Kunst

Kapital versus kunst

Debatten om museenes status raser i Frankrike. Protesten i et større opprop er at storstilte museumsprosjekt blir mediabegivenheter mer enn kulturformidling ? diplomati, politikk og penger blir viktigere enn ekte kunstglede.

Posted on

Det ulmer i franske museumsmiljøer for tiden. Striden står om kapital versus kunst, kommers kontra kunnskap. «Museene våre er ikke til salgs!» skriver tre veteraner innen den franske museumsverden, blant dem Roland Recht ved Collège de France, i en kronikk i Le Monde like før jul. Her legger de frem sin uro over utviklingen for museene i en globalisert, kommersiell verden. Skal vi måtte gi våre nasjonale kunstskatter i bytte mot fete honorarer i dollar for å finansiere våre museer, undrer de. Er ikke det å selge sin sjel? De mener kunstverk bør lånes ut gratis, og være med på å gi publikum økt kunnskap om kunst, noe de betviler er hovedintensjonen bak Louvres utlånsavtale med Atlanta, og museumsplanene i det arabiske emiratet Abu Dhabi.[Se hovedartikkel side.] Spesielt er de kritiske til Guggenheims eksport av kunst verden rundt.

Kronikken vakte oppsikt, og ble raskt forvandlet til et opprop, på initiativ av Didier Rykner. Ifølge nettstedet hans, latribunedelart.com, hadde tusen personer signert oppropet 10. januar. Her står blant annet flere kjente kuratorer og kulturpersonligheter, samt politikere fra flere hold. De skal også ha fått støtte fra utenlandske kolleger, blant annet fra Milano og Los Angeles. For hver dag som går vokser antall signaturer, og man oppfordrer nå regjeringen om ikke å skrive under på avtalen med emiratet.

Rykner var den første som avslørte Louvres USA-planer i oktober 2004 – på det tidspunkt ante de fleste i museumsmiljøene ingenting – ved å oversette en artikkel fra en amerikansk avis og legge den ut på nettstedet sitt. Endelig i januar 2006 så ledelsen ved Louvre seg tvunget til å gå ut med planene. Saken viser også hvordan verden har endret seg, et nettsted snekret sammen hjemme på kjøkkenbenken er i stand til å rokke ved et gigantmuseums planer. Ledelsen ved museene har måtte gå i forsvar av prosjektene etter all oppmerksomheten rundt oppropet.


20. JANUAR GA Le Mondes kulturjournalist Emmanuel de Roux et litt mer nyansert syn på samme tema – museene og globaliseringen. Det sies her at museenes behov vokser raskere enn budsjettene og at man er nødt til å inngå samarbeidsavtaler for å få inn mer kapital. Nettopp de store utstillingene det uttrykkes skepsis til har vært med på å redde museene og gi dem nytt liv. Han viser til at Pompidou-senteret, som i disse dager fyller 30 år, også vakte skandale i sin tid. Ble det ikke kalt «raffineriet», ikke bare på grunn av den spesielle arkitekturen, men også fordi det var ment å skulle være et sted for alle, hvor kulturen skulle gjøres tilgjengelig for massene? Men senterets dynamiske politikk var vellykket, påpeker han. Det blåste nytt liv, ikke bare i bydelen hvor det ble bygd, men i kunstlivet generelt. Han minner om at museet nå ble et sted også for levende kunstnere.

Louvres direktør Henri Loyrette forsikrer på sin side at det ikke er pengene som er drivkraften, og at museet uansett ikke har kapasitet til å vise mer enn deler av sine enorme samlinger på over 300 000 verk.

Her spør kronikkforfatterne om det ikke er bedre å bygge ut Centre Pompidou, slik at de kan hente opp mer kunst fra magasinene. Og dermed lage et stort museum for moderne kunst i Paris, på nivå med MOMA i New York, framfor å sende den til utlandet.

Direktør ved Centre Pompidou, Bruno Racine, forsvarer seg med at samarbeid og utlån er nødvendig. Planene de har i utlandet er vitenskapelig forsvarlige, og ikke bare kommersielle. Kunstscenen er mer internasjonal enn noen gang, vi må være der det skjer, sier han entusiastisk til Le Monde, og i dag er Kina et av de stedene. Pompidou låner ut bilder til det nye kunstmuseet i Tokyo som åpnet i januar, planlegger et Pompidou-senter i Shanghai, og skal sende verk til Abu Dhabi. Og planene stopper ikke der. Neste land på listen kan bli India…
«Om det militære har behov for midler, vil de da leie ut hangarskipene sine?»
Didier Rykner

Hovedargumentet i oppropet er at disse storstilte prosjektene blir mediabegivenheter mer enn kulturformidling; diplomati, politikk og penger blir viktigere enn ekte kunstglede. Kunsten bør ikke gjøres til en handelsvare, en eiendom som leies ut til den som betaler best. Didier Rykner trekker en parallell til forsvaret – om det militære har behov for midler, vil de da leie ut hangarskipene sine? Ville de ikke be om økte bevilgninger? Sier dette noe om prioriteringer i et land som er så stolt av sin kultur? Ellers er Rykner absolutt for utlån til utstillinger, men da må det skje i en vitenskapelig sammenheng, i en faglig forsvarlig kontekst. Og det er nettopp her kuratorstanden føler seg tråkket på tærne – de blir fratatt ansvaret og skal bare «fylle på» med litt kunst, finne på ideer til utstillinger, etter at avtalene er inngått, etter at byggene er reist. For vil ikke fristelsen være stor til å tilpasse utstillingsprogrammet utfra mottaker og lokal kultur – for å smigre samarbeidspartnerne som skriver ut sjekkene, og for ikke å støte publikum? Louvre åpner i Abu Dhabi, Centre Pompidou har planer i Shanghai (beregnet å stå ferdig i 2010). Her er det meningen at franske kuratorer skal stå for utstillingene. Men vil de stå fritt? Barbrystede, svulmende kvinnekropper – vil de få sin plass i kunstsalene i den arabiske ørken? Og politisk provoserende kunst som forsvarer ytringsfriheten, vil den kunne vises foran kinesiske ledere?

Sjefen ved Guggenheim-stiftelsen, Thomas Krens, hevder i Le Monde 25. januar at deres nye museum i Midt-Østen vil bidra til å gi økt forståelse mellom folk fra ulike kulturer. Gigantprosjektet presenteres 31. januar i Abu Dhabi. Han vil ikke legge seg opp i den franske museumsdebatten, men antyder likevel at man ikke bare skal bevare fortidens kunst, men også se framover. Og framtidens museer vil se annerledes ut, forsikrer han. Det gjelder å tilpasse seg en verden i forandring.

Skal man bevare ting slik de er, er museene uforanderlige paleer? Eller skal man kaste seg ut i det ukjente og innlede samarbeid på tvers av geografiske og kulturelle grenser og åpne for nye publikumsgrupper? Debatten mellom «les Anciens» og de som vil bryte ny mark er tydeligvis ikke over i sivilisasjonens – og revolusjonens – hjemland.

© norske Diplo

Se også en helside i Le Monde om Guggenheim: http://www.lemonde.fr/web/article/0,1-0,36-859073,0.html

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver