og kunne følge beslutningsprosessen fra begynnelse til slutt. For ikke å glemme muligheten til å ta del i den politiske debatten til enhver tid. De fleste europeere har imidlertid et berettiget inntrykk av at de hele tiden må adlyde EU-politikernes ordre, og at de ikke har noen kontroll over unionens maktmekanismer. De er mer eller mindre klar over at de fleste lovene og reglene som styrer deres hverdag er fastsatt av EU, men de aner ikke når og hvordan disse avgjørelsene ble tatt, hvem som er ansvarlig for dem, og heller ikke hvem de kan henvende seg til for å få dem forklart.


DET EUROPEISKE SYSTEMET må demokratiseres: Det må være et klart skille mellom den utøvende administrasjonen og den lovgivende, politiske makten, som debatterer, orienterer og bestemmer. I et demokrati kan ikke den politiske makten skjule seg bak administrasjonen og slik fraskrive seg alt ansvar. I de europeiske institusjonene er dette grunnleggende prinsippet feid under teppet: Kommisjonen har monopol på lovinitiativ, og trenger seg i stadig større grad inn i Parlamentets og Rådets politiske sfærer. Dette er årsaken til at en EU-kommissær i 2005 kunne ta seg den frihet å fortelle Parlamentet – før det skulle stemmes over et direktivutkast – at flere av lovforslagene uansett ikke kom til å bli godtatt av Kommisjonen, selv om de fikk flertall i Parlamentet!3

Det er også EU-politikernes ansvar å opplyse innbyggerne: Det er viktig at europeerne forstår rolle- og ansvarsfordelingen mellom Parlamentet og Rådet (eller Ministerrådet), som består av regjeringenes representanter. Denne svært komplekse fordelingen er godt kjent av spesialistene, men ikke for det store flertallet av europeiske innbyggere. Hvor mange vet nøyaktig når Parlamentet bare rådspørres, og når det tar avgjørelser sammen med Rådet? Og hvor mange vet hvordan disse avgjørelsene tas?
I et representativt demokrati er de folkevalgte ansvarlige overfor velgerne

Dersom skillet mellom utøvende og lovgivende makt ikke respekteres og europeerne ikke får innsikt i hvordan unionen fungerer, vil ikke unionens innbyggere kunne utøve sin fremste demokratiske rettighet: Retten til å kontrollere de beslutningene som tas på deres vegne. I et representativt demokrati er de folkevalgte ansvarlige overfor velgerne. Slik er det ikke i EU. Selvfølgelig kunne intervensjoner fra de forskjellige nasjonalforsamlingene garantere en bedre demokratisk kontroll over beslutningene som tas, men først må rollefordelingen avklares: Nasjonalforsamlingene, som representerer hvert enkelt lands innbyggere, og dermed hvert enkelt lands egeninteresser, må ikke være i konkurranse med Europaparlamentet, som representerer alle unionens innbyggere, og dermed unionens helhetlige interesser. Særlig ettersom de nasjonale interessene allerede fremmes av Rådet, men uten gjennomsiktighet og utenfor enhver kontroll.

De viktigste avgjørelsene angående Europas framtid tas nettopp i Det europeiske råd, som består av medlemsstatenes stats- og regjeringssjefer, og i Ministerrådet, som består av medlemsstatenes ministre. Derfor burde nasjonalforsamlingenes intervensjoner finne sted før disse rådenes møter, slik at ministre og stats- og regjeringssjefer, tar stilling i henhold til det mandat de har fått av representantene for innbyggerne i deres eget land. Hver enkelt nasjonalforsamling kunne foreslå dagsorden for rådenes møter, og etter at de er blitt avholdt bli informert om resultatene. Slik vil de europeiske innbyggerne, via sine egne folkevalgte, kunne kontrollere de beslutninger som tas av regjeringene. Og regjeringene vil ikke lenger kunne fraskrive seg ansvaret for upopulære avgjørelser ved å gjemme seg bak «Brussel», denne maktstørrelsen uten ansikt de etter sigende ikke har noen kontroll over.

Det er blitt vanskelig å finne likevekten mellom unionens helhetlige interesser og de enkelte medlemsstatenes egeninteresser, særlig etter utvidelsen av EU. Det er mange konflikter mellom gamle og nye medlemsland i spørsmål knyttet til sosiale forhold, skatt og budsjett. Med 27 medlemmer når den interregjerende metoden, som har hersket så langt, bristepunktet. Den slites i stykker av motstridende krav, og mange beslutninger blokkeres på grunn av mangel på en nøytral instans som uttaler seg på vegne av alle europeere – en rolle kun Europaparlamentet, institusjonelt sett, kan fylle.


I MOTSETNING TIL medlemmene i Rådet, representerer ikke EU-parlamentsmedlemmene en enkelt stat: De er en del av en transnasjonal parlamentarisk gruppe. Parlamentet må imidlertid gå gjennom en modningsprosess før det til fulle kan utføre den oppgaven det er satt til å gjøre. Når det en gang får den makten det i dag ikke har (særlig initiativrett på lovgivningsområdet, noe som vil frata Kommisjonen dens monopol på dette området), vil det bli mer synlig, og europeerne vil forstå bedre hvor lover og regler kommer fra. Parlamentet må også frigjøre seg fra presset fra lobbyer og regjeringer. Det er svært vanlig at EU-parlamentsmedlemmer uttaler seg i henhold til nasjonale interesser.

De tyske representantene i partigruppene PSE, De europeiske sosialdemokrater, og EPP, Det europeiske folkeparti, som samler flere nasjonale kristendemokratgrupper, sto for eksempel sammen (og stemte sammen) i kampen for å tømme EUs nye kjemikalieregelverk, REACH,4 for dets innhold. Målet var å hjelpe den mektige tyske kjemiindustrien, som også støttes av Angela Merkels regjering. I samme nasjonale ånd, sto langt de fleste britiske PSE-medlemmene på Tony Blairs side i spørsmålet om det europeiske direktivet om arbeidstid. Og det er den samme logikken som gjør at nærmest samtlige franske representanter stadig stemmer for opprettholdelsen av Parlamentets hovedsete i Strasbourg, selv om dette medfører betraktelige administrasjonskostnader.

Parlamentet ville oppfattes som mer legitimt dersom det var i stand til å frambringe reelle transnasjonale debatter der politiske grunnholdninger er viktigere enn nasjonal tilhørighet. Særlig ettersom dets representanter er valgt ved direkte valg, og derfor er mer mottakelige enn medlemmene i de andre europeiske institusjonene for press fra Europas innbyggere. Et eksempel på dette er diskusjonene rundt «Tjenestedirektivet», også kalt Bolkesteindirektivet. Underskriftskampanjene og demonstrasjonene mot dette direktivet i flere europeiske land hadde innflytelse på Parlamentets debatter i første gjennomgang, og førte til at man gikk bort fra tekstens mest omstridte aspekt: Opprinnelseslandsprinsippet.5 I månedene før debatten, var imidlertid motstanden mot dette prinsippet liten selv blant sosialistene, og nærmest nederlagsdømt. Andre gjennomgang av Tjenestedirektivet var ikke preget av en liknende folkemobilisering, og dermed ratifiserte Parlamentet Rådets endringsforslag. De fleste medlemmene av PSE, med de franske sosialistene som et hederlig unntak, gjorde til og med alt de kunne for å gjenopprette tekstens opprinnelige innhold!

Europaparlamentet er imidlertid langt mer mottakelig for press fra regjeringene enn for press fra folket. Dets nederlag i slaget om budsjettet for perioden 2007-20136 er symptomatisk for dets stilltiende godkjennelse av Rådets politiske overmakt. Alle representantene i Parlamentet vet at budsjettet for 2007-2013, i dets endelige form, er fullstendig utilstrekkelig med tanke på utvidelsen fra 15 til 25 (i mai 2004) og deretter til 27 medlemsland i januar i år. Likevel fulgte de Rådets forslag, og støttet slik opp om gjerrigheten til regjeringene i unionens rikeste land. En av grunnene til dette nederlaget er at Parlamentet i de månedene det forsøkte å få Rådet til å forandre mening ikke kunne støtte seg på en helhetlig europeisk politisk tankegang. Det politiske ansvaret for denne situasjonen forsvant i beslutningsprosessens sorte hull.

Få av representantene følte seg forpliktet til å stemme i henhold til helhetlige europeiske interesser eller etter et politisk mandat. Ganske enkelt fordi et slikt mandat ikke finnes, og særlig fordi betydningen av begrepet «helhetlige europeiske interesser» ennå ikke er klart definert. Og nettopp det burde være en av arbeidsoppgavene til de europeiske partigruppene. Slik situasjonen er nå står imidlertid ikke en slik transnasjonal debatt på dagsorden. Selv ikke i PSE, der konsensustankegangen og respekten for den gjeldende politikken står svært sterkt, på tross av iherdig innsats fra franske og belgiske sosialister for å åpne en slik debatt.

Så lenge nye ideer omkring demokrati og helhetlige europeiske interesser ikke kommer til uttrykk, vil markedet ta opp all ledig plass, og påtvinge sin liberale agenda. Og dermed risikerer vi at nasjonalistisk tankegods triumferer over integrasjonstanken.

Oversatt av G.U.

1 Dette initiativet ble tatt etter at Frankrike og Nederland i folkeavstemninger sa nei til forslaget til en grunnlovstraktat for EU. I februar 2006 ble det etterfulgt av et handlingsprogram for en bedre europeisk kommunikasjonspolitikk.

2 Romania og Bulgaria ble offisielt medlemmer av EU den 1. januar 2007.

3 Det var Vladimir Spidla, EU-kommisær for sysselsetting, sosiale saker og likestilling, som kom med denne uttalelsen, rett før Parlamentet skulle stemme over direktivet «Arbeidstid», den 11. mai 2005.

4 REACH-regelverket (engelsk forkortelse for Registration, Evaluation, Authorisation of Chemicals) ble definitivt vedtatt den 13. desember i fjor.

5 Opprinnelseslandprinsippet gikk ut på at bedrifter som utførte tjenester utenfor egne landegrenser ikke trengte å respektere lovgivningen i det landet der de opererte, men kun gjeldende lover i det landet der bedriften var etablert. Overs. anm.

6 Utgiftspostene i det europeiske budsjettet avgjøres av Parlamentet og Rådet i samarbeid, mens Rådet alene bestemmer over inntektspostene, som for det meste består i bidrag fra medlemsstatene. Etter først å ha stemt for et utgiftsbudsjett på 974 milliarder euro i juni 2005, la Parlamentet seg til slutt flat for Rådet, og vedtok et budsjett på 864 milliarder euro. Partigruppen GUE, Den Europeiske Venstrefløy, og de franske sosialistene stemte imot dette forslaget.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

En sporvogn kalt schizofreni

Default thumbnail
Neste sak

Anarkitektur

Andre saker om EU

0 kr 0